Om tre måneder gifter jeg meg med forloveden min, Henrik.
Jeg kommer fra en familie hvor bryllup er omtrent så enkelt som å steke vafler: man får seg en seremoni, mat, musikk, litt dans og ferdig med det.
Men familien til Henrik har den spesielle tradisjonen: på bryllupsdagen skal bruden holde en skål hvor hun takker svigerforeldrene og gir dem en symbolsk gave for at de har tatt henne inn i familien. Kun bruden, altså. Ikke brudgommen det skulle tatt seg ut.
Da Henriks mor først fortalte meg dette, trodde jeg hun prøvde seg på en spøk, eller kanskje var det april allerede? Hun forklarte tålmodig at slik har det vært i generasjoner bruden takker svigerforeldrene for at de har åpnet døren til slekten. For meg føltes det som en audition, mer enn noe annet.
Jeg foreslo at vi kunne holde en felles skål, hvor både Henrik og jeg takker begge familiene. Til det fikk jeg en mildt overbærende latter det der er moderne påfunn.
Henrik var rimelig likegyldig til å begynne med, men under neste familiesammenkomst sa faren hans at i vår familie har vi respekt for tradisjonene. Moren fulgte opp med at de ikke ønsket en svigerdatter som begynner å endre alt. Det ordet ønsket fikk meg til å føle meg litt som søknad til en stilling Vi søker ny svigerdatter, sender du CV?
Da vi kom hjem, snakket jeg med Henrik. Jeg sa at jeg ikke nekter å takke, men ikke vil være den eneste som skal bøye nakken, mens han bare kan kose seg. Henrik svarte det er jo bare en gest. Jeg spurte hvorfor den ikke kunne være gjensidig. Han visste ikke helt hva han skulle si bare at han ikke ønsket trøbbel med foreldrene sine.
Så kom jeg med nytt forslag: vi holder en felles skål, hvor begge takker begge sett foreldre, og gir dem en fin gave. Synes det høres både hyggelig og moderne ut. Men da vi la det frem, ble moren til Henrik alvorlig. Da blir tradisjonen utvannet, sa hun. Faren hevdet at starter du slik, vil du etter hvert bestemme alt.
Plutselig gikk det opp for meg: dette handler ikke om en skål, men om territorium hvem som egentlig får lov til å bestemme.
For å unngå mer drama, foreslo jeg at vi kunne gjøre det privat før bryllupet. Da ble det kontant avslag. Det skal være foran alle gjestene for å vise respekt, sa hun.
Og da kjente jeg det boble inni meg. Jeg respekterer folk. Men jeg gjør ikke ydmykende knep. Henrik ba meg om å gjøre det «for fredens skyld», fordi slik pleier de å gjøre det i bygda til faren hans. Men jeg svarte det jeg aldri trodde jeg kom til å si før bryllupet: Hvis jeg må gi meg for å oppnå fred, er det ikke fred det er kontroll.
Nå står Henrik midt mellom meg og familien. Moren min mener jeg ikke bør starte ekteskapet med konflikt med svigerfamilien. Bestevenninnen min sier at, hvis jeg gir etter nå, gir jeg etter for verre ting senere.
Svigerforeldrene har allerede begynt å hviske om hvor konfliktsøkende og respektløs jeg visstnok er.
For meg er det ganske åpenbart: Ja, jeg kan fint takke ingen krise. Men jeg kan ikke gå med på regler som kun gjelder meg, bare fordi jeg er bruden.
Og helt ærlig
jeg aner ikke om jeg er helt på viddene som ikke vil bøye meg for denne tradisjonen akkurat slik de krever.
