Tre år senere angret hun bittert
Gry ropte til svigerdatteren sin: «Ta med deg barnet ditt og gå ut. Dette er ikke vårt barn.» Og Eivind hadde alltid hatt så stor tillit til deg! Alt Ingrid gjorde var å klemme sitt lille barn tett inntil seg og gråte. Hele graviditeten hadde Gry gjentatt for seg selv at svigerdatteren hennes umulig kunne være gravid med hennes egen sønn. For Eivind vokste opp som en mammas gutt, alltid under hennes vinge ikke engang ekteskapet forandret det. Ingrid, fanget i denne muren av mistillit, kunne bare stirre trist på ektemannen gjennom tårer.
Eivind, hvorfor lar du moren din hakke på meg hele tiden? Hva har jeg gjort galt?
Vær tålmodig, kjære. Det er tross alt mamma Sa han lavt. Men det siste strået var svigermorens ord etter fødselen: at barnet Ingrid akkurat hadde båret frem, ikke kunne være Eivinds sønn Da var det ikke mer hun kunne gjøre. Ingrid pakket sammen babytøyet og dro hjem til sine foreldre. Men det som gjorde aller mest vondt, var at Eivind ikke engang prøvde å stanse henne.
Svigermoren følte seg seirende. Hun skulle endelig vende tilbake til sitt gamle liv. I tankene vendte hun stadig tilbake til de kveldene hvor Eivind kom rett hjem fra jobb, satte seg ved kjøkkenbordet, og de hygget seg med middag, te og samtaler inn i de sene timene.
Men en kveld skjedde det noe uventet. Eivind kom hjem sent fra jobben, men en fremmed gutt hoppet plutselig på ham i mørket. Før han visste ordet av det, var Eivind slått ned og ranet. Ulykken slo hardt: Eivind våknet aldri igjen, og forlot denne verden Gry var på grensen til å miste forstanden. Hver kveld listet hun seg inn på rommet til sønnen, strøk over klærne hans og gråt i ensomhet
Imens hadde Ingrid klart seg bra. Der løp hun, lykkelig, til barnehagen for å hente sønnen sin. Hun hadde fått opprykk på jobb, hennes nye kjæreste lagde middag, og barnet ga henne glede med sine små bragder enda så liten han var. En dag møtte Ingrid tilfeldigvis svigermoren sin og nesten gjenkjente henne ikke. Det var bare en skygge igjen av den kvinnen hun en gang var, utmattet og tynn.
Åh, det er Eivind. Ja, det stemmer, Eivind hulket hun. Vær så snill, tilgi meg. Jeg har ødelagt både din familie og min egen. Jeg er det verste mennesket i verden Ingrid fikk vondt av sin tidligere svigermor. Nå lot hun henne fra tid til annen få møte barnebarnet sitt, så bestemor fikk være litt nær sitt eget blodIngrid sto stille et øyeblikk, blikket flakkende mellom fortid og nåtid. Hun kunne ha vendt ryggen til og gått, latt svigermoren forbli alene i sin bittre anger. Men kanskje var det noe i barnets varme hånd som klemte hennes, eller i en rest av hvem hun selv ønsket å være.
Kom, sa hun mykt, og la en forsiktig arm om kvinnens skuldre. Du trenger ikke å være alene. Ikke mer.
Den gamle kvinnen hulket stille, takknemlig og flokete i blikket. En svak vårsol krøp fram mellom skyene og varmet begge to et øyeblikk. Barnet så nysgjerrig opp fra morens side, et vennlig smil lekende i ansiktet hans.
Uten flere ord fulgte Gry med dem hjem. Ingrid visste ikke hvordan fortsettelsen ville blihvilket sår som kunne gro, eller om alt bare skulle bli som før. Men der hun gikk med sitt barn i hånden og svigermorens arm støttet mot sin, kjente hun at et gammelt mørke endelig begynte å slippe taket. Kanskje var tilgivelse like mye for den som gir, som for den som mottar.
Og slik, med små steg mot en fremtid ingen helt kunne vite noe om, forlot sorgen sakte hjertene deresog noe nytt fikk lov å spire.
