Mari gråt stille ved graven til venninnen sin, Annette. Det var gått førti dager, og ennå var det ikke en eneste blomst der Hun tuslet hjemover med tunge skritt. Plutselig tok en mann henne igjen bakfra. Skal jeg kjøre deg et stykke? spurte han lavt. Det er langt til bussholdeplassen. Bare sett deg, det koster meg ingenting. Forresten hvem er du her for? En venninne, svarte Mari og tørket tårene. Jeg mistet mamma, sa mannen. Hvor skal du? Bare slipp meg av ved holdeplassen, du trenger ikke kjøre meg lenger, sa Mari. Ingen problem, jeg har god tid, sa han og smilte forsiktig. Han kjørte henne helt hjem. Underveis fortalte Mari litt om livet sitt Og bare to dager senere sto Pål og ventet på Mari utenfor leilighetskomplekset hennes, med noe uventet på hjertet.
Mari og Annette hadde vært bestevenner siden barnehagen.
Da de ble eldre, gikk de med like klær de lånte til og med antrekk av hverandre.
Hele skolegangen gikk de sammen, og endte til slutt opp som studenter i Oslo begge to. Mari tok medisinstudiet, mens Annette ble lærerstudent.
De møttes stadig vekk, og forelsket seg faktisk omtrent samtidig.
Mari falt for en enkel gutt fra bygda, Annette for en gutt fra storbyen.
Annette ble fort gift, nesten som om hun var redd for å miste ham.
Etter bare et år fikk hun en liten datter. Men foreldrene til mannen hennes likte henne aldri.
Hun passet liksom ikke inn i familien deres.
Mari hjalp ofte til med Annettes datter, så de nygifte fikk litt luft og kunne kose seg sammen. Selv kunne Mari drømme om noe lignende, men hun hadde jo lovet å passe på.
Men en dag kom de unge ikke hjem Først morgenen etter fikk Mari vite at det hadde vært en bilulykke. Livet deres endte brutalt på motorveien.
Minnestunden husker ikke Mari så mye av, hun hadde den lille å passe på. Hva skulle skje med jenta nå?
Mannens familie hadde aldri godtatt Annette, og nå var de knapt nok villige til å ta imot barnebarnet sitt. Sønnen vår er borte, derfor nekter vi å oppdra en fremmed.
Og moren til Annette sto alene igjen med tre yngre søsken og hadde ikke kapasitet til å ta seg av lille Eirin.
Det er i slike tilfeller barnehjem blir siste utvei. Den vesle jenta var bare ett år gammel.
Mari fikk henne så inderlig kjær. Hun hadde sett de første ordene, de vaklende stegene alt sammen.
I mellomtiden jobbet Mari som lege og leide et rom hos en eldre dame.
Men hvem gir bort et barn til en enslig kvinne som ikke engang har familie? Selv om Mari prøvde alt hun kunne.
Likevel ble Eirin overflyttet til barnehjem hun var frisk og ville sikkert få adoptivforeldre raskt.
Mari sørget veldig over lille Eirin.
Mikael, jeg har et forslag til deg, sa hun en kveld til kjæresten. Kan vi ikke bare gifte oss fort? Da får jeg kanskje adoptere jenta.
Hva?! svarte Mikael, sjokkert. Det der går jeg ikke med på!
Det er bare for Eirins skyld. Vi kan jo bare skille oss etterpå… Vær så snill
Nei, jeg gidder ikke få papirene mine rotet til. Rart forhold vi har, du holder meg unna men vil at vi skal være gift? Nei takk, farvel. Finn deg noen andre.
Mari sto igjen og gråt ved graven til Annette. Førti dager og ennå ikke en eneste blomst.
Men mannen til Annette hadde blomster over hele graven.
Annette, jeg skal gjøre det like fint for deg også. Bare hjelp meg litt på veien
Langsomt gikk Mari hjem igjen. På veien ut av kirkegården ble hun igjen tatt igjen av en mann.
Skal jeg kjøre deg? Det er langt til bussholdeplassen. Sett deg inn bare, jeg har god tid. Hvem mistet du her? Unnskyld altså, du trenger ikke svare
Venninnen min
Jeg mistet mamma i dag, faktisk. Hva med deg, er det noen spesiell dag?
Førti dager.
Samme for mamma Har du det vanskelig nå?
Mari åpnet seg mer og fortalte alt på veien hjem
Da var vi her. Takk for at du både kjørte og hørte på meg…
…Et par dager senere møtte Pål opp foran bygården hennes, med noe uventet å si.
Til slutt kom hun ut.
Mari, jeg har tenkt litt. Jeg kan hjelpe deg. Jeg er fri og frank, jeg kan gifte meg når som helst!
Mari var målløs.
Du er ikke redd, liksom?
Nei, hvorfor det?
Kjæresten min stakk av, og jeg ville bare gifte meg for å redde Eirin
Jeg hjelper deg. Fortell bare hvor du har tenkt å bo.
Hvis bestemor lar meg, kan jeg bli der jeg leier rom. Eller så finner jeg noe annet.
Da bor du heller hos meg. Vi starter prosessen allerede i morgen. Ingen diskusjon. Jeg har god plass.
Du har hus?
Ja, det er da ikke bare leiligheter i byen. Mamma ville alltid ha hus, hun likte ikke trange leiligheter.
Jeg har aldri blitt vant til byen heller… Annette og jeg vokste jo opp på landet.
Pål ordnet alt utrolig fort. De giftet seg uten oppstyr, og fikk adoptere lille Eirin. Så flyttet hun og Eirin inn til Pål.
Tusen takk. Nå klarer jeg meg selv.
Selvfølgelig gjør du det. Dere har huset til rådighet! Jeg blander meg ikke, men er der hvis du trenger noe.
Kanskje vi bare skal bo for oss selv, jeg finner meg en leilighet?
At kona mi skal bo alene? Nei, det går ikke.
Pål trakk seg unna men hjalp alltid til. Mari gjorde alt for å klare seg på egen hånd lagde mat, ryddet, tok seg av Eirin. Hun falt til slutt for Pål, men var redd for å si det.
Mamma, hvorfor er du glad i meg?
Fordi du er du, og fordi du er min datter.
Mari var evig takknemlig for Pål. Han behandlet dem alltid som sin egen familie. Selv med Eirin var han som en ekte pappa.
Pål oppdaget stadig mer hvor perfekt Mari var, men deres ekteskap var liksom bare på papiret…
Han ville gjøre noe med det. En kveld, da Eirin fylte tre år, gikk han ned på kne og fridde skikkelig.
Men vi er jo gift!
Jeg vil at vi skal være en ekte familie, ikke bare juridisk.
Det vil jeg også
Og det ble de en virkelig familie, ikke bare på papiret.
Nå har de faktisk to bryllupsdager, med to års mellomrom.
Eirin har fått både en lillebror og ei søster.
Denne historien begynte for lenge siden. Nå er alle barna voksne, og Eirin vet hvor foreldrene hennes ligger gravlagt.
I dag er gravene til både Annette og ektemannen alltid like pent pyntet. For Eirin har Pål og Mari alltid vært de beste foreldrene.
Nå har Eirin selv blitt bestemor, og Mari og Pål er oldeforeldre. En skikkelig stor, lykkelig familie.
