God dag, kjære damer! Hva er det dere snakker om nå, da? Flytt dere litt, jeg skal få med meg nyhetene. Dere kommer ikke til å se eller høre slike ting på TV, skjønner dere? sa Robert, allerede i godt humør. Damene lo og slapp ham forbi.
Hvor har du vært? spurte tanta mi. Jeg stakk innom butikken. Hadde litt uhell, kona mi har dratt
Den gamle damen utbrøt: Er det mulig? Hun dro til kompisen min. Sa at jeg ikke er mann nok hvis jeg ikke har jobb.
Tanta mi så undrende på ham: Men han er jo like arbeidsløs, hva er forskjellen da?
Robert ristet på hodet: Jeg skjønner heller ingenting.
Robert gikk, og tanta mi sukket: Der har du mennene! De har ikke noe å gjøre, men de vil gjerne leve på kvinnenes bekostning. Og Robert For en kjekk mann han var! En riktig staselig kar! Da kona og barnet hans dro, forandret han seg helt. Og vennen hans? Første huseier her i bygda! Og Sigrid er en fantastisk kokk! Nå har mannen hennes dratt, så hun lever for barna sine. Men nei, hun flyr fra den ene til den andre. Hun venter noe fra dem. Og hva med dem?
Ikke for å bygge gjerder eller male veggene… Nei, de konkurrerer med hverandre. Hva foregår egentlig nå i bygda? Før gikk mennene tur, men de jobbet også hardt. Og nå? Ingen jobb, ingen familie! Mange drar fra bygda. Klart de drar! Alle søker etter et bedre liv.
Ikke tro at det bare gjelder meg, la den gamle til, barna mine har reist over hele landet. De besøker meg bare hver sjette måned. Jeg ser barnebarna mine bare på bilder. Før bodde vi sammen. Foreldre, barn… Og alle var glade. Med sang og prat langt ut på kvelden. Vi samlet oss for å slå gresset. Hele familien og naboene. Eller vi gravde i hagen. Vi gravde ferdig på en dag. Satt sammen til kvelden, og neste dag jobbet vi igjen. Nå er alle for seg selv på gårdene sine.
Sigrid var på vei forbi. Hun bar tunge sekker, mens to barn løp etter henne. Skal dere flytte? spurte tanta hennes. Sigrid sukket tungt.
Ja, til Kristian. Hvordan skulle det ellers gå? Han får i det minste pensjon. Og Robert da? Han gjør ingenting. Jeg må sørge for barna mine får det de trenger. Jeg har ikke penger. Du kan jo ikke leve bare på barnetrygden. Ellers hadde jeg spurt for lenge siden. Jeg tror jeg drar til byen til våren. Skal kjøpe meg et lite hus, uten menn. Jeg er lei. De gjør ikke noe med mindre du ber dem. Men mat vil de ha. Jeg har ikke noe mer å gjøre her i bygda. Eldste gutten skal snart begynne på skolen. Hvem skal følge ham? Dattera mi skal snart i barnehage. Jeg får meg jobb. Det er trist at jeg må dra. Jeg er født og oppvokst her. Men det må bli sånn. Nå går jeg. Ellers kommer Kristian til å lete meg opp overalt i bygda. Farvel, damer, sa Sigrid, tok bagasjen og gikk.
Jeg tror hun har rett. Sigrid er ung, hun må fortsatt oppdra barna sine. Jeg ville gjort det samme. Og nå, hvor skal jeg gå? Det er synd å forlate hjemmet. Min avdøde mann bygde det. Han trodde barna kom til å bo her med oss. Jeg var ute og plukket sopp én gang og gikk meg bort. Før vandret folk langs stiene, men nå er alt grodd igjen. Så vi får bare leve livet her. De får i det minste pensjon inn i huset. Nå går jeg, sa tanta mi, reiste seg opp, gården venter ikke. Kuene skal melkes og hønene skal mates. Vi sees i morgen.
Den gamle satt lenge alene. Hun mintes hvordan hun hadde levd og oppdratt barna sine. Årene hadde gått. Bare Gud vet hvor mange hun fortsatt har igjen. Da det mørknet, gikk hun inn. Hun tente ikke engang lyset, gikk rett til sengs. Det trengte hun ikke. Bestemoren hennes hadde ikke sett noe på tre år.
Sigrid ble aldri borte fra bygda. Hun ble værende. Hun torde ikke å endre livet sitt. Så lenge det finnes folk, lever bygda videre. Mange bygder står tomme! Bare gamle hus og kirkegården står igjen, og folk besøker dem én gang i året.
