Mellom sannhet og drøm
Marte dro det varme pleddet tettere rundt seg, og nøt stillheten og roen hjemme i leiligheten sin. Utenfor vinduet danset snøfnuggene sakte ned mot vinduskarmen, som om de øvde på en taus og litt for subtil vintervals. Hun hadde nettopp kommet hjem fra prøvingen av brudekjolen den store begivenheten hun hadde både gruet og gledet seg til. I hendene holdt hun fortsatt en pose med tilbehør: noen elegante sølvøredobber fra Gullborgen, en delikat tiara med swarovski og små, nødvendige dilldall for å fullføre bryllupslooken. Hele tankesettet hennes handlet i kveld om det nært forestående bryllupet hun så for seg hvordan kjolen satt, hvordan lyset ville glitre i smykkene, hvordan alle gjestene ville trekke pusten beundrende og kanskje kaste et misunnelig blikk eller to.
Plutselig rinte det på døren så det skvatt i hele huset. Marte fikk hjertebank og grep ubevisst hardere rundt pleddet. Hun kastet et blikk på veggen klokka nærmet seg sju. Hvem tusen skulle finne på å komme på døra nå? Tankene løp: Kanskje et Posten-bud med en glemt bestilling? Eller Grethe i etasjen over, som aldri finner igjen brillene sine og ikke klarer trådløs internett?
Marte listet seg bort til døra og kikket forsiktig i dørøyet. Joda, det sto faktisk noen der men ansiktet var skjult, og silhuetten var stor og uklar. Hun sukket, trakk inn magen og sa med sjefete stemme:
Hvem er det?
Det er meg, Lars, kom det dempet fra gangen. Kan vi prate? Det haster.
Marte nølte. Helt ærlig hadde hun ikke spesielt lyst til å åpne, men plutselig slo det henne: Kanskje det har skjedd noe med Silje? Hun vred om nøkkelen, åpnet døra bittelitt akkurat sånn at kroken fortsatt var på og kikket ut. Der sto Lars, dryppende våt med snø på skuldrene så det piplet nedover den mørkeblå dressjakken. Ansiktet hans var blekt, og øynene brant som om han nettopp hadde sølt kaffe på bunaden. Aldri hadde hun sett ham slik før, og hele situasjonen ga henne ærlig talt nervøse vibber. Kanskje var det en dårlig idé å åpne døra, men nå var det gjort.
Kom inn, da, sa hun, og trakk seg til siden, mens hun prøvde å se mindre ukomfortabel ut. Han ruslet inn uten å ta av skoene, og la igjen fine gjørmespor på det blekgrå parkettgulvet. Lars lot ikke til å bry seg, blikket var fiksert noe sted langt bortenfor stueveggene kanskje dypet i Trondheimsfjorden eller meningen med selve livet. Marte kjente en stigende uro, men tygde den i seg.
Marte, sa han med knoklete hendene hardt om et par våte hansker. Jeg klarer ikke mer! Jeg elsker deg!
Marte stivnet momentant.
Lars, du trykket hun fram, men stemmen knakk, og hun ble bare stående.
Lars ignorerte det og tok et raskt skritt nærmere, som om han fryktet sjansen ville glippe hvis han nølte.
Jeg vet du skal gifte deg. Det er meningsløst! Men jeg kan ikke holde kjeft lenger! Alle disse månedene har jeg prøvd å glemme deg, gått turer over hele Oslo og hørt på P1, men det går ikke. Jeg skulle fortalt deg dette før. Med Silje… jeg begynte med henne kun for å være nær deg! Ville se deg oftere, liksom. Men jeg har aldri vært forelsket i henne. Aldri!
Marte kjente hvordan en indre kuldeklo boret seg inn. Hva? Begynte han å date bestevenninnen hennes bare for å snike seg nærmere henne selv? Det var jo egentlig mer tragikomisk enn dramatisk. Og Silje hadde jo vært stormende forelsket! Hun slapp pleddet ned på stolryggen bak seg, mest for å sjekke om hun kanskje likevel var våken og bare dagdrømte.
Lars prøvde hun igjen, og ledet etterhvert, så sakte som mulig, samtalen vekk fra «din skylde venninne»-territoriet. Du skjønner vel hva du sier nå? Jeg har forlovet meg og elsker ham! Vi planlegger liv, gifter oss på Grefsenkollen, og, ja, Silje
Han nikket med sammenbitte tenner, og hun så nesten i blikket hans både sårbarhet og at han denne gangen virkelig hadde tømt alt ut.
Jeg vet. Men jeg kan ikke holde det inne! Om noen uker er du utilgjengelig! Det er hysterisk dårlig timing, men hvis jeg ikke sier det nå, vil jeg hate meg selv for alltid. Silje betyr ingenting for meg. Hun er bare statist i forestillingen. Du forstår det, ikke sant?
Marte knep øynene sammen. Var det mulig, liksom? Stemmen hennes lød nøytral og fjern:
Hva skjer med deg? Hvordan våger du i det hele tatt å si sånn?
Det er bare sannheten! Silje var min unnskyldning for å være nær deg. Jeg tenkte: Kanskje du en dag ser hvor snill og morsom og raus jeg er. At vi kunne blitt noe sammen! Nå vet jeg uten deg har ikke livet mitt mening.
Nå skled han sakte ned på kne, trykket opp av nervene og de skjelvende fingrene hans fisket frem en bitteliten hvit eske. I lampegløden funklet et nøysomt utformet sølvring med stein.
Slutt med ham! Vær med meg. Jeg lover jeg skal gjøre deg lykkelig.
Marte betraktet ham taus. Tankene var en spansk omelett av forvirring: Hun tenkte på Lars som lo sammen med Silje, så ham holde henne i hånden, og de blikkene hun nettopp forleden tolket som forelskelse. Alt var spill for galleriet? Hele minnet om dem knuste til puslespill, og hun klarte ikke lenger å legge brikkene sammen.
Reis deg opp, sa hun lavt, nesten hviskende. Vær så snill, Lars.
Han reiste seg, fremdeles med et håp i blikket, det smeltet sakte vekk.
Du tror meg ikke? stemmen sprakk.
Jeg tror deg, nikket hun sakte. Men det endrer ikke på noe.
Hun trakk seg instinktivt et par skritt unna trengte plass for å tenke og puste, og hun visste at det eneste hun kunne gjøre, var å være ærlig med ham.
Du er en venn, Lars. Men jeg elsker en annen. Jeg skal gifte meg med ham fordi jeg vet han er riktig for meg. Jeg har alt jeg trenger.
Han så ned, knuget ringen i hånda.
Hvis jeg bare hadde fått sagt det før? fikk han frem.
Marte tenkte seg om et kort øyeblikk.
Svaret hadde vært det samme. Du er bra, sikkert for noen, hun trakk på skuldrene men ikke for meg.
Lars trådte mot henne igjen, denne gangen litt truende ivrig, så hun plagdes av å forlate rommet mentalt. Hva om han mistet kontrollen?
Men hvorfor? Du så jo på meg jeg så det! Det er noe mellom oss!
Marte beveget seg umerkelig i retning gangen. Nå begynte det faktisk å vippe over fra tragikomisk til skummelt.
Det finnes ikke “vi”, Lars. Du er ikke forelsket du er bare opphengt. Du har laget deg en fantasi om at jeg er perfekt. Spar oss begge for denne samtalen.
Lars knyttet nevene, ikke av sinne, men av maktesløshet.
Du tar feil! Aldri har jeg følt slik før. Det der er ikke fantasi! Jeg elsker deg.
Marte bet seg i leppa, ville ikke gjøre dette mer dramatisk enn det var. Men hun kunne ikke bare stå og lytte til at han både ydmyket seg selv og var ekkel mot Silje.
Hva med Silje da? Har du tenkt på hvordan hun kommer til å føle seg? Du lekte med henne! Nå står du her og forventer at jeg skal takke deg fordi du sårer din egen kjæreste?
Jeg vet det. Jeg gjorde dumme ting. Hadde jeg kunne valgt om, ville jeg gjort det samme for det er deg jeg vil ha, hvisket han.
Man kan ikke bygge lykke på andres ulykke, svarte hun tørt, kastet et sideblikk på mobilen i sofaen.
Og du elsker ikke meg, bare et bilde du har malt i hodet ditt. Gå heller til Silje og vær ærlig.
Han stivnet. Marte skjønte at dette var det endelige pausetegnet.
Hvorfor det? Jeg har jo allerede ødelagt alt! Silje irriterte bare. Du er spesiell…
For første gang siden hun åpnet døra fikk Marte nesten litt medfølelse. Men hun nektet å la seg rive med synd på ham ville bare gjøre alt verre. Hva om han tolket det som et signal?
Du har tapt både med meg og Silje. Og jeg kommer ikke til å holde munn.
Lars holdt blikket hennes i noen sekunder. Til slutt sa han:
Jeg går nå. Men jeg gir ikke opp. Jeg venter til du skjønner at vi er ment for hverandre.
Ikke vent, sa Marte og prøvde å ikke himle med øynene. Finn deg en du kan elske på ordentlig, ikke bare et dagdrømt heltebilde. Men nå, tusen takk ha det bra.
Lars ruslet til døra, tung i kroppen, så ut som om selve heisen var full av bly. Han stoppet på dørstokken, snudde seg.
Takk for ærligheten, Marte. Men jeg lover dette er ikke siste gang du ser meg.
Så lukket han døra etter seg, uten drama. Marte ble stående og ganske sliten, mens hun sakte slapp ut luften. Hun gikk bort til vinduet. Snøen dalte fortsatt rolig, og rett borte i gata kunne hun se Lars slepe beina etter seg. Han var liten i snøføyka en bortkommen, vinterblek skygge.
Hun visste at dette var langt fra over. Hvem vet hva Lars kunne finne på å si til Silje? Eller om han i det hele tatt ville la dem være i fred? Hun grep telefonen og fant nummeret til Silje. Pulsen var rask, men stemmen hennes lød overraskende hverdagslig:
Hei Silje, vi må prate. Det haster litt, altså.
I den andre enden var det stillhet, et sus, så Silje:
Uff, nå hørtes du alvorlig ut. Hva har skjedd? Er alt ok?
Marte trakk pusten.
Lars var akkurat her. Han innrømmet at han bare har vært sammen med deg for å være nær meg. Han har aldri vært forelsket i deg. Bare brukt deg.
Det ble stille i røret. Marte visste akkurat hvordan Silje satt nå, med tekoppen klemt i hendene og rommet blitt dobbelt så stort.
Så… han mener… Silje fikk knapt fram en setning.
Jeg beklager at jeg bare kaster alt på deg, men du er min beste venn. Han sa at han elsker meg og ville at jeg skulle droppe forlovelsen min for ham. Han var… ærlig talt litt skummel, Silje. Jeg var ikke trygg der inne.
Skjønner, kom det til slutt. Rart avsondret, men med en slags smerte hun prøvde å skjule. Hva gjør vi nå?
Vet ikke, Marte var ærlig, hun hadde ikke peiling. Bare vær oppmerksom. Skulle han komme til deg nå, så vær forberedt. Er du alene hjemme, forresten? Jeg er litt nervøs, altså!
Jeg klarer meg, Marte. Takk for at du sa ifra.
Unnskyld for… alt.
Vi er bestiser. Bedre med sannheten enn selvløgn.
De la på. Marte ble stående lenge, hørte snøen legge seg mot vinduet og tankene snurre gjennom hodet hennes. Hun skulle ikke lyve hun var sliten, trist og mest av alt bekymret for hvordan dette ville lande hos Silje. Men en ting visste hun: Tøff sannhet er alltid bedre enn søte løgner.
***
Silje satt fortsatt på kjøkkenet. Tekoppen var kald. Hun klarte ikke røre den etter forrige telefonsamtale. Hun hørte bare tick-tock fra klokka på veggen, mens ordene fra Marte blandet seg med egne minner: Lars som inviterte henne ut, Lars som ga henne komplimenter, lo, var verdens hyggeligste. Eller? Alt bare for å komme nær en annen? Hun svelget, tok seg sammen: Hva skulle hun egentlig gjøre nå ringe Lars selv? Eller vente? Kanskje Marte burde komme over?
Så ringte det på døra. Hun reiste seg motvillig, la halsen i skjerfet og kikket ut gjennom dørøyet. Lars. Snøen var visst populær den kvelden.
Hun åpnet, uten å vite hvorfor. Lars så ut som hver klisjé på en dårlig såpeopera våt dressjakke, snø i håret, sliten i blikket. Han hadde åpenbart grått, ikke så mye fordi det var kaldt som fordi han var ferdig med å late som.
Silje, sa han, som om han hadde glemt at vanlig folk hilser først. Jeg må fortelle deg…
Marte har allerede fortalt meg, kuttet Silje av. Dette skulle ikke bli et langt drama nå.
Lars frøs, skuldrene sank. Han lot armen henge i været med en slags halvhjertet bønn, før han la den ned.
Så hun rakk det først… Jeg håpet jeg kunne…
Slutt. Hvorfor er du her? For å gjøre vondt værre?
Nei, han forsøkte et skritt frem, men Silje gikk et tilbake. Jeg kom for å si unnskyld. Ærlig talt, jeg har vært idiot. Og nei, jeg var ikke forelsket i deg.
Han holdt frem esken med ringen.
Du kan få denne. For hva det er verdt.
Silje så lenge på ringen. Enkel gullring, liten diamant, ganske nøktern. Jo da. Da hun endelig så opp, var blikket kaldt.
Behold den, Lars. Jeg klarer meg fint uten.
Han krøllet esken sammen i hånda.
Silje, vær så snill, nesten sutrete nå la meg fikse det.
Hun ristet på hodet. Rolig. Dette hadde hun tenkt gjennom.
Det du har ødelagt, kan ikke fikses med en ring eller en unnskyldning. Selv om du nå sier du angrer, så spiller det ingen rolle lenger.
Men hvis vi startet på nytt! Med ærlighet denne gangen?
Du skal få æren for kreativt pågangsmot, Lars men jeg er ikke interessert. Jeg vil ikke vite mer om deg nå.
Da banket det plutselig igjen på døra. Silje åpnet forsiktig. Utenfor sto Eirik Martes forlovede. Høy, mørk, litt over gjennomsnittet alvorlig og med blikket til en som helst ville tatt trikken til Nordpolen.
Kan jeg komme inn?
Hun gjorde plass, og Lars krympet seg mot veggen.
Jeg vet alt, sa Eirik lavmælt til Lars. Du har lekt med oss alle.
Lars åpnet munnen, men Eirik løftet pekefingeren.
Ikke ett ord! Marte har fortalt og slikt tåler man best manuelt, ikke verbalt.
Eirik tok et skritt mot ham, og Lars rygget ikke ulikt en forfrossen sau under sauesankinga på Hardangervidda.
Silje fikk panikk. Eirik, ikke gjør det…!
Eirik løftet hånden, signaliserte at dette var mellom gutter, kjekkas mot ubrukelig fjortis.
Du har fått sjansen til å si unnskyld. Nå er det min tur.
Med et klokkeklart treff traff Eirik, og Lars nesten seilte sammen med støvet i gulvet. Munnen hans blødde, men som den norske helten man kanskje skulle lide, reiste han seg og prøvde å late som om han ikke var i ferd med å begynne å gråte offentlig.
Kommer du i nærheten av Marte eller Silje igjen, blir det verre, sa Eirik tørrere enn kald rakfisk. Forstått?
Med blikket til en slått trøndergutt nikket Lars og listet seg ut, mens blodet rant. Ikke store ord. Han var ferdig nå.
Eirik trakk pusten og snudde seg mot Silje.
Jeg vet det er stygt, men noen forstår kun fysisk disiplin, unnskyldte han seg.
Jeg er ikke sikker, mumlet Silje, men takk allikevel.
Marte bryr seg om deg, sa han mykt. Og jeg også på min måte. Hun ville vært her, men jeg insisterte på å være bakkemannskap i første omgang.
Dere er gode venner begge to, Silje smilte svakt. Hils Marte.
Da Eirik gikk, sank Silje ned på sofaen. På en måte var alt plutselig veldig enkelt. Det var over. Ingen flere løgner. Hun kunne kanskje ikke glemme sårene så fort, men det var begynnelsen på noe annet.
***
Lars satte kursen mot den store, sluddfulle veien. Han kjente ikke lenger kulda, ikke førsteklasses Oslovær som vanligvis sved i kinnene, ikke vitsen med å vente på 37-bussen engang. Ingen flere Marte, ingen Silje bare han og en blødende munn i natten. Han hadde ødelagt alt og skulle snart ut av byen.
Neste dag møtte Lars på kontoret et slags Ålesundsfilial av et eller annet statlig, med blåmerker og sportsplaster. Ingen turte spørre, men blikkene formelig ropte: «Hva skjedde, har du vært på hockeytrening?» Han gadd ikke svare. Etter en uke leverte han papirene og søkte overføring. Alle gater, alle bussholdeplasser brant nå, og det som en gang betydde noe, var fjern fortid.
Han returnerte ringen i butikken i Storgata og fikk 12 000 kroner igjen. Rett inn på bankkontoen til Silje med én tekstmelding: «Unnskyld. De pengene er egentlig dine.»
Avreisedagen ventet han utenfor blokka med koffert. Siste blikk mot balkongen der han engang hadde sett Marte le. Nå betydde det ingenting ikke glede, ikke sorg bare et hull i kalenderen. Taxisjåføren kjørte ham mot togstasjonen, og snøen kamuflerte sakte byen.
***
Samtidig satt Silje på en kafé med Marte og Eirik. På bordet sto tre kopper kakao med «litt ekstra» krem akkurat passe etter et stormfullt døgn. De pratet om det som skulle komme: om Martes bryllup, om fremtiden, om muligheten for en dag faktisk å stole på noen igjen. Eirik var stille, men det varmet. Marte klemte Silje i hånden, ikke for å trøste henne, men for å si: Dette går bra.
Du vet, sa Silje i retning av vinduet hvor snøflakene fremdeles virvlet jeg er ikke sint lenger. Bare trist over hvordan det ble.
Du har ikke noe å angre på, svarte Marte, oppriktig, med den trygge stemmen bare en bestevenn har.
Silje nikket. Hun trodde henne.
Jeg skal klare meg. Og finne ekte lykke, sa hun. Ikke stolt, bare ærlig.
I det snøen tildekket byen og fortidens spor, satt de tre igjen med varm kakao og lune smil. Og visste ferden går alltid videre, selv med pappkrus i snøstorm.
