Mens barna våre og barnebarna bor trangt i en liten leilighet, lever foreldrene til svigersønnen min et behagelig liv i en romslig bolig ved fjorden.
Datteren min, Synnøve, har giftet seg, men dessverre har vi ikke hatt mye hell med hverken svigersønnen vår, Lars Emil, eller foreldrene hans. Vi gir alt til barna våre, men de får ingenting fra hans side. Åtte år har gått siden bryllupet, og enda roter vi med denne familien i drømmens tåke.
Da boligspørsmålet plutselig oppsto, tok foreldrene hans straks avstand Vi har ingenting med det å gjøre, sa de, og ordene deres lød som ekko i den blå vinternatta.
Vi måtte motvillig forlate vår egen lune og mursteinsvarme leilighet, alt for å kjøpe en plass til barna våre. Det var vondt, det gamle hjemmet vårt var fullt av minner og luktet fersk kaffe og ved, men hva kunne vi gjøre? Det viktigste var å gi barna et trygt sted. Vi pusset opp, kjøpte møbler og ordnet alt farens familie løftet ikke en finger.
Jeg hjelper mye til med barnebarna også. Synnøve er i mammaperm med minstemann, og eldstemann, Even, går i første klasse, så jeg kjører ham til skolen over de frosne veiene i det blå morgenlyset. Det er rett og slett umulig for Synnøve å rekke over alt; vekke og kle Even, stelle babyen, og rekke skolen, alt mellom klokken sju og åtte et drømmeaktig kappløp mot tiden! Bestefar og jeg deler på kjøringen, og sammen vokser vi nesten inn i rollen som eventyrlige oppdragere.
Svigersønnens foreldre forblir likegyldige, som om livet og slekta bare glir forbi som båter på fjorden under nordlys. Det har alltid vært slik, helt siden begynnelsen. Tenk deg, å ikke gi sønnen sin én eneste krone til bryllupet. Jeg ringte en kveld før bryllupet, sa: Barna våre skal gifte seg, la oss møtes og prate. Da svarte de lakonisk:
Hva om de skiller seg om en måned? Sytti prosent gjør vist det, sier statistikken.
Så vi stelte bryllupet selv, mannen min Per Olav og jeg. Vi ga nygifte sin egen leilighet, og de kom i bryllupet som fremmede, en stiv konvolutt i hånda med tusen kroner i knapt nok til et pent skjerf. Men kravene fra svigersønnen vår begynte allikevel å komme.
Vi kjøpte en ettromsleilighet til dem for åtte år siden, det var rikelig for to. Nå har de fått to barn det knaker i veggene og ingen luft.
Jeg synes Lars Emil burde være mer pågående. Om du ikke kan tjene mer, kanskje foreldrene dine kan hjelpe? sier jeg, glir ordene bortover som fjær på vannet.
Han ser ned og sier: Jeg kan ikke be dem om det.
Da tar jeg det opp, sier jeg, men han nekter meg å nevne det. Det føles merkelig, som i en drøm er det virkelig verre å spørre egne foreldre om hjelp enn å ta imot fra sine svigerforeldre? I åtte år har han slurpet penger av oss, hvorfor kan han ikke jobbe litt mer eller finne en mulighet? Folk får da kjøpt seg leilighet i Oslo og Bergen på et vis! Jeg sier: Du er ung, prøv deg på en ekstrajobb, jobb i utlandet en stund, reis til Svalbard drømmens stemme forteller ham råd.
Han slutter aldri å klage, heller ikke Synnøve hun ringer og ber meg ikke blande meg, for svigerforeldre kan ikke endres, de er slike folk, de hjelper ikke.
Jeg blir såret og opprørt: De lever godt, reiser til fjellspa og nyter pensjonslivet, men vi får ikke lov til å si et ord. Svigersønnen nekter oss, for han er en sønn som vokter foreldrenes ro, men aldri tar hensyn til svigerforeldrenes slit. Alt svømmer sammen til en uvirkelig drøm, der roller byttes om og hus byttes, mens vi bare lengter etter at alle i familien endelig skal våkne og kanskje se hverandre.
