Marius kom hjem til en scene som var både uforklarlig og uroligdet var som om huset hadde tømt seg for mennesker, for hans kone var helt borte. Den veldige stillheten var nesten som en hard vind, og på et øyeblikk kjente han at tiden raste raskere enn vanlig. Hvor var hans kone, og hvor var deres ett år gamle sønn? Han sto midt i gangen, med skoene fortsatt på, og alt føltes rart og uvirkelig, som om han ikke engang var hjemme.
Med hjertet i halsen bestemte Marius seg for å se til nabohuset. Han banket på døren til Torstein, en mann med store hender og et skjegg som lignet på snøen som falt om vinteren. Men før han rakk å spørre, åpnet Torstein døren, og der var sønnen til Marius, lille Eirik, i armene hans, smilende uten å vite at verden snurret bak ham.
Det viste seg at kona, Ingebjørg, hadde overlevert barnet til Torstein, fordi hun måtte avgårde på et plutselig og presserende ærend. Torstein var vant med barn, og han tok Eirik tilbake som en fisk svømmer rundt en stein, men Marius ble gående og undret på hva som kunne få hennes til å forlate alt så brått. Merkelig nok, var det noe varm mat igjen i mikrobølgeovnenIngebjørg hadde laget risgrøt og latt det stå, som om hun regnet med at Marius ville komme hjem akkurat nå.
Tiden gled sakte forbien halv time, én time, to, fem, og Marius kjente angsten bite ham som små mygg om sommeren. Han prøvde gang på gang å ringe Ingebjørg, men telefonen ga ingen svar, bare tomme toner og pauser som varte mellom ørene hans. Uroen vokste med hvert minuttdet var som om huset var langt fra ham, selv om han satt midt i stuen. Til sist fikk han Eirik til å sove, og han satte seg på kjøkkenet, med blikket festet til det gamle vinduet, og ventet fortsatt på et svar.
Da kom telefonen endelig; et blafrende blink på mobilen. Han rev den opp og spurte ivrig hvor hun var og hva hun hadde gjort hele dagen. Men Ingebjørg svarte ikke direkte; hun svømte rundt spørsmålet og sa til slutt at hun ikke hadde noen planer om å komme hjem. Hun hadde bestemt seg for å la Eirik bli hos Marius for alltid.
Marius ble sittende, fortumlet og fortvilet, med telefonen presset mot øretalt føltes som en drøm der gulvet kan forsvinne. Han trodde et øyeblikk at dette må være en spøk, men stemmen til Ingebjørg var så fjern og kald som vinteren i Oslo. Nå var han bare én, og ansvaret for Eirik lå over ham som et snøteppehan var far, mor, og alt imellom, og huset var fullt av både stillhet og nye drømmer.
