Trond hadde akkurat gjort unna sitt siste oppdrag for dagen han hadde byttet kran på badet hos en eldre dame.
Han var i ferd med å dra hjem, da telefonen ringte fra jobben. De lurte på om han hadde anledning til å ta en siste tur innom en annen adresse for å se på en lekk kjøkkenkran.
Trond hadde jobbet som altmuligmann i et lite firma som drev med rørleggerarbeid, vaktmestertjenester og lignende, i omtrent et halvt år.
Han ankom adressen og ringte på døra. En alvorlig gutt på rundt ti år åpnet. Ved siden av stod ei lyshåret jente, et par år yngre.
Er det ingen voksne hjemme? spurte Trond overrasket.
På jobben hadde de fått beskjed om å ikke gå inn i leilighetene dersom ingen voksne var tilstede.
Mamma kommer straks, bare kom inn! Kranen på kjøkkenet drypper og lekker. Jeg har prøvd å feste den med teip, men det hjelper ikke. Og ikke tro noe rart, vi har penger, sa gutten raskt.
Trond bestemte seg for å gå inn. Han stolte på at mamma kommer snart. Han tok fra hverandre kranen og byttet ventilen.
Jeg har også et bord som står skeivt, og en bordfot som vipper. Også bryteren funker ikke, sa jenta plutselig.
Pappa skulle egentlig ha ordnet det, men pappaen vår er pilot. Han flyr langt, langt borte og får aldri kommet hjem, fortsatte hun, mens hun tydelig gjentok morens ord.
Så kom moren. Hun så ut til å være rundt trettifem, så sliten ut og så ut til bare å ønske å få slappe av litt. Hun ble overrasket over barnas initiativ.
Du blir jo aldri ferdig med å skulle ringe til fagfolk, forklarte sønnen henne. Nå har jeg ringt selv, så vi fikk det gjort.
Hun betalte Trond, og jenta mintes ham på det der med bordet og bryteren.
De avtalte at han skulle komme tilbake dagen etter. Trond la igjen visittkortet.
Gutten, som Trond nå visste het Eirik, ble med ham ut for å kaste søpla.
Vi har ikke noen pappa som er pilot! Mamma bare finner på det. Hun tror vi ikke skjønner noen ting. Hadde vi hatt en pappa, ville han sikkert kommet én gang i hvert fall. Hva tror du? Og gaver får vi fra mamma, men hun sier de er fra pappa. Jeg så jo selv at hun kjøpte dukken til Sigrid i butikken før bursdagen og sa at pappa hadde sendt den, sa Eirik sørgmodig.
Kanskje det er en grunn til at han ikke kan komme, sånt skjer, svarte Trond rolig.
Eirik så bare stille på ham og sa ikke mer.
Hjemme fikk ikke Trond den lille familien ut av hodet. Ordet pilot satte tankene i sving. Trond selv hadde vært pilot tidligere i livet.
Han hadde bodd i Oslo, fløyet til ulike land. En vakker kone hadde han også hatt. Han fløy, men hun maste stadig om at han måtte slå seg til ro. De hadde ingen barn.
Ja vel, så skal du sveve rundt i skyene, så sitter jeg her med bleier? Nei takk!
En dag flyttet svigerforeldrene til utlandet for å bo nær slekt. Etterhvert dro konen hans også. Trond ville ikke flytte, og de skilte lag.
Trond fortsatte å fly, men ble syk til slutt, og måtte pensjonere seg. Han hadde mange flytimer bak seg og god erfaring, men måtte gi seg i yrket.
Han bestemte seg for å flytte til moren i lille Hamar.
De rakk bare å bo sammen et halvt år før hun plutselig gikk bort.
Trond gikk helt i kjelleren. Det hadde aldri vært hans stil, men han ramlet utpå fant fort nye venner og fester. Han holdt på slik noen uker, men en natt drømte han om moren sin, som gråtende så anklagende på ham.
Dagen etter kastet han ut kompisene, tok seg sammen, pusset opp leiligheten og ble sittende alene og kjenne på tomheten.
En dag så han en annonse i lokalavisen et firma søkte praktiske vaktmestre med egen bil.
Trond bestemte seg for å prøve. Litt jobb og litt ekstra penger var ikke å forakte. Fleksibel arbeidstid passet ham fint.
Dagen etter skulle han altså tilbake til Eirik og Sigrid. Han antok at moren kom sent hjem igjen, men hun var alt kommet.
Trond skrudde sammen bordet, fikset bryteren, rettet opp hylla i gangen, og hengslene på kjøkkenskapet.
Så kikket han inn på badet, og stoppet opp.
Her må dere nesten ha en ordentlig oppussing, konstaterte han.
Det kan vi godt, hvis du vil ta jobben, svarte moren, som het Ingrid. Vi har noen kroner, det skal nok rekke for å betale deg.
De kom litt nærmere hverandre mens han jobbet. Ingrid var barnehagelærer.
Vil du spise kveldsmat med oss? Du har jobbet så hardt, sikkert sulten, spurte hun forsiktig.
Barna maste også. Trond sa ja.
Kveldsmaten ble lang. Barna la seg for lengst, men Ingrid og Trond satt og pratet. Trond åpnet seg som han aldri hadde gjort før, og Ingrid lyttet bare med den kvinnelige klokskapen og varmen som bare noen mennesker har.
Hun hadde heller ingen mann bak seg, bare to barn med tre års mellomrom, etter to forhold som ikke hadde gått. Pappaen som var pilot, det hadde hun diktet opp og tenkt å forklare barna når de ble større.
Da Trond dro hjem, var klokken blitt midnatt. Han lovet å komme tilbake neste kveld det var fortsatt mye jobb igjen.
Neste kveld åpnet Ingrid døra og ble stående overrasket. Inn kom Trond i flyuniform, med blomster og kake.
Pappa! Pappa, piloten vår har kommet! ropte Sigrid og løp ham i møte.
Jeg er her nå, men jeg kjente dere ikke igjen med én gang, det er så lenge siden. Ikke sant, Ingrid? sa Trond og så så håpefullt på henne at hun bare kunne nikke og bekrefte.
Slik ble Ingrids lille familie endelig hel og lykkelig.
Eirik trodde ikke helt på det med én gang, men etterhvert trodde han at pappa hadde kommet hjem.
Trond adopterte både Eirik og Sigrid, og halvannet år senere fikk de enda en sønn sammen.
Hvis dere vil lese flere slike historier, legg gjerne igjen en kommentar og husk å trykke på «liker». Det inspirerer oss til å skrive mer!
