Eivind, det er på tide. Jeg vil anbefale deg å ta en tur til legen og sjekke hjertet ditt.
Hva er galt med hjertet mitt?
Jeg tror ikke du har noe!
Tassen forsto ikke hvorfor døren inn til oppgangen, den de hadde kommet hjem gjennom så mange ganger etter tur, nå var låst.
Han satt foran den slitte brune døren.
Kanskje jeg har tatt feil? tenkte han.
Nei! svarte han bestemt til seg selv. Lukten avslørte at det var riktig.
Jeg må bare vente litt til, så kommer nok matfar på at han for noen grunner kjørte meg ut i skogen og forlot meg der. Dette er en lek! Men jeg fant veien. Nå venter jeg!
Snøen falt tett. Tassen fikk gradvis kaldere poter. Kroppen skalv, og pelsen hjalp lite mot kulden.
Ikke tenk på sulten. Snart finner de meg, og da får jeg stor, god margbein…
Den lille hunden nærmet seg en snøfonn og begynte å spise snøen. Det slukket tørsten litt, men nå frøs han enda mer. Selv om han ikke trodde det var mulig.
Snart slipper de meg inn, og da legger jeg meg inntil den store, hvite radiatoren. Men først bein. Og suppe. Så skal jeg bjeffe på dem etterpå. Jeg vet jo det er en lek. De har trent meg.
Men jeg har lett etter gårdsplassen vår i flere netter. I går smatt jeg inn i den åpne oppgangen for å varme meg. Om morgenen våknet jeg av et spark fra vaktmesteren. Jeg pep. Hadde ikke krefter til å bite.
Folk er rare. Når jeg er i bånd med matfar, smiler nesten alle til meg og hilser på ham. Når jeg går alene, ser alle stygt på meg. Noen sparker til og med. Nå har jeg vondt i siden.
Flere timer stirret Tassen på oppgangsdøren. Ingen gikk inn, ingen gikk ut. Til slutt begynte han å ynke. I tankene sine var han allerede mett og varm.
Jeg må bare vente litt til. Bare litt til.
Snøstormen økte på. Tassen følte knapt beina sine lenger. Han la seg ned og krøllet seg sammen. Bevisstheten gled sakte bort. Han hadde gjort det han skulle. Ja, det var vanskelig, men han hadde funnet hjem. Han var flink. Nå trengte han litt søvn…
Viggo Johansen var alene i leiligheten. Han hadde mye å gjøre: se på TV, drikke te, se på TV igjen, mer te, kanskje en liten lur og mere te etterpå
Det var dagens program. Egentlig ukas nei, ti år framover ville hver dag bli slik. Tidligere var det annerledes!
Han hadde vært lokfører. Tatt folk fra forstedene og inn til hjertet av Oslo. Han var del av byens blodårer. Og det viktigste: Han trengtes.
Jaja! Trøstet han seg selv. Snart er det vår. Da skal jeg så planter. Da er sommeren på hytta rett rundt hjørnet. Litt til, så er vinteren over!
Han gikk ut på kjøkkenet og satte vann til koking. Før kunne han bruke tiden på å prate med noen eller klage litt. Nå var det ingen igjen. Han var blitt overlatt til seg selv.
Vannet kokte. Viggo åpnet skapet for å finne t, men boksen var tom.
Søren altså, tomt igjen! Jeg må på butikken, tenkte han, og gikk mot døra.
Lyset i oppgangen var visst gått, eller kanskje noen hadde skrudd ut pæra. Får kjøpe ny på vei hjem, tenkte han.
Da han åpnet døra og skulle gå ut, snublet han over noe skjult under snø.
For pokker! mumlet han. Det var en hund, dekket av snø. Snøen hadde ikke smeltet.
Tassen! Viggo kjente igjen naboens hund.
Hvordan har du det, Tassen? Du ser ikke bra ut. Vent, jeg skal ringe matmor din. Han løp til porttelefonen og tastet inn leilighetsnummeret. Ingen svarte. Han prøvde naboen. Der svarte de.
Det er naboen. Vet dere hvor de i sekstifjerde er? Hunden deres fryser her ute.
De har flyttet. Skilt seg. Leiligheta er til salgs.
Jøss. Takk skal du ha.
Viggo tok av seg dunjakka og la den over hunden. Han kostet forsiktig vekk snøen, løftet Tassen opp og bar han inn til radiatoren. Det så ut som om hunden ikke pustet.
Nei, dette går ikke! Tassen, pust!
Han løp og banket på første dør han fant i første etasje. Naboen, Nina, åpnet.
Viggo, hva har skjedd?
Nina, vær så snill, finn nærmeste dyrlege og ring etter taxi!
Hallo, er det Ellen?
Ja, hvem er det?
Det er naboen fra syttende, Viggo Johansen. Nina ga meg nummeret.
Å ja, hei Viggo.
Det gjelder Tassen.
Det må du ta opp med Eivind. Jeg ville aldri ha den dumme hunden.
Eh… vi er på vei til dyrlege.
Viggo, den der slampen klarte ikke engang betale lånet sitt… og så kjøpte han seg hund!
Vet du hvor mange år jeg har slitt for å holde familien oppe? Ba ham kvitte seg med bikkja… klarte ikke det engang! Ha det!
Hallo, Eivind? Det er Viggo Johansen. Naboen. Tassen kom seg hjem!
Du tar feil. Vår Tassen ble borte i skogen.
Jeg er sikker på at det er Tassen!
Nei, det kan ikke stemme.
Jaja… man kan ikke behandle dyr sånn.
Jeg skjønner ikke hva du mener?
Du vet utmerket hva jeg mener. Jeg er bare glad for at jeg ikke har den typen naboer lenger.
Noen måneder senere bodde Tassen i nytt hjem. Han hadde mistet litt av ørene, og to av potene var vonde å tråkke på, men det gikk.
Tassen innså at det ikke var noen lek det var en lek mellom to voksne, hvor Tassen skulle “forsvinne” på ordentlig.
Han skjønte også at nå hadde han fått en ny eier. De gikk tur tre ganger om dagen. Den nye matfar var ikke ung, og Tassen sørget for å holde ham i form.
Rare folk, tenkte Tassen. De før var smilende, men ville meg ikke vel. Denne er alltid litt sur, klager hele tiden, men er egentlig snill og omsorgsfull. Tassen var ikke dum: de andre beit man, denne skulle elskes.
En dag banket det på døra hos Viggo Johansen.
Viggo, det er Eivind. Jeg bor nå med en dame. Hun har en datter som ønsker seg hund. Kan jeg få Tassen tilbake? Unnskyld alt som skjedde. Hva skylder jeg deg for dyrlegen?
Eivind, jeg forstår deg ikke.
Det ble sånn… jeg tjente lite og…
Hunden bryr seg ikke om lønningsposen din Tassen forsvant i skogen.
Men der ligger han jo på teppet!
Det er Norris, Tassen mistet du.
Tassen, kom her!
Hunden ble liggende på teppet og rørte seg ikke, men blottet tennene.
Eivind, du burde gå til legen, sjekke hjertet ditt.
Hva er galt med hjertet mitt?
Jeg tror du ikke har det!
Vi mennesker har lett for å glemme ansvaret vi har for de som er svakere enn oss, enten de har pels eller ikke. Det er lett å skylde på andre eller økonomien, men kjærlighet og omtanke er gratis. Det er ikke hvor mye du tjener som viser hvor stort hjertet ditt er, men hvordan du tar vare på dem som er avhengige av deg.
