MERKELIGE NABOER
For mange år siden, i leilighet 222 i bygg nummer 8, som lå i et rolig hjørne av Tordenskiolds gate, flyttet det inn noen nye naboer. Et ektepar i femtiårene, begge lave og slanke. Han hadde skjegg og gikk alltid med en grå ullfrakk. Hun så man ofte i lang skjørt og en fargerik alpelue. Høflige var de også alltid et vennlig smil i heisen og en hjelpende hånd hvis noen slet med tunge nett.
Og viktigst av alt, i disse moderne byggene hvor lydene løper lett gjennom veggene de var stille.
Det var i alle fall førsteinntrykket, for etter et par uker merket både familien Sørensen i 221 og familien Hansen i 223 at de nyinnflyttede slett ikke var så tause. Tvert imot, de kunne høres godt, særlig på kveldstid. Dette ble raskt et samtaleemne rundt middagsbordene.
Hos Sørensen, som begge hadde rundet førti og delt etternavn halve livet, hørtes det slik ut:
Har du sett de nye naboene? spurte Turid.
Ja, hilste på dem i heisen i går, svarte Per.
Hva syns du?
Virker vel ordentlige. Hvorfor spør du?
De viser seg å være usedvanlig glade i hverandre, sa Turid og rynket på nesen.
Hva mener du?
På dagtid, når alle er borte, er det stille i oppgangen. Da hører man alt. De spiller rollespill, så det synger! Voksen underholdning, for å si det sånn…
Er det sant?
Ja, og ikke noe enkle greier heller! Man skulle tro det var en film av det mer pirrende slaget…
Hehe, du får ta det som underholdning, da.
Kanskjer det… Men det gjør det vanskelig å jobbe.
Da helgen kom, måtte også Per trekke på smilebåndet gjennom veggen kunne de høre scenen “gartneren og fruen” utspille seg, og begge ble røde i kinnene der de lå.
*****
Hos Hansen, det unge paret i 223 som ventet sitt første barn etter fem års ekteskap, gikk praten slik:
Harald, traff du de nye naboene? spurte Ingrid.
Møtte dem i trappen, ja. Hvorfor?
De er så rare! Hun disker stadig opp med de lekreste retter. Og han kommer hjem med blomster og pakker nesten hver dag.
Hvordan vet du det?
Jeg er jo ute i oppgangen hver dag. Av og til sniker duften av maten deres seg helt ut til meg! Og jeg har møtt ham med blomsterbukett flere ganger.
Kanskje de ikke er gift, men kjærester?
Ikke godt å vite. Men de lever jammen som nyforelskede.
Nå begynner dagsrevyen, jeg går og ser.
Selvsagt, på fredagskvelden møtte Harald naboen i heisen med blomster, rødvin og et spørrende smil, forventningsfull for kveldens begivenheter.
*****
Tiden gikk, og måned hadde gått siden de særegne naboene flyttet inn i leilighet 222. Sørensen-familien hadde vent seg til lydene gjennom veggen. Det virket som den voldsomme energien og lidenskapen aldri tok slutt. Hver dag hørtes hvisking, leende stemmer og sengen som knirket. Det lød som levde de hver dag som om det var den siste.
En kveld gikk Turid bort til Per med et ertende blikk og sa:
Jeg stakk innom undertøyavdelingen på Oslo City i dag, og se hva jeg kjøpte hun åpnet morgenkåpen og viste stolt frem.
Per fikk et lunt smil og bet seg i leppen.
Jeg var også en tur innom en… voksenbutikk nylig. Kjøpte noe, aner ikke om du liker det, men…
Man må prøve for å vite, rødmet Turid.
*****
Der begynner det, hvisket mannen i 222 inn mot veggen mot Sørensen-leiligheten, øret klistret tett til.
*****
Harald fra 223 bestemte seg en dag for å dra innom gullsmeden i lunsjen. Det var altfor lenge siden han hadde overrasket Ingrid med en gave. Før var det faste ukentlige overraskelser sjokolade i porteføljen eller små hyggelige påfunn.
Plutselig fikk han øye på en kjent kåpe i butikken.
Ingrid! utbrøt han. Hva gjør du her, det er jo langt fra hjemme?
Ville bare gå litt, svarte hun litt flau. Og du?
Jeg kjøpte øredobber til deg, ikke klarte å la være. Han rakte henne den lille pakken.
Ingrid smilte bredt:
Takk, kjære hun kysset ham på kinnet Jeg tenkte å lage carbopasta med reker i kveld. Husker du den?
Selvfølgelig! Bare jeg tenker på den får jeg vann i munnen.
Da må du ikke bli sen, jeg har maten klar til klokka sju.
Klart, svarte Harald, men tenkte i sitt stille sinn at han burde plukke opp en bukett blomster også.
*****
Hva skjer? spurte kvinnen i 222.
Noe spesielt på gang på kjøkkenet, svarte mannen. Og der borte går det visst for seg, også.
*****
En måned senere, og Sørensen-paret var knapt til å kjenne igjen. De smilte mer, var mildere og yngre i blikket. Å være kjærester ble plutselig viktigere enn å bare være foreldre eller ektefolk. De sneik seg ut på hotell for å være bare to, og tok seg bedre tid til hverandre. Til og med samtalene gled lettere nå.
*****
Hos Hansen var terminen nær, men det føltes som de oppdaget hverandre på ny. Kino, restaurant eller utstilling de tok seg tid til nye dater. Ingrid fant frem sin gamle kokebok, og Harald kom hjem med små overraskelser. Husker knapt sist han så nyhetene, for nå flyttet gleden i hverdagen inn på nytt.
*****
Hvordan går det? spurte kvinnen i 222.
Jo, det knirker forsiktig, sikkert fordi barna er hjemme. Men langt triveligere har det blitt jeg lytter en del, må vite alt.
De andre har det også bra. Praten og latteren flyter på kjøkkenet, og det lukter nydelig mat som om en lille restaurant har åpnet ved siden av.
Utmerket! Tre måneder tok det, og et par uker til så er resultatet sikkert.
Hvem står for tur nå?
Simonsen, 4, leilighet 65. I 66 har familien glemt hverandres navn, og i 64? Som vanlig: litt magi på soverommet og orden på plass!
Greit. Jeg trenger ikke rydde vekk kassettspillerne dine ennå bråk litt til du. Og jeg avbestiller ikke restaurantleveringen. De aromatiske oljene holder fortsatt. Forresten, rosene du byttet vann på, visnet til slutt. Vi trenger en ny bukett.
Fikser det. Kan du massere ryggen min nå, så kan vi legge oss…
