Kjære dagbok,
I kveld har jeg enda en gang gått gjennom den lille krangelepisoden som har blitt så altfor kjent. Arne, som jeg trodde var den eneste som virkelig forstod meg, sa i rolig tone: Du skjønner vel, Solveig, at folk som deg aldri blir gift. Det finnes kvinner for kjærlighet og hyggelige stunder, og så er det de som holder seg ukjente til bryllupet. Dessverre faller du ikke inn i den gruppen.
Jeg ble ganske stille og spurte: Hva er det i meg som ikke passer, Arne? Jeg lager god mat, ser bra ut, holder hjemmet skinnende rent. Er jeg da ikke en kvinne du kan ha glede av?
Han svarte med et snev av fornøyelse: Det er nettopp dette som er problemet! Du er allerede ødelagt. Forstå dette: Folk som deg blir aldri tatt som ektefelle. De blir bare møtt uten forpliktelser. Man gifter seg med jomfruelige jenter, og du er bare den andre på listen. Før du får stå i et slikt forhold, må du kunne vaske mannens føtter og drikke hans vann, som ordtaket sier. Deretter snudde han seg mot veggen og nøs.
Bare en uke før hadde jeg, Solveig, sittet på en kafé i Oslo med venninnene og delt mine fremtidsplaner. Livet går i orden nå, fortalte jeg dem. Jeg er ikke lenger en ung jente på tretti, men karrieren er på plass, leiligheten er kjøpt, bilen er ny, og jeg ser bra ut. Jeg kunne både gifte meg og få barn. Dessuten hadde jeg funnet en drømmekandidat: Arne. Han har aldri vært gift, bor alene, men eide en leilighet ved siden av moren sin. Firetten år yngre, pen, velpleid, nesten uten skadelige vaner, og med en seriøs stilling. Ren flaks.
Vi møttes på jobben han kom inn som pasient på tannlegekontoret mitt, men gikk ut med et hjerte som slo for meg. Jeg jobbet både på offentlig og privat klinikk, så fritiden var knapp. Likevel overrasket han meg med blomster ikke de vanlige rosene, men vakre peoner, midt i februar! En middag på en restaurant, og alt virket som i en film.
Det eneste som gnagde meg, var at vi nå var i andre år av forholdet, og han hadde ennå ikke kommet med noen forlovelsesforslag. Venninnene mine hintet om at det var på tide at jeg giftet meg. Jeg følte det samme, så jeg bestemte meg for å ta en prat med ham før han sov. Jeg hørte ham kalle meg ødelagt, ikke egnet for ekteskap.
Det gikk ikke opp for meg. Hva gir han seg selv lov til? Neste kveld møttes jeg igjen med venninnene i en annen kafe for å få råd.
Kan dere forestille dere, begynte jeg, han sa at jeg ikke er den rette! At folk som meg aldri gifter seg!
Er du seriøs? utbrøt Kari. Du er vakker, smart og selvstendig!
Han mener at man kun gifter seg med jomfruelige kvinner. Jeg er da, som han sier, av tredje sort en defekt. Hva skal jeg gjøre da? Alt annet passer: han er intelligent, har penger, og vi har god sex.
Solveig, kast ham, nikket Lise. Før han knuser selvtilliten din.
Eller enda bedre ta ham med til oss! Mikkel og jeg feirer ti år i ekteskap i dag. La ham se hvordan et ekte ekteskap ser ut, la Kari til.
Vi bestemte oss for å invitere ham. Arne, som vanligvis unngår slike sosiale sammenkomster, takket ja og satte seg selv bak rattet. Jeg så for meg en hyggelig stund med venninnene, og tenkte at denne gangen skulle jeg ikke være den som måtte kjøre hjem.
På Mikkels hytte ved fjorden var alt som hjemme: barn som lekte, grillmat, fuglesang, og hunden Skipper, som løp rundt som om han hadde en usynlig batteri. Måltidet strakte seg fra tidlig ettermiddag til kveld. De eldre spredte seg, barna sovnet, og ved bordet satt de egen venninnene, vertene og Arne.
Vi drakk te med bærpai og pratet. Plutselig startet Arne igjen:
Så fortell meg, Kari, hvorfor er Solveig fortsatt ugift? Dere har jo vært gift i ti år.
Ikke alle er så heldige som å bli forelsket på tredje året, som jeg, svarte Kari. Jeg studerte og jobbet, så jeg hadde ingen tid.
Giftet du deg da som en jomfru? spurte Arne.
Hva, tror du? lo Kari. Mikkel og jeg har vært sammen helt siden første semester!
Men han var den første? spurte Arne.
Skal jeg vise deg passet ditt? brøt Mikkel. Min kone ble det, og sånn er det.
Der ser du! Så hun var ren. Det er respekt. Å gifte seg med en kvinne som har hatt flere, er en skam for familien!
Hvilken stamme krever at du må være uten fortid? lo Lise. Hva ga du da Solveig håp?
Jeg lovet ingenting, trakk Arne på skuldrene. Din venninne burde forstå at hun er en kvinne av tredje sort. For et ekteskap med henne trengs alvorlige grunner, og jeg ser dem ikke.
Så jeg er også av tredje sort, skilt og med barn, smilte Lise. Trist for deg, mann. For deg og din stamme.
Hvordan snakker du til kvinnene i mitt hus? ropte Mikkel. Sorter i ditt tilfelle! Du er som en gammel sild! Og så greide han tak i Arne og dro ham ut på verandaen. Det var lett for ham han var to meter høy, kraftig bygget.
Gå vekk! Jeg vil ikke ha ødelagt festen, truet han. Uten dere, hadde jeg knust deg for lenge siden. Du er ingen gjest her.
Solveig, jeg drar. Blir du med eller blir du igjen? ropte Arne stolt mens han tok tak i vesken min.
Jeg brast ut i latter, men klarte ikke å svare. Arne, uten å vente på min støtte, smatt gjennom porten og kjørte av gårde.
Takk, Mikkel, smålo jeg. Ingen menn mer! Ikke engang den gamle sild!
Det var en dum idé å prøve å opplyse ham om ekteskap, smilte Kari. Men for en karakter! Jentene, hørte dere? Jeg er av første sort! Og dere er allerede i gang.
Vitsene holdt oss gående gjennom hele kvelden. Senere kjørte Lise meg hjem. Hverdagen min på kontoret begynte igjen, med pasienter som venter og journaler som skal fylles.
Arne har ikke ringt meg siden.
Solveig, en konvolutt er lagt på resepsjonen, sa resepsjonistens datter, Lina.
Takk, Lina, jeg ser på den senere, svarte jeg.
Etter timen åpnet jeg konvolutten. Inni lå
(Dette er alt for i kveld. Jeg er fortsatt forvirret, men kanskje litt lettet over at jeg endelig kan skrive dette ned.)
SolveigInni lå en kort note fra Arne, men jeg la den på bordet og stirret ut på regnet som trommet mot vinduet.
