Hvilket krav er forfalt? Dere tar feil, vi har da ingen lån… Ja, det stemmer, Judin, ja, adressen, men… Hvor mye sa du? Det kan ikke stemme. Hvem står lånet på? undret Julie.
På Ivar Anders Judin, svarte stemmen.
Ja, det er mannen min, men hvordan kunne han? Og hvorfor? Julie ble helt rådvill.
Beklager, reglene gjelder for alle: fristen er gått ut, dette er en påminnelse i dag, etterpå blir det andre tiltak, sa den myke stemmen i røret.
Julie husket ikke hvordan hun kom inn i stua og plutselig satt foran skjermen, med merkelige piksler som danset foran øynene. Alt virket gåtefullt tåkete, som om hun var inne i en dårlig radio som byttet kanal av seg selv. Nei, dette måtte hun finne ut av. Hvor hadde denne gjelden kommet fra?
Hun hadde aldri sett noe kredittkort hos Ivar. Det betydde at pengene var lånt utenfor familien. Hva var det egentlig som skjedde? Arbeidet føltes plutselig uvirkelig og fjern tankene hennes bare lente seg mot den mystiske samtalen. Julie ventet på Ivar som om tiden selv dryppet nedover veggene.
Til hvem tok du penger? Hvem ba deg ta opp lån?! spurte hun straks han kom inn med dunvotter, enda det var midtsommer.
Åh, jeg rakk ikke å si det før de ringte, mumlet Ivar og trakk på seg for liten genser. Han skjønte at han hadde røpet seg og freste mot kona, Hva glor du på? Det var til mamma. Hun ba om hjelp, hun bor jo alene…
Og hvorfor trenger hun så mye? Vi klarer oss med mindre, selv om vi begge jobber?
Til ferie, skjønner du vel.
Hvor har hun tenkt seg, til Maldivene på første klasse?
Mamma oppdro meg alene, hun har krav på det. Jeg hadde ikke trodd, Julie, at du…
Ivar stampet inn på gjesterommet, slengte seg demonstrativt tungt ned i stolen og stirret på veggen som en fornærmet småunge. Dette triks virket tidligere men ikke nå.
Julie svarte ikke. Alt hun gjorde var å tie. Svigermor hadde alltid vært hans førsteprioritet, det visste hun jo. Inger Paulsdatter, med smale lepper og hår som et slitt ullteppe, hadde alltid forlangt mer enn verden kunne bære. Hun begynte da hun møtte sønnens kjæreste. Med én gang øynene falt på øredobbene, klappet hun sammen hendene sine og utbrøt:
Er det ekte steiner, eller bare juggel?
Da hun hørte at Julie aldri gikk med uekte, sukkene hun og sa straks:
Hvorfor sløse bort penger på sånt? Dere burde heller ha kjøpt noe nyttig til hjemmet…
Det var gave, svarte Julie litt såret.
Jaja, hvis det var gave, så, nikket hun, og roet seg like fort.
En uke senere ba Ivar nølende om hun kunne la være å bruke øredobbene når de skulle til moren hans. Hun ble så ulykkelig av å ikke ha noe sånt, og sønnen kunne ikke kjøpe henne like fine.
Allerede da syntes Julie dette var høyst merkelig. Men forelskede Julie fortrengte de kjipe tankene, stappet dem ned i puten før hun sovnet. Så kom bryllupet, hvor Inger strålte i kjole Ivar hadde kjøpt. Julie fant ut av det tilfeldig en måned senere svigermor hadde nektet å stille opp dersom hun ikke fikk alt nytt og flott.
Deretter fulgte kravene: ny TV som venninnen har, ny hårføner som søsteren har, betalt frisør, spa, alt mulig. Straks noe ikke gikk i hennes retning, begynte Inger å gråte, klage på nerver, og Ivar raste som en regntung katt for å stille moren tilfreds:
Det er jo mamma! Hun har gjort alt for meg!
Men nå hadde han da kone… og pengene strakk aldri til. Hvordan var det at de to voksne, med gode jobber, ikke fikk endene til å møtes? Julie spurte og spurte. Ivar bare trakk på skuldrene:
Du kan ikke budsjett, Julie. Du burde se hvordan mamma holder huset.
Men å lære av svigermor ønsket Julie aldri. Hun hadde kjent typen før og trakk seg unna. Nå, det siste dråpet: mamma krevde feriebetalt, og sønnen tok et lån på en pengesum som kunne dekket flere års husleie og fylt opp stuen med splitter nye møbler og topp moderne utstyr. Resten holdt til å feire nyanskaffelsen på Oslos fineste restaurant.
Men Ivar ville ikke skifte kurs: alt til mamma, alltid. Julie kunne kanskje akseptert det for også hun ville gjort mye for sin egen mor. Men å ikke bli spurt, ikke få vite… og hva om noe gikk galt? Da hadde lånet havnet på henne! Og svigermor ville aldri vært ansvarlig.
Tiden var inne for å snakke alvorlig. Han måtte bestemme seg: hvem kommer først? Minst kunne han si til moren at hennes krav måtte roes ned. Det gikk ikke. Ivar ble sint og beskyldte Julie for å være kald og pengegrisk.
Jeg har betalt tilbake alt, jeg betaler det! Hvorfor er det aldri nok? Ja, mamma vil ikke til billig hotell, hun skal fly business. Slik skal det være! Hun har gitt meg alt! Jeg skal ikke unne henne ferie?
Men har du tenkt litt på at vi ikke har råd? Det må vel gå an å forklare…
Nei! Mamma er hellig…
Julie skjønte: Ivar ville aldri endre seg. Hun visste hvorfor svigermor var sjalu: Inger ringte sønnen daglig, tryglet ham komme, og han fløy gjennom regn eller sol tvers over byen, for mamma måtte jo se ham. Etter gårsdagens krangel dro de begge på jobb, fortsatt sure. Midt på dagen ble Julie dårlig.
Redd og svimmel på pulten, lot hun kollegene overtale seg til lege. Der fikk hun vite noe som snudde alt: hun ventet barn. Å dele nyheten med faren føltes både skummelt og håpefullt, et drømmende håp om at budsjettet måtte vurderes nå.
Men glede var bare hennes. Ivar bare stønnet dette hadde han ikke tenkt seg. Han ba henne vente, ba om avbrudd. Snart ringte svigermor også; iltert, ikke tiggende, men krevende:
Jeg skal ikke bli bestemor! Hva er det du holder på med? Vil du binde ham fast til deg? Han drar fra deg uansett…
Hvorfor tror du det?
Jeg er mora hans, jeg vet at han leter etter utvei. Gjør som han sier, ellers får du ikke noe hjelp.
Alt ble svart for Julie.
Hun kom til seg selv på sykehuset. Rop, grønt lys, og en stødig stemme over hodet: den gamle naboen til svigermor, Anna Evenstad.
Julie, du er våken, lo Anna. Visste ikke du jobbet her, hvisket Julie.
Det skulle du ønske du aldri hadde funnet ut, humret Anna. For et drama… Hva hendte egentlig?
Da Julie fortalte, rynket Anna pannen dypt og sa til slutt:
Slipp den familien. Ivar forandrer seg aldri, og moren hans vil ødelegge enhver av hans kjærester. Hun tror han skylder henne alt hun slet ut mannen sin på krav, og han døde tidlig av det. Sønnen følger etter.
Men han giftet seg…
Jeg forstår ikke hvordan du holdt ut. Hvis du visste hvor mange jenter han har jagd bort før deg, med første besøk til mora!
Anna dunket henne i ryggen. Hva syntes Ivar om farrollen egentlig?
Julie svarte stille. Anna ristet på hodet og mumlet noe om en mammadalt. Julie kjente det i seg: hun hadde funnet svaret, som en dør åpnet av et trylleord. Hun skulle klare seg alene. Ivar hadde egentlig allerede valgt.
Julie søkte om skilsmisse så snart hun gikk tilbake på jobb. Ivar insisterte ikke på å redde ekteskapet. At hun beholdt barnet sitt, hørte han aldri noe om.
… Ett år med frihet senere: Julie trillet vognen i parken sammen med lille Solveig ved sin side.
Se der, slik et tilfeldig møte en velkjent stemme lød bak henne, Hvorfor får jeg ikke treffe barnebarnet mitt?
Fordi det ikke er deres barnebarn, svarte Julie rolig. Den ungen… han ble ikke født, som dere ønsket med Ivar. Dette er min datter. Og bestemor har hun allerede.
Hvordan våger du…
Jeg våger. Er status som bestemor så viktig, så får du finne en bedre kandidat til sønnen din.
Julie gikk videre, med et smil i ansiktet, mens svigermors bannskap var som ekko i drømmeluften. Hun visste at hun hadde gått bort akkurat i tide fra en sønn som aldri kuttet navlestrengen og en svigermor som aldri fikk nok. Og hun visste det nå: det var det beste hun noensinne hadde gjort.
