Margrethe sin store entre
Mari, dette er ikke lapskaus! Dette er noe slags rotgrønnsakskaos! Kjære deg, du er en fantastisk jurist, så kan du ikke bare drive med det da? Overlat kjøkkenet til oss andre som ikke har like mye å rutte med oppi topplokket!
Margot, jeg er da ikke en sånn kvinne! Mari var på randen til å sette i gang med en storslått tåreflom.
Det var ikke måte på hvor hun aldri fikk til annet enn de enkleste retter. Tanken på noe mer avansert ga henne nesten utslett. I vår familie var jo arbeidsfordelingen hugget i stein for lenge siden.
Veronika husets dronning, Mari skolelys, og Siv rene villstyringen, men også den som kunne få hva som helst til å fungere med bare noen muttere og litt gaffateip. Derfor var det alltid Vera som laget maten til familieselskapene, mens Mari og Siv stod for logistikk, vasking og sørget for å unngå totalkollaps på familiehyggen. Siv var eventkoordinator, og det var bare hun som klarte å holde styr på “Solvang-klanen” slik at huset til Vera, som var den naturlige samlingsplassen, faktisk overlevde uten at det trengtes arkitekturprosjekt og byggesøknad etterpå.
I familien Solvang elsket man barn de fikk altfor mye is, men prøvde å oppdra dem, sånn cirka, men det ga heller skrale resultater.
Alle sju barnebarna til Margrethe Pettersen, som hun forgudet over alt på jord, minnet mest om den yngste tanten sin: Siv. Hadde lite å si at Siv nå var mamma til to av disse barna som løp, eller muligens angrep hagen mens de prøvde å leke enten nordmenn på vikingtokt eller, hvis man skulle tro Siv, urbefolkningen på Madagaskar. Siv satt på trappa og sorterte plommer til Margrethe skulle koke enda en suppe med kompot, og tenkte på om hun burde slenge seg med i festen. Bare Veronika sitt blikk holdt henne på plass der. Vera sto og kuttet tomater så det føyk, og mumlet høylytt fornærmede tirader:
Du er jo ikke noen kvinne! Siv, skal du aldri roe deg ned? Mari har jo blitt en ordentlig voksen dame! Og jeg er jo ikke så verst selv. Men du?! Skal du hoppe rundt som en hare hele livet? Kjør på motorsykkelen og si til alle at livet er herlig? Siv, barna vokser opp. Hvordan skal de forklare deg når de blir tenåringer? Skamme seg for deg, mener jeg!
Ikke overdriv nå, Vera! Mari tok et betuttet blikk i kjelen med lapskaus, stappet på lokket og ga seg.
Ungene har all grunn til å være stolte. Hvem kan ellers skru fra hverandre en Kawasaki på ei helg? Du? Ikke jeg! Jeg klarer jo ikke en gang å koke suppe. Skal ikke noen være litt stolt av meg også?
Selvfølgelig! Du får ikke til middag, men i retten er du sjef!
Nettopp! Altså?
Hmm?
At alle burde holde seg til det de kan best!
Vel talt!
Margrethe Pettersen, som åpenbart hadde gått glipp av halve diskusjonen, fikk plutselig hele hagen til å holde pusten i det hun skled ut på verandaen iført nytt kjole, stiletthæler, og den slags oppsyn som oftest forbindes med Oscar-gallaen. Barna, etter å ha innsett at morenes småkrangling var over, stanset som på kommando og glodde på bestemor som en flokk sauer på E6 når det ramler ned en trampoline foran dem.
Jøss! Siv sine tvillinger smattet så synkront at Margrethe fikk hoppet av det.
Effekt: check!
Hun snudde seg med en svisj, lot slekta stirre på antrekk og hæler som bare kom frem ved helt spesielle anledninger. Og i dag var visst dagen.
Vel, hva sier dere, jenter? Kan en dame på min alder gå på date med en kar hun ikke har sett på førti år i dette?
Margot, du er rålekker! Han kommer til å falle i staver!
Gjerne ikke så bokstavelig da. Hva gjør jeg med et avsvimt lik? Jeg lurer mest på hvorfor denne mannen plutselig har bruk for meg etter alle disse årene? Hva skal han med meg?
Kanskje han trenger litt kvinne-erfaring på sine eldre dager? spurte Vera sin eldste, femten år gamle Kristine, mens hun la seg til rette på trappa og tygde på en halv plomme. Eller?
Det påfølgende latterbrølet sendte begge kattene over gelenderet og traumatiserte en skjelven Yorkshire Terrier, det håpløse forsøket på hund Vera kjøpte året før for nesten to tusen kroner.
Kristine, du tar livet av meg! Vera tørket snørret mens Mari klappet den sjokkskadede hunden.
Margot, har dere hatt noe på gang? Mari sendte barna ut i hagen på oppdagelsesferd, tydeligvis var praten over barnas hode nå.
Ja, vi hadde en affære, Mari!
Ordet “affære” ble sagt med den innlevelsen bare Bergensere egentlig får til igjen sendte det Kristine tilbake til trappa med et sukk som var så dramatisk at Siv nesten knakk sammen av latter.
Kristine, det er alt for tidlig for deg!
Når er det tid? Hvor gammel var du, Margot?
Seksten! Margot trakk på skuldrene og fikk Veronika til å glane. Ikke se sånn på meg! Jeg var ung, dum og forelska helt til topps! Kristine blir nok aldri som meg heldigvis. Men hun skal forstå hvor slue menn faktisk er og hva tidlige romanser kan gjøre med sjela. Ikke sant?
Margot! Nå forteller du bare, Siv tørket tårene etter latteren. Kristine er limt fast, du får ikke jaget henne med makt. Sett deg, jente! Lytt og lær!
Kristine satte seg til rette og stirret på bestemor de grønne øynene hennes var prikk like Margrethe sine, selv om de to ikke egentlig var i slekt. For faktisk, det var ingen i søstrene Solvang-familien som var blodsbeslektet med Margrethe. Hun hadde nemlig kommet inn i livet deres etter at deres egen mor døde for brått og uventet.
Da stod pappa Solvang der, forvirra og tom, ante ikke opp-ned på noe. Lille Vera, bare åtte, måtte da plutselig ta hånd om småsøstrene. Hver gang hun spurte om råd lød det bare:
Veronika, var mamma her, hadde hun visst råd
Sånt gir deg hikke av nervøsitet. Hun spurte aldri mer, og bestemte seg for at hun bare måtte klare alt selv.
Om hun klarte å ta seg av Mari, var som oftest greit femåringen var jo rasjonell! Men å takle toåringen Siv det var ikke bare-bare. Siv var overalt, på én gang! Barnebarna deres bestemte seg da, allerede da, for at hun måtte være etterkommer av Odin.
Bestemoren som kom for å redde dem, klappet sammen etter to uker, pakket snippesken sin og tilbød kun å ta med seg Vera tilbake til hjembygda.
Jeg orker ikke mer! Ungene dine er villmenn, svigersønn. En kaninfarm er fredeligere. Jeg stikker, men kan ta Vera hvis du vil. Resten får du klare selv.
Da Siv forsøkte å stikke skrutrekkeren i stikkontakten og hylene hang i lufta, trodde Vera hun skulle miste alt hun elsket. Heldigvis var morfar like tafatt som mange på hans alder, og Vera og jentene ble værende hjemme.
Etter noen måneder kom Margot. Og da Siv lå syk, gikk Vera spent for å mase på faren om lege. Det endte med grining, men verbale tordentaler fikk ham på beina og legen ble tilkalt. At det var Margrethe Pettersen som tok imot vakttelefonen den kvelden det var flaks. Hun kavet seg gjennom Oslo sentrum, kjeftet på kollektivtrafikken og banet seg til blokka hvor de bodde. Med en rutine som bare leger får, fikk hun tak i alle nabolagets sladder på veien, før hun marsjerte inn og fikk rull på alt og alle.
Hun forordret sykebil og ga pappa Solvang grundig beskjed om far-plikter på et nivå sjeldent hørt på Toten.
Enten er du far, eller så er du bare en sur kaffekopp, skjærp deg for pokker!
Det var slik Margrethe etablerte seg som fjellveggen i Solvang-familien: Vera, Mari og Siv, småfugler med hver sin bagasje, men plutselig med en som tok seg av dem, for alt. Etter at faren døde han tenkte på regnskap men ikke på trafikken ble Margot sittende igjen med jentene alene, men nektet å gi dem slipp.
Dere har meg nå, sa hun etter at de fikk beskjed. Og ingen forsvinner!
Hun gikk fra jobben i kommunen og jobbet heller dobbel vakt på to private klinikker, så hun kunne gi «spurvebarna sine» det de trengte mest. Og alle barna var særdeles karaktersterke, hver med egne planer for fremtiden.
Skuespiller? Javel, da ordner vi det også! Margot ringte en gammel kunde på Nationaltheatret, og Mari fikk prøvespille etter bare to dager.
Etter teater var det MC og stål for Siv, og der tok Margrethe like greit og solgte arvedeltomten for å kjøpe rustfri MC, hjelm og knebeskyttere etter regelboka.
Heller trygg datter enn hytte, sa hun til venninnene sine.
Sånn gikk det fremover. Vera var alltid den som Margrethe bekymret seg minst for, og alltid den hun klemte litt ekstra.
Til slutt, etter noen tiår, satt Margrethe igjen med ansvaret for en stor, men harmonisk familie. Hun angret ikke et sekund.
Der hun tuslet gjennom dagene i ro og mak, med barn og barnebarn rundt seg, kom plutselig livet med en uventet telefon tre dager før denne begivenheten. En stemme hun ikke hadde hørt på førti år hvisket navnet hennes. Margot mistet tekoppen, dyttet sjokkerte Kristine til side, og sank mer eller mindre elegant ved siden av stolen mens hun stirret i taket.
Kristine, ring moren din. Jeg trenger full psykisk støtte. Nå!
Det gikk ikke lang tid før Vera nærmest kjørte over brosteinen for å komme fortest mulig frem.
Margot, hva er dette for et drama nå?
Jeg tror jeg er blitt gal!
Dét har vi visst lenge! konkluderte Vera tørt, bare for å høre MC-brøl og Siv jublende i gangen.
Siv, legg fra deg hjelmen på stuebordet, ikke på den mugne katta!
Hvordan skal katten lære å bli villmarking, da?
Viser deg dragonen jeg har lakkert på tanken min, Margot! Er det ikke kult?
Helt fantastisk! Selv om jeg aner ikke hva som er motivet…
Det er en drage!
Margot, nå med alle jentene på slep, spurte plutselig:
Kan jeg dra på date, jenter?
HVA?
Uttrykkene på søstrene sine ansikt var så ubetalelig at Kristine måtte løpe ut for å sette på kaffe. Nå kunne tall og ligninger bare ha seg.
Diskusjonen rundt dette helt ekstraordinære utspillet bredte seg gjennom hele familien hele uka. På søndag var det storsamling i huset til Vera, og Margrethe led:
Hva vil dere egentlig høre? Han var min første forelskelse! For en manke, for en stemme han behøvde knapt si Hei før viljestyrken min var smelta!
Forelska, sa du? spurte Mari mildt ertende.
Intenst forelska! Margot rullet dramatisk med øynene og sukket. Og ulykkelig.
Hvorfor?
Fordi min kjærlighet ikke bare var håpløs, men også helt katastrofal. Jeg mistet meg selv i det! Forstår dere?
Nei, fortell mer, bestemor!
Dette burde jo vært sunget, som en romanser fra Ridder Blåne. Men røsten min er ikke på topp, så det får bli ord.
Margot! Litt mindre drama, mer realisme! Siv knasket plommer bakover på stolen.
Jeg kan vise deg norske fingertegn om det ikke passer seg Da får vi ta det saklig!
Hele familien satte seg. Margrethe veivet seg kjølig med Kristine sin mattebok som om det var en vifte.
Så, min første kjærlighet endte aldri i ekteskap. Jeg var bare seksten, han sytten, og hun som stjal ham rett foran nesa på meg var atten!
Eldre!? glapp det ut av Kristine.
Nå i dag virker det latterlig, men da var det tross alt som en tidsalder. Hun var student, og jeg var bare naboens venninne. Det er livsvisdom, Kristine: Aldri mas om hvor fantastisk kjæresten din er til venninnen din. Misunnelse er mer smittsomt enn omgangssyke. Først merker du det ikke, men så er den overalt. Så, jeg led i stillhet, og var livredd for å si noe.
Ingen Tatjana her, altså? skjøt Siv inn.
Nei. Jeg nøyde meg med å sende brev. Han svarte, jeg innrømte alt men på brev nummer to avsluttet jeg det selv…
Hvorfor!? Kristine så fortvilet ut.
Fordi jeg innså at mannen trenger også noe mer enn bare kjærlighet. Arv, barn og alt det der og akkurat det kunne jeg ikke gi ham.
Det er livsvisdom, det: Finnes det en som tenker mer på deg enn seg selv hold ham! Da har du funnet din.
Resten av kvelden satt de i stillhet. Margrethe sitt gråtende fjes ble tørket vekk av Kristine, som bekymret kjeftet på henne om at røde neser ikke funker med mascara.
Sant nok! Jeg må bli fresh til kvelden, tenk!
Søstrene lot henne være, akkurat som hun alltid hadde lært dem: Snu ikke sider tilbake i boken les videre, selv om du tror du vet slutten.
Siv bar inn plommene, Vera ryddet kjøkkenet, og Mari duppet av ute i hengekøya. Det var merkelig stille, men hun tenkte bare: Åh, for en deilig helg.
For noen timer senere stoppet en bil, og en eldre kar med kledelig caps og en adresse på et krøllete ark stod og banket på porten. Vera tok imot, skeptisk, men han presenterte seg, og hun måtte holde latteren tilbake det var selve “romanens” helt in person.
Margrethe slo seg nå til på trappa. Hun hadde gått all in: Sminke som nærmet seg scenekostyme tvillingene hadde funnet permanente tusjene og en hårfrisyre som trolig ville vinne NM i frisør, så surrealistisk og overpyntet at til og med de lokale fuglene stoppet opp i lufta.
Vera, for guds skyld, sa hun du ER jo Norges svar på operasangeren!
Gjestens cap ble plutselig fjernet, og “lånekassa” hans lyste som midnattsola. Vera datt sammen mens hun så halvdelen av familien ramle av stolen i latter.
Løøøkkk… det var ingen som fikk sagt ferdig ordet lokk før også gjesten lo så han hikket.
Ja, jeg VAR flott og krøllet, Margot. Den tiden er forbi. Men jeg ville treffe deg!
Margrethe kastet et blikk på Kristine, spratt opp og plastret seg inn til badet, så det eneste som ble hørt var først et rart bjeff og så gapskratt fra det innerste badet.
Etterpå, nyvasket og så normal som det var mulig med dobbel dusj, slo hele familien seg ned på verandaen. Og så begynte en ny side i familiens krøniker.
Kanskje finnes det ikke for mange gode folk her i livet, tenkte søstrene Solvang. Men hvis denne karen faktisk kom selv, overlevde førsteinntrykket, og til og med ble sittende og le av permanenttusj og dragelakk, så var han kanskje en av de få som kunne få en plass i deres lille univers? Hvem vet. Bare tiden viser det.
Det viktigste er å gi noen den tiden de ber om. For det BÅDE så søstrene Solvang i øynene hans, og viktigst av alt hos Margrethe, der hun satt, spent og lykkelig.
Da listet Vera seg bort med tekoppen til mamsen, ga henne en myk klem, og hvisket i øret:
Ikke stress, Margot. Vi er her. Bare hopp ut i det!
