Åshild, ro deg nå! Hvem tror du du skal gifte deg med? ropte mor, mens hun strammet skjerfet rundt nakken min.
Forklar meg i det minste hva det er med Sverre som du ikke er fornøyd med? jeg stod helt fortapt av hennes tårer.
Vel, hva skulle du forvente? fortsatte hun. Moren hans er en kjøpmann som stadig roper på folk. Faren er forsvunnet i ukjent retning, og i sin ungdom trosset han bare jobb og fest.
Vår bestefar drakk også, og bestemor jaget ham rundt i bygda. Så hva av det?
Bestefar var en høyt respektert mann i bygda, folk husket ham med ære.
Det ble ikke lettere for bestemor. Jeg husker at jeg som liten så hvordan hun var redd for ham. Men du, Åshild, du og Sverre, mamma, alt skal bli bra. Du må ikke dømme folk etter foreldrene deres.
Når dere får egne barn, så vil du forstå! sa mor med et hardt hjerte, og jeg sukket bare.
Det skulle ikke bli lett å leve så lenge mor holdt fast på sitt syn om Sverre. Likevel fikk vi, Sverre og jeg, et lystig bryllup og begynte å bygge vår egen familie. Heldigvis hadde Sverre et lite hus på landet som han hadde arvet fra sine foreldre, selv om faren hans var den som forsvant i all sin ungdom.
Sverre puslet opp huset trinn for trinn, og snart stod det som en moderne villa med alle moderne bekvemmeligheter. Jeg tenkte ofte: «Hvor heldig jeg er som har så god ektemann, og hva mor da skrøt om ham!»
Et år etter bryllupet fikk vi sønn Ivar, og fire år senere kom datteren Åshild til verden. Men så snart barna ble syke eller fikk problemer, dukket mor opp med sin evige påminnelse: Lillebarn, små bekymringer! De vokser opp, de gir deg nye utfordringer og en arv du må bære!
Jeg prøvde så godt jeg kunne å ignorere moras kritikk, selv om hun stadig klaget som en gammel sau. På en måte handlet datterens ekteskap uten foreldrenes godkjennelse om å bryte med moras vilje.
Mor var en slik person; hun likte at alt gikk etter hennes plan. Likevel hadde hun etter hvert blitt vant til mitt valg, og dypt inne i hjertet hennes, i de innerste lagene, var hun faktisk enig i at Sverre var en god mann på alle måter. Hun sa det aldri høyt, for da måtte hun innrømme at hun en gang hadde tatt feil noe hun aldri ville tillate seg.
Når hun snakket om barnebarn, lo hun bare, som om hun var redd for dem. I virkeligheten elsket hun dem vilt, og hvis noe truet dem, ville hun nok kastet seg i elva med håret i full blikk for dem.
Av og til begynte jeg å frykte de «store bekymringene» som hadde hjemsøkt generasjonene før oss, sånne bekymringer som følger med at barna blir voksne.
Barna ble selvfølgelig eldre. Ivar fullførte videregående og skulle inn i et ansett universitet i den nærmeste byen, bare 143 kilometer unna. For en mor føltes de 143 kilometrene som avstanden mellom jorden og Merkur en enorm reise!
De første fire nettene lå jeg våken, tenkte på sønnen min. «Hva om noen sårer ham? Hva om han spiser dårlig? Hva om byen hans gjør ham dårlig? Ivar er jo en god gutt.»
Ivar bodde først i et hybel i studentboligen, et sted som gjorde ham til en ekte bygdekjerring. Men mitt moderlige hjerte taklet det ikke, så jeg overtalte Sverre til å leie en leilighet til ham i byen. Ivar bestemte seg for å betale en del av husleien selv og begynte å jobbe ved siden av. På nettet kastet han seg på småjobber han var jo den klokeste av oss alle!
Jeg besøkte ham hver helg, hjalp til, ryddet, lagde mat. Selv om leiligheten hans var overraskende ren, var han i eget rom hjemme aldri særlig ryddig, han foretrakk kaos. Maten hans var alltid variert noen ganger dampede kjøttboller, andre ganger gryteretter. Jeg tenkte: «Han er en smart gutt, men ikke min sønn!»
Etter hvert begynte Sverre å bli irritert over mine hyppige turer.
Åshild! Du holder Ivar for nært ved skjørtet ditt! La ham få puste selv! Jeg har ikke tid til deg! Kanskje jeg går til postbudet Lars, så du får litt ro! vitset jeg, men det skremte ham.
Hva skal jeg gjøre uten Sverre hvis han drar til Lars? tenkte jeg. Men Sverre hadde rett; det var på tide å slippe sønnen og la ham stå på egne ben.
Jeg fortsatte å oppføre meg som et hønseliv i en kort periode, men så lærte jeg gradvis å la Ivar ta ansvar. Jeg ga ham frihet, men det var så lite som hjalp.
En dag ringte de fra studieveilederen: «Din sønn har mange fravær og står på randen av eksmatrikulering!» Jeg ble sjokkert, tok fri fra arbeidet og hastet til byen. Sverre kunne ikke stoppe meg; jeg ble som en liten tank.
Ivar hadde ikke forventet mitt oppmøte. Han hadde ikke klart å dekke over årsaken til sine fravær. Årsaken var jenta Gry. Hun var vakker som en engel.
Alt skulle ha gått som smurt, men Gry hadde også et lite barn med seg en ettåring. Jeg skjønte straks at Gry med babyen i armene prøvde å lokke Ivar inn i et ekteskap.
Jeg er en moderne mor, så slike ting skjer ofte i dag, men Ivar var jo ikke klar for å gifte seg eller ta ansvar for et barn. Gry så ikke eldre enn atten år, så hvordan kunne hun ha fått et barn?
En storm raste i meg, men jeg holdt meg i sjakk. Jeg hilste på Gry, men kalte Ivar inn på kjøkkenet for en alvorlig samtale.
Ivar, er du dypt forelsket? spurte jeg med en smilende grimase.
Veldig, mamma svarte han, også med et smil.
Hva gjør du med studiene? fortsatte jeg forsiktig, som en minerydder.
Jeg vet at jeg har latt studiene gå bakover, men dette er en vanskelig periode. Ikke bekymre deg, jeg skal rette opp.
Hva er denne perioden? Del med meg.
Jeg kan ikke si, mamma, det er min hemmelighet. Kanskje senere, når du og Gry blir bedre kjent.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle hindre ham i å vende seg mot meg, så jeg tok en pause og gikk tilbake til huset.
Du er skyld i alt dette! ropte jeg på Sverre. Gi sønnen frihet! Hva skal vi gjøre nå?
Hva har egentlig skjedd? spurte han optimistisk. Hvorfor er barnet et problem? Hvis Ivar allerede elsker henne, er hun jo ikke fremmed.
Er du villig til å bli bestefar? spurte jeg.
Hvorfor ikke? Jeg har alltid tenkt at jeg en dag skal bli bestefar.
Men ikke en fremmed!
Åshild, jeg tror jeg snakker med en annen. Et barn kan ikke være fremmed! Tenk på det.
Sverre gikk til et annet rom for å sove, mens jeg vandret i den tomme gangen ved midnatt. Først var jeg sint på alt livet, Gry, sønnen, mannen men sakte roet jeg meg og forsto at Sverre ofte hadde rett.
Barnet var uskyldig, og Gry var sannsynligvis også. Jeg gråt, tørket tårene og krøp inn i sengen hvor Sverre lå på sofaen i stuen.
Sverre, jeg er så lei meg. Jeg elsker dere alle!
Kom hit, din dumme kvinne! løftet han teppet, og jeg la meg ved hans side.
Vi sovnet med et lykkelig smil på leppene. Jeg tenkte på den lille gutten som bodde i Ivars leilighet han het Mikkel.
Det viste seg å være mer komplisert enn jeg hadde forestilt. Etter en stund meldte Ivar at han skulle gå over til kveldsstudiet og at han og Gry planla å gifte seg.
Denne gangen tok jeg meg tid til å svelge nyheten før vi sammen med Sverre dro til byen i helgen for å snakke med dem. I forgangen møtte vi Gry, som tørket en tåre og sa:
Unnskyld, jeg vil ikke at Ivar skal gjøre dette, men han er så sta. Dere forstår vel.
Sta er ikke riktig ord, svarte Sverre mens han rykket av skoene, men vår sønn er ikke dum. Hvis han har bestemt seg, må vi respektere det. La oss sette oss ned og snakke.
Vi gikk inn på kjøkkenet, men Ivar var ikke der.
Ivar gikk for å kjøpe melk, han kommer straks, sa Gry.
Hvorfor unnskylder du deg hele tiden? spurte Sverre. Vi har ennå ikke funnet ut av hvem som er skyld i dette. Skal vi ha te? Jeg har nettopp kjørt 143 kilometer hjem.
Åh, beklager, mumlet Gry.
Sverre trakk på smilebåndet, og Gry smilte litt. Jeg så at Sverre hadde akseptert sønnens valg, og jeg sukket lett.
Da vi drakk teen vår, knasket Sverre på en kjeks han hadde bakt selv en sjelden kunst for en moderne ung husmor. Plutselig kom Ivar inn med en pose varer, servert med et steint blikk. I øynene hans lyste en ny, hard glød; jeg følte at jeg ikke lenger hadde rett til å fortelle ham hva han skulle gjøre.
Så dere har bestemt dere for å gifte dere? spurte Sverre.
Ja, det er ikke til diskusjon, svarte Ivar bestemt.
Jeg er enig, men hva er grunnen til dette hastverket? Venter dere et barn?
Nei, det er du! avbrøt Gry, rød i ansiktet.
En merkelig tanke krøp inn i hodet mitt. Kunne dette forholdet allerede nå ha ført til barn? Det virket umulig, men…
Så hva får dere til å skynde dere med vielsen? spurte jeg.
Ellers vil barnevernet ta Mikkel, senket Gry blikket.
Hvorfor kan barnevernet ta barnet? spurte Sverre streng.
Fordi moren hans har gått bort i fengsel, hvisket Gry, stemmebråket.
Gry, du trenger ikke forklare! avbrøt Ivar. Mamma og pappa, jeg vil bare at dere aksepterer det jeg har sagt på telefon. Resten er min og Gry sin sak!
Vent, Ivar, avbrøt Gry. Hvis vi er sammen nå, så er du en del av min familie, og jeg vil ikke skjule omstendighetene mine, det er ikke rett.
Gry ble stille, og Sverre og jeg så på hverandre.
Gry, er ikke Mikkel din sønn? spurte jeg forsiktig.
Nei! svarte hun. Mikkel er min bror på morssiden, foreldre er forskjellige.
Jeg var klar til å rive alt i stykker, men holdt meg igjen. Gry fortsatte:
Min mor døde i fengsel. Hun hadde medfødt hjertefeil, levde lenge med diagnosen. Hun var også en svært temperamentsfull kvinne.
Gry sippet te og sukket tungt. Ordene falt tungt for henne, men hun fortsatte likevel, selv om Ivar forsøkte å avbryte.
Første gang moren havnet i fengsel, var etter en krangel med min far. Hun traff en eldre dame på en gangkorsing. Avisene skrev om det.
Da moren ble fengslet, tok faren meg med, og vi bodde hver for seg. Før hun ble løslatt, giftet faren seg på nytt. Jeg dømmer ham ikke for at han forlot moren i en vanskelig tid. Den nye stemoder, Tove, er mild, og vi har et godt forhold. Kanskje er det derfor jeg har hatt et så stabilt liv.
Gry ble kortvarig stille igjen. Jeg så Ivar og Gry holde hender under bordet, og innså at det verste i hennes historie ennå ikke var fortalt.
For tre år siden forelsket moren seg, mistet helt forstanden. Denis var ti år yngre enn henne. De fikk en bror, Mikkel. Jeg gled i brorens ankomst, men da moren og Denis kranglet, ble hun så sint at hun dyttet ham. Han falt, slo hodet mot et bokhylle og døde to dager senere på sykehus. Moren ble fengslet.
Gry trakk pusten dypt og fortsatte som om hun skulle skynde seg:
Moren min døde i en rettsundersøkelse uten å nå frem til dommen. Hjertet hennes stoppet. Jeg ber dere ikke dømme henne hardt. Hun var som en kolTil slutt samlet vi oss rundt peisen, aksepterte hverandres feil og lovet å bære Mikkels fremtid med kjærlighet og forståelse.
