Ingvild, jeg er hjemme, kom og ta meg imot!
Olav?! Du hvorfor er du så tidlig hjemme? Du skulle jo ikke komme før om tre dager…
En kvinne i starten av trettiårene kom ut i gangen, hun dro raskt igjen silkekåpen og så forvirret på mannen som sto i døren.
Ville overraske deg, Ingvild. Ser ut som det lyktes! Eller, er du ikke glad for å se meg? Den høye, bredskuldrede Olav gliste stort, fornøyd med sjokket han hadde skapt.
Selvfølgelig er jeg glad! Kom deg inn på kjøkkenet, så varmer jeg noe mat til deg
Fornøyd tuslet Olav inn på kjøkkenet, der han fikk øye på bordet som var pyntet til fest: jordbær, sjokolade, middag rett fra ovnen… Det kunne ikke ha passet bedre.
Oi, Ingvild! Du har virkelig slått til. Hvordan visste du at jeg kom? Du er jammen forutseende!
Han la ekstra mye mat på tallerkenen og spiste i vei. Kona hans kom ikke inn på kjøkkenet, men han tenkte hun sikkert skulle pynte seg til ham. Hun la alltid litt ekstra innsats når han kom hjem fra jobb.
Olav, jeg… vi…
Dette er virkelig nydelig, Ingvild! Steika, salaten og de pannekakene, fantastisk Are?!
Da han snudde seg, så han Ingvild stå i døråpningen arm i arm med hans egen lillebror, Are. Hun så skyldbetynget ned i gulvet mens Are, litt rufsete i shorts og T-skjorte, gned seg i pannen som om han nettopp hadde blitt vekket.
Ja, det er meg, Olav. Hei, bror…
Hei. Kan noen forklare meg hva som skjer her? Eller kanskje det ikke trengs…
Olav, jeg… jeg har lenge ville fortelle deg dette. Jeg elsker Are, og jeg vil være med ham. Unnskyld. Ingvild sa det i en fart, og møtte ikke blikket hans.
Olav slapp tallerkenen. Tallerkenen med mat ramlet i gulvet med et klirr.
Så, hvis jeg forstår det rett dere nå nettopp
Ja. Akkurat nå har vi vært sammen.
Fantastisk, Ingvild! Og du da, Are godt jobba! Nå skjønner jeg hvorfor du ordnet så fin middag og for hvem.
Ingvild turte ikke å møte blikket hans. Hun følte at om hun bare så opp, ville motet forsvinne.
Og Ida? Hva med datteren vår? Vet hun noe?
Nei, hun hun vet ikke.
Hvor er hun nå?
Hos naboen og ser på barne-TV.
Har dette vært fast vane den siste tiden?
I et halvt år nå…
Olav hadde ingen flere spørsmål. Heller ingen følelser igjen akkurat nå. Han var sliten etter turen og så ingen vits i å krangle. Olav hadde alltid vært rolig, men når noen gikk for langt Ellers var han snarere godt gemytt enn annet. Dette sjokket fra to man er glad i, gjorde ham bare forvirret et kort øyeblikk.
Dere har ti minutter på å bli ferdig her. Tiden går. Han drakk av tekoppen. Han ofret ingen blikk til broren.
“Hva ser hun egentlig i Are? De ser da nesten like ut, både ørene og føflekkene er de samme Are har aldri likt hardt arbeid, klok er han heller ikke… Hun kaster bare bort tida med ham. Men det er hennes valg!” tenkte Olav mens han tok en slurk til med te.
Jeg drar ingen steder, før vi har en avtale, protesterte Are.
Og hvilken avtale er det du vil ha fra meg?
Skilsmisse La Ingvild gå. Hun elsker deg ikke.
Det ser jeg veldig godt Skal dere ha skilsmisse, så får det bli via domstolen. Gleder meg til å se dere kaste bort hver en krone på advokater…
Olav Ingvild la hånden på håndleddet hans. Olav, kan vi ikke skilles i minnelighet? Du har alltid vært god, ikke sant?
Han ristet sakte på hodet.
Javel da. Men Are du er ikke broren min lenger.
Kan vi be deg om én ting til?
Hva nå?
Kan ikke jeg og Ida fortsette å bo i leiligheten, etter skilsmissen? Ingvild smilte anmodende og strøk ham på armen. Ida er så glad i stedet her, hun har mange venner på skolen… Hvis vi må selge og dele, har vi ikke råd til å kjøpe nytt. Da må vi flytte hjem til bygda…
Olav lente haken mot hendene og tenkte. Ingvild merket at han vaklet, og fortsatte på innsmigrende vis:
Olav, vær så snill Gjør det for Ida. Du har jo god lønn, du vil klare deg! For datteren din skyld
Ro deg ned, Ingvild, svarte han. Jeg har en bedre idé.
Hvilken da? Skal vi få bilen også? Det hadde Ida blitt glad for…
Ida skal bo hos meg.
Hva?! Du må tulle! Du kan jo ikke engang håndtere barn, du er jo bortreist halve året! Hun husker knapt hva du heter!
Da gjør vi det slik, sa Olav og gikk ut.
Et par minutter senere kom han tilbake, hånd i hånd med datteren, ei jente på ti år som nettopp hadde begynt i fjerde klasse. Hun klynget seg til farens hånd og smilte blidt.
Hva skal hun her inne, da? For å delta i krangelen?! utbrøt Ingvild aggressivt.
Olav ignorerte henne. Han satte seg ved kjøkkenbordet og løftet datteren opp på fanget.
Ida, jenta mi, får jeg stille deg noen spørsmål, helt ærlig nå?
Ja, så klart! smilte jenta glad for fars oppmerksomhet.
Du må love å svare ærlig. Jeg vil snakke med deg sånn som jeg snakker med folk på kontoret.
Som de andre voksne?
Akkurat sånn.
Ida nikket, oppstemt over å bli tatt på alvor.
Har mamma vært stygg mot deg? Har hun slått deg den siste uka?
Jenta rødmet og så bort, fingrene famlet urolig med kjolen.
Hva er det du innbiller deg? ropte Ingvild. La henne være i fred!
Vær stille, Ingvild. Jeg snakker med datteren min, svarte Olav myndig og strøk jenta over håret. Ikke vær redd, vennen. Du lovte å svare ærlig.
Jenta nikket. Tårene steg i øynene, hun holdt rundt farens hals og hvisket varmt:
Hun slo meg tre ganger! Først for en dårlig karakter, så for at jeg sølte melk og tredje gang fordi jeg ropte på onkel Are. Hun gikk og kysset ham mens du var på jobbreise…
Ikke gråt, lille venn! trøstet Olav, tørket bort tårene og klemte henne. Jeg er her nå, mamma får ikke gjort deg noe mer.
Hun lyver! protesterte Ingvild. Jeg har ikke engang rørt henne…
Så “alt for datteren” betyr ny leilighet og bil? spurte Olav sarkastisk. Ida, vil du svare på ett spørsmål til?
Ja
Om du fikk velge: Vil du bo med mamma eller pappa?
Jenta ble stille, blikket vekslet mellom foreldrene. Ingvild strakte ut hendene for å lokke henne.
Lover du å ikke være borte så lenge mer?
Jeg lover, svarte Olav uten å tvele.
Da vil jeg bo med deg, pappa.
Din ropte Ingvild, men Olav skjermet datteren bak ryggen. Are sto tause i bakgrunnen og lata som han ikke eksisterte.
Da er det avgjort, Ingvild. Du får ikke se henne mer, sa Olav rolig, og gikk med datteren inn på rommet hennes.
På noen minutter var Idas ting pakket. Olav tok henne og bagasjen og sjekket inn på et hotell han kjente godt fra jobbreiser.
…Da det noen måneder senere var rettssak, ble Ida tilkjent faren, særlig ettersom Ingvild og Are verken hadde stabil inntekt eller bolig. Jenta fikk bo hos Olav slik hun ønsket det. Leiligheten ble delt og Olav solgte sin del, de flyttet til et mindre sted, og Ida fikk se moren i helgene. Olav la om hele jobblivet sitt: ingen flere månedsvis med pendling, langt mer tid hjemme.
Et barns ekte smil og trygghet, det er i lengden mer verdt enn hvilken som helst jobb eller pengesum. For noen ganger leder selv det vanskeligste bruddet i livet oss til de viktigste veivalgene vi må ta og kjærlighet og omsorg kan reparere mye av det som først virker umulig å bære.
