– Mens vi selger leiligheten, kan du bo på gamlehjem, sa datteren Ludmila giftet seg svært sent. For å si det som det er, hadde hun lenge uflaks, og som førtiåring hadde hun mistet håpet om å møte en, etter hennes mening, verdig mann. Femogførr år gamle Edvard viste seg å være en skikkelig prins. Han hadde vært gift flere ganger og hadde tre barn, som han etter “anbefaling” fra retten ga fra seg leiligheten til. Så etter noen måneder på leiemarkedet måtte Ludmila ta mannen med hjem til sin seksti år gamle mor, Maria Andrejevna. Edvard rynket straks på nesen og ga tydelig uttrykk for at han mislikte lukten i leiligheten. – Det lukter gammelmann, klaget han misfornøyd. – Her burde det luftes. Maria Andrejevna hørte godt svigersønnens ord, men lot som om hun ikke reagerte. – Hvor skal vi bo, da? sukket Edvard tungt, åpenbart lite fornøyd med det nye bostedet. Ludmila begynte straks å stresse for å gjøre mannen til lags, og tok moren til side. – Mamma, vi tar rommet ditt, hvis det er greit, hvisket datteren, – og så kan du bo på det lille i mellomtiden. Samme dag ble Maria Andrejevna resolutt flyttet over til et annet rom, som knapt kunne regnes som beboelig. Hun måtte selv bære alt sitt, for svigersønnen nektet å hjelpe til. Fra denne dagen startet tøffe tider for kvinnen. Edvard klaget på alt: maten, rengjøringen, fargen på tapeten. Mest av alt irriterte lukten ham. Han mente leiligheten luktet så gammel at han fikk allergi av det. Han begynte å hoste hver gang Ludmila kom hjem. – Slik kan vi ikke bo! Vi må finne en løsning! sa den irriterte mannen til Ludmila. – Vi har ikke råd til å leie, svarte hun fortvilet. – Sett moren din et annet sted, sa han, rynket på nesen. – Her går det ikke an å puste. – Hvor skal hun bo, da? – Det får du ordne! Uansett, denne leiligheten kan ikke berges. Vi må selge og kjøpe nytt sted, insisterte Edvard. – Det er løsningen! Snakk med moren din! – Hva skal jeg si? – Finn på noe! Det er jo du som arver leiligheten uansett. Vi bare fremskynder prosessen, svarte han rolig. – Jeg synes det er ubehagelig… – Hvem er viktigst for deg, meg eller henne? Jeg fant deg da du var førti. Hvem ville ellers tatt til seg en gammel jomfru, presset Edvard, vel vitende om hva han skulle si. – Går jeg, blir du alene igjen, og da finner du neppe noen som orker deg. Ludmila så skamfullt på mannen og gikk inn til moren på kottet som nå var hennes rom. – Mamma, du synes sikkert ikke det er noe særlig å bo her? prøvde datteren forsiktig. – Har dere gjort rommet mitt ledig igjen? spurte moren urolig. – Nei, vi har et annet forslag. Du skal vel skrive over leiligheten på meg? sa Ludmila håpefullt. – Selvfølgelig. – La oss ikke vente med det, da! Jeg vil selge denne leiligheten og kjøpe ny i bedre strøk. – Må vi ikke heller pusse opp her først? – Nei, vi må kjøpe større. – Men hvor skal jeg, datteren min? leppene til Maria Andrejevna skalv. – Du kan bo på gamlehjem en stund, svarte Ludmila entusiastisk, – men det er bare midlertidig! Så henter vi deg tilbake. – Helt sant? moren så håpefullt på datteren. – Selvsagt. Når alt er ordnet og nytt, tar vi deg hjem igjen, sa Ludmila og tok morens hånd. Maria Andrejevna hadde ikke annet valg enn å tro henne og skrive over leiligheten. Så fort papirene var klare, jublet Edvard: – Pakk svigermors ting! Vi kjører henne til gamlehjemmet! – Allerede? Ludmila ble urolig, hun ble spist opp av skyldfølelse. – Hva venter du på? Selv pensjonen hennes har jeg ikke bruk for. Hun bringer bare trøbbel. Moren din har levd sitt liv, nå skal vi få leve vårt, svarte Edvard kaldt. – Men vi har jo ikke solgt leiligheten ennå? – Gjør som jeg sier, ellers reiser jeg og lar deg bli alene, svarte Edvard bestemt. To dager senere ble Maria Andrejevnas ting og hun selv fraktet til gamlehjemmet. På veien tørket kvinnen bort noen tårer, skjult for datteren. Hun ante uro i hjertet. Edvard ble igjen – han skulle “lufte” leiligheten ordentlig. Maria Andrejevna ble fort tatt inn på gamlehjemmet, og Ludmila forlot henne etter et raskt, skamfullt farvel. – Datter, du kommer vel tilbake for meg? spurte moren håpefullt. – Selvfølgelig, mamma, svarte Ludmila og så vekk. Hun visste at Edvard aldri ville la henne hente moren tilbake. Etter å ha sikret seg leiligheten, solgte paret den raskt og kjøpte ny bolig. Edvard skrev den på seg selv – han kunne ikke stole på Ludmila, sa han. Noen måneder senere tok Ludmila opp temaet moren med mannen. Han reagerte eksplosivt. – Nevner du henne igjen, kaster jeg deg ut! truet Edvard, som ikke ville høre navnet Maria Andrejevna. Ludmila tidde, redd for mannen. Hun turte aldri nevne moren mer. Noen ganger vurderte hun å besøke moren på gamlehjemmet, men hver gang hun tenkte på morens tårer, ombestemte hun seg. Maria Andrejevna ventet i fem år, hvert eneste dag, på at Ludmila skulle komme tilbake for henne. Men datteren kom aldri. Ensomheten ble for tung, og til slutt døde hun i stillhet. Ludmila fikk vite det et år senere, da Edvard kastet henne ut av den nye leiligheten, og hun kom til å tenke på moren. Skyldfølelsen ble så overveldende at hun gikk i kloster for å sone sin synd.

Author Fame LovingViews 20

Mens vi selger leiligheten, kan du bo på et eldrehjem så lenge, sa datteren.

Ragnhild giftet seg sent i livet. Hun hadde ikke hatt mye hell i kjærligheten, og som førtiåring hadde hun nesten gitt opp håpet om å finne en passende mann.

Fem år eldre var Harald, en mann med både bagasje og erfaring. Han hadde vært gift flere ganger før og hadde tre barn, og på dommerens anbefaling hadde han overdratt leiligheten til dem.

Dermed måtte Ragnhild, etter noen måneder med flytting mellom leide leiligheter, ta med seg mannen hjem til sin seksti år gamle mor, Ingrid.

Harald rynket på nesen allerede i døra og lot det tydelig skinne gjennom at han mislikte lukten i leiligheten.

Det lukter gammelt her, klagde han lavt. Litt lufting hadde ikke skadet.

Ingrid lot som om hun ikke hørte svigersønnens stikk.

Hvor skal vi bo? sukket Harald, åpenbart utilpass.

Ragnhild begynte straks å ordne og styre for å gjøre mannen fornøyd, og tok moren til side.

Mamma, Harald og jeg tar rommet ditt, hvisket hun, så kan du bo på det lille rommet imens.

Samme dag ble Ingrid, ganske ufint, flyttet inn på et kott, som så vidt kunne kalles beboelig.

Hun måtte bære alle tingene sine selv, for Harald nektet å hjelpe henne.

Fra denne dagen ble livet tøft for Ingrid. Harald var misfornøyd med alt: maten, renholdet, tapetfargen.

Noget av det som plaget ham mest, var lukten. Han mente det var en gammelluk som ga ham allergi.

Han hostet teatralsk hver gang Ragnhild kom inn døra.

Slik kan vi ikke ha det! Noe må gjøres! sa han irritert.

Vi har ikke råd til å leie leilighet, svarte Ragnhild usikkert.

Send moren din et sted, mumlet Harald og rynket på brynene. Det er ikke til å holde ut.

Men hvor skal hun?

Finn på noe! Denne leiligheten er uansett håpløs. Vi må selge og kjøpe noe nytt, tenkte Harald høyt. Ja, det er det vi gjør! Snakk med moren din.

Hva skal jeg si til henne? spurte Ragnhild nervøst.

Du finner på noe. Leiligheten blir jo uansett din en dag. Nå bare fremskynder vi det, svarte Harald kaldt.

Det føles ikke riktig …

Hvem er viktigst for deg? Meg, eller henne? Jeg tok deg inn som førtiåring. Hvem ville ellers hatt deg, gamle jomfru? presset Harald, vel vitende om hvor han skulle sette inn støtet. Går jeg, blir du alene og det blir neppe noen ny sjanse.

Ragnhild så ned og gikk til moren, nå på det trange kottet.

Mamma, du trives vel ikke sånn? begynte hun forsiktig.

Kan jeg få tilbake rommet mitt? spurte Ingrid engstelig.

Nei, vi har en annen idé. Du skal jo uansett la meg arve denne leiligheten? forsøkte Ragnhild.

Selvfølgelig.

Da kan vi like gjerne gjøre det nå! Jeg vil selge og kjøpe en ny, i en ordentlig blokk.

Kan vi ikke bare pusse opp litt?

Nei, vi trenger noe større og bedre.

Men hvor skal jeg bo da, Ragnhild? Ingrids lepper skalv.

Du kan bo på et eldrehjem så lenge, sa Ragnhild med et forsert smil. Det er bare midlertidig. Og så henter vi deg hjem når alt er klart.

Lover du det? spurte moren stille.

Selvsagt, mamma, svarte Ragnhild og tok henne i hånden.

Det var ikke annet å gjøre for Ingrid enn å tro på sine datters ord og overdra leiligheten til henne.

Dokumentene ble straks ordnet, og Harald gnidde seg fornøyd i hendene:

Pakk moras sakene! Vi kjører henne til eldrehjemmet.

Allerede nå? Ragnhild var ukomfortabel og fylt av dårlig samvittighet.

Hva venter vi på? Hun gjør ingen nytte for seg, og jeg kan ikke ha henne her. Nå må vi leve vårt eget liv, sa Harald kaldt og saklig.

Men vi har jo ikke solgt leiligheten ennå …

Gjør som jeg sier, ellers står du på bar bakke, sa han myndig.

To dager senere ble Ingrid og sakene hennes kjørt bort.

På veien tørket hun stille vekk tårer, uten at datteren så det. Hjertet hennes ante at noe var galt.

Harald ble ikke med. Han skulle “lufte ut” hjemme.

Ingrid ble raskt registrert på eldrehjemmet, og Ragnhild forlot henne i hast.

Du kommer og henter meg, ikke sant? spurte Ingrid med et håpefullt blikk.

Selvfølgelig, mamma, svarte Ragnhild, uten å møte blikket hennes.

I innerste visste hun at Harald aldri ville la Ingrid flytte inn igjen.

Parets nye leilighet ble kjøpt nesten umiddelbart etter salget, men på Haralds navn for, som han sa, kunne ikke Ragnhild stoles på.

Et par måneder senere prøvde Ragnhild å nevne moren, men Harald reagerte aggressivt.

Sier du ett ord til om henne, kaster jeg deg ut! sa han hardt.

Ragnhild tidde, full av frykt for å bli forlatt, og snakket aldri mer om moren.

Noen ganger hadde hun lyst til å besøke Ingrid på eldrehjemmet, men tanken på morens tårer fikk henne til å la være.

Fem år ventet Ingrid hver dag på at datteren skulle hente henne hjem igjen.

Men den dagen kom aldri. Sorgen over adskillelsen tok til slutt livet av henne.

Ragnhild fikk vite om dette først et år senere, da Harald kastet henne ut av leiligheten, og hun plutselig husket sin mor.

Skylden ble til en tung bør å bære. Hun søkte tilflukt i et kloster, i håp om å finne tilgivelse.

Sånn gikk det for Ragnhild, og hun forsto for sent at det å vende ryggen til sin egen mor aldri gjør et liv bedre. Kjærlighet og respekt for de som har vært der for oss er en arv som aldri bør selges eller overlates til andre.