Hvilket krav er utestående? Dere må ta feil, vi har da ingen lån… Ja, det er familien Ydingen, ja, riktig adresse, men… Hvor mye? Nei, det kan ikke stemme. Hvilket navn står lånet på? undret Julie.
På Ivar Andreassen Yding, svarte stemmen henne.
Ja, det er mannen min, men hvordan kunne han? Og hvorfor? Julie var tydelig forvirret.
Jeg beklager, stemmen i telefonen ble mildere, men reglene er de samme for alle: forfallsdatoen er passert, i dag er første purring, etter det går vi videre med andre tiltak.
Julie husket ikke hvordan hun hadde kommet seg inn på stua eller satt seg foran PC-en: sjokket over telefonbeskjeden satt tydelig i kroppen. Hun måtte finne ut hva dette var for et lån.
Hun hadde aldri sett noe kredittkort hos mannen. Altså var ikke dette penger han hadde brukt på familien. Hva var det som foregikk? På jobben klarte hun ikke tenke på annet enn den underlige samtalen. Endelig kom Ivar hjem:
Hvem tok du opp lån for? Hvem ba deg om dette?!
Du fikk det med deg til slutt, de rakk å ringe, sa Ivar irritert. Han skjønte at han hadde røpet seg og freste mot henne Hva stirrer du på? Til mamma, penger til mamma. Hun spurte om hjelp, bor alene nå…
Og hva skal hun med en så stor sum? Vi klarer oss jo med mindre, begge har jo jobb!
Til ferie, er det så vanskelig å skjønne?
Hvor skal hun? Til Maldivene kanskje, eller Monaco?
Mamma oppdro meg alene, hun fortjener det. Men fra deg hadde jeg ventet mer forståelse…
Ivar trasket sur inn i stua, kastet seg demonstrativt ned i godstolen og vendte ryggen til. Det var alltid dette “fornærmet guttunge”-opplegget for å presse henne. Men denne gangen virket det ikke.
Julie ble bare taus. Svigermor hadde vært altfor mye innblandet i ekteskapet deres. Grethe Paulsdatter elsket å kreve. Helt fra første møte hadde hun vært intens: så vidt hun hadde sett øredobbene til Julie, slo hun begeistret ut med hendene; var det ekte steiner eller billig juggel?
Da Julie sa hun aldri brukte uekte smykker, kom det med en gang:
Herregud, slike summer! Kjøp heller noe nyttig til huset…
Det var en gave, Julie ble bare pinlig berørt.
Åja, da så, svarte daværende svigermor rolig.
En uke etter ba Ivar nervøst om at Julie ikke brukte øredobbene når de besøkte mamma. Mamma ble visstnok veldig lei seg fordi hun ikke hadde liknende smykke selv, og Ivar hadde ikke råd til å kjøpe det til henne.
Allerede da undret Julie seg stort over denne oppførselen. Men forelsket som hun var, forsøkte hun fortrenge det. Så kom bryllupet. Grethe Paulsdatter strålte: flott antrekk, nydelig gave. Men først etter en måned fikk Julie vite at det var Ivar som hadde kjøpt alt ellers ville moren nektet å komme.
Så ballet det på seg: mor ville ha ny TV, hårføner som søsteren hadde, betalt for frisør og behandlinger… Alt måtte skje straks, hastverk! Og hvis ikke tårer og klaging på formen. Ivar orket ikke mammaens gråt og løp og fikset alt hun forlangte.
Det er jo mamma… Klart jeg må!
Men nå hadde han også familie. Og pengene strakk aldri til; Julie skjønte ikke hvordan de stadig gikk i minus, selv om begge tjente godt. På spørsmål svarte Ivar bare med å trekke på skuldrene:
Kanskje du bare ikke har lært deg å styre budsjettet vårt, Julie. Lær heller av min mor…
Men Julie ville ikke lære. Fra første stund visste hun innerst inne hva slags “mamma” dette var. Slike kvinner holdt hun helst på avstand.
Og så: ferien svigermor krevde at barna skulle betale. Summen Ivar tok opp lån for, var sjokkerende. Med de pengene kunne de betalt tre måneders boliglån, innredet huset og kjøpt alt av nødvendigheter. Og de kunne feiret med stil på byens beste restaurant.
Alt tydet på at Ivar ikke hadde tenkt å endre seg alt for mamma, bestandig. Julie hadde vært villig til å godta det. Men ikke uten å bli involvert, ikke uten å vite om det! Og hvem hadde fått lånet på seg om noe skjedde? Henne! Svigermor ville likevel aldri være skyldig i noen verdens ting.
Tida var inne for en alvorlig prat med Ivar. Det måtte bli et valg, eller så måtte han forklare mamma at ønskene hennes var blitt uoverkommelige. Men samtalen gikk dårlig: Ivar ble sint, kalte Julie for pengegal og følelseskald:
Jeg har betalt alt tilbake allerede! Skal betale alt, jo! Og du maser bare! Hvor lenge skal jeg høre på deg? Mamma vil ikke ha billigsanatorier, hun vil ha det beste! Det fortjener hun hun har gjort alt for meg! Skulle jeg ikke gi henne ferie?
Men har du tenkt på om vi har råd til hennes krav? Kanskje du skulle forklare det?
Du skal høre her: mamma hun er som en helgen…
Julie innså at Ivar aldri ville endre seg. Og hun visste jo at Grethe var svart sjalu på enhver kvinne i Ivars liv: hver dag ringte hun, ba ham komme, hun savnet ham sånn… Og han slapp alt og kjørte gjennom hele Oslo for å besøke henne. Mamma ringte da kom Ivar!
Etter gårsdagens krangel dro de begge på jobb uten forsoning. Utpå dagen følte Julie seg dårlig.
Kollegaene insisterte på legebesøk. Og der fikk hun den store nyheten: hun ventet barn. Det var jo det perfekte tidspunktet til å snakke om fremtiden og budsjett, tenkte hun.
Men gleden ble kortvarig. Ivar tok det tungt, nesten fortvilet dette hadde han ikke sett for seg. Han tryglet henne om å utsette og ba henne tenke på abort. Svigermor ringte også. Hun tryglet ikke, hun krevde:
Jeg vil ikke være bestemor! Hva er det du har funnet på? Tror du du kan binde ham til deg med et barn? Han kommer til å dra uansett, får du ikke med deg det…
Hva mener du? Hvorfor skulle han dra?
Jeg kjenner sønnen min! Han har allerede sett seg om etter noe annet. Gjør som han sier, du får aldri en krone fra oss uansett!
Julie fikk det svart for øynene. Da hun kom til seg selv, lå hun på sykehuset.
Julie, du er våken, hørte hun en kjent stemme. Hun åpnet øynene og så at det var Grethe sin gamle nabo, legen Anna Evensen, som satt ved sengen.
Oj, Anna, jeg visste ikke at du jobbet her…
Noen ganger burde man fortsatt ikke visst det, humret Anna. Vi trodde vi måtte velge mellom deg og barnet.
Hva!?
Slapp av, det går bra nå. Men fortell, hvorfor havnet du her?
Da Julie fortalte alt, rynket Anna på brynene. Hun ga Julie rådet:
Kom deg bort fra den familien, Julie. Ivar kommer aldri til å endre seg, og moren hun vil alltid ødelegge forholdene hans. Hun var akkurat lik mot mannen sin, krevde til han slet seg ut. Og sønnen? Han tør aldri gå imot.
Men han er jo gift…
Vet du hvor mange som løp sin vei etter første middag hos Grethe? Jeg fatter ikke at han i det hele tatt giftet seg. Forresten: hva mener Ivar om at han skal bli far?
Da Julie fortalte, mumlet Anna noen lite hyggelige gloser om mammadalt. Som om det var en formel, hjalp det: Julie bestemte seg for å stå på egne bein. Ivar hadde gjort sitt valg nesten uten å innse det selv.
Julie tok ut separasjon så snart hun var tilbake på jobb. Ivar motsatte seg ikke. Hun fortalte ham heller aldri at barnet var reddet.
…. Ett år senere nøt Julie friheten. Hun trillet tur i parken med sin lille datter.
Så artig å møtes, lød en velkjent stemme. Hvorfor lar du meg aldri hilse på barnebarnet mitt?
Fordi dette ikke er ditt barnebarn, svarte Julie rolig. Det barnet… som du og Ivar rådet meg til å ikke få, ble aldri født. Hun her hun er min og bare min. Dessuten har hun allerede en bestemor.
Hvordan våger du…
Joda, jeg våger. Er det bestemorrollen du er så opptatt av, så får du vel bare finne en bedre svigerdatter til sønnen din.
Med et smil trillet Julie videre, uten å høre på skjellsordene bak. Hun visste at hun hadde forlatt en morstemt mamma og en umoden ektemann i tide. Og hun visste at hun hadde valgt helt rett.
