Margaritas store entre
Mari! Dette er ikke lapskaus! Det er en slags uforståelig rotgrønnsakssalat! Kjære, du er en fantastisk advokat, gjør jobben din og la matlagingen være for dem som ikke tenker fullt så mye, utbrøt Margot, med et lurt glimt under øyebrynene.
Margot, jeg er ikke en husmor! utbrøt Mari og kjente tårene svi under øyelokkene.
Hvorfor fikk hun aldri til de enkleste retter? Tanken på å prøve noe mer avansert slo henne sjelden, og i familien deres var alt for lengst fordelt. Vera matmor, Mari hjernen, og Siv viltre, som kunne få enhver tannhjul til å snurre akkurat den veien hun ville.
Som regel sto Vera for mat, mens Mari holdt vaskelister og handlelapper i orden, og Siv organiserte barneflokken. Hver gang hele familien samlet seg på Veras gamle trehus ved Drammensfjorden, danset ungene på plenen og prøvde desperat å framstå som vikinger, skogsånder, eller kanskje halvt ulver, halvt mennesker det var umulig å si. Siv lot seg alltid rive med, men i dag satt hun og plukket epler fra kurven til Margot, som vurderte å koke en ny ladning saft. Vera sendte Siv strenge blikk over salatbollen.
Du er håpløs, Siv! Jeg og Mari, vi har fått skikk på oss. Når får du det? Skal du være en eventyrhare hele livet? Motorkjøret og frihetsberuselse, alltid i farta! Siv, barna vokser jo! Blir de flaue når moren deres klatrer i treet, full av blåbær? Nå er de små, men om noen år
Å, ikke overdriv, Vera! Mari, som hadde brukt hele morgenen på lapskausen, la resolutt på lokket. De har jo all mulig grunn til å være stolte. Ingen andre barn kan vel skru sammen og demontere en motorsykkel med moren sin? Kan du? Ikke jeg! Jeg får jo knapt laget grøt.
Men i rettssalen, der kan du alt, sa Vera.
Akkurat! Og det betyr at alle skal gjøre det de kan best.
Bedre kan det ikke sies! sa Margot, som akkurat hadde entret verandaen i det hun svevde sakte, nesten i drøm, fram foran familien. Barnas bråk stilnet, blikkene frøs. De kjente ikke igjen bestemoren hun bar en blomstrete kjole, høye heler, og håret var satt opp med et utall spenner og blomster.
Hva synes dere? Er det innafor å møte noen man har sett sist for førti år siden, sånn? Han kommer til å dåne, ikke sant?
Ja, du ser fantastisk ut, svarte tvillinger, så likt og høyt at det runget over fjorden. Margot smilte magisk, en gammel dronning foran sine overraskede undersåtter. Hun så ned på barna og la hendene teatralsk i siden.
Men hva skal jeg med en bevisstløs kavaler? Jeg lurer bare på, hvorfor vil denne mannen ha tak i meg, etter så mange år? Hva slags nytte er det i ei gammel dame, bortsett fra oppskåret løk og latter?
Kanskje han vil ha deg på grunn av kjærligheten din, for det at du er kvinne? spurte Veras eldste datter, Ingrid, som hadde funnet en plomme på trappa. Latteren sprakk plutselig opp, katten raste avgårde og den lille, nervøse hunden pyset under kjøkkenbordet.
Å, Ingrid, du tar livet av meg! Vera tørket tårene, gikk på kjøkkenet for å hente klut, mens Mari løftet den forvirrede hunden.
Margot, hva var det egentlig dere hadde? Mari prøvde å roe ned barna, og de forsto at det nå var de voksnes samtale. Småføttene trampet mot bakerste del av tomta.
Å, Mari! Vi var stormforelsket! Margot la dramatikk i stemmen, voksne smilte, ungene gapte.
Etter hvert vokste Margot, en gang lege på helsestasjonen, inn i livene til søstre hun ikke var i slekt med men som hun elsket med alt hun hadde, som egen familie. Barna ble ikke styrt så mye opp eller ned, villede mer enn veiledet, men det lød latter og hvin. Fars forvirring da han mistet konen, sorgen som red gjennom huset som tette vinterstormer Veras frykt for å bli splittet fra lillesøstrene, alt dette vibrerte i vrengte minner som om de var en drøm spunnet av skyggetråder.
Margot kom inn som redning en ny vind, noe fast å stå mot, full av varme, bestemte råd og store armer å klemme i. Hun var aldri en mor, men mer som en gammel eventyrtante, en man sendte tankene gjennom om natta, visste hun ville lukte trygt av tobakk og kardemomme, og hun fikk dem alltid til å le, selv bak tårene.
Årene gikk og huset fyltes først av stillhet, så latter, så latterklumper formet som barn. Siv fikk sin motorsykkel, Mari fikk sine rettsdokumenter, og Vera fylte salatbollen for femte gang mens hun stresset mellom avtaler og familie. Margot holdt familietrådene, som en gammel vev, sørget for at ingen filtret seg bort og at ingen slep seg ut under teppet.
Så, en dag i juni, ringte telefonen. Margot mistet tekoppen, og alt rundt henne føltes som glass på randen av å sprekke. Hun traff stolen ved siden av, og ble liggende på gulvet og stirre opp i takrosetten til sola skled gjennom vinduet og gikk i oppløsning.
Ingrid! Rop på moren din. Jeg trenger støtte! Nå!
Om kvelden samlet de seg alle i stua med laks på fatet og saft i glassene og lo, spurte, fleipet og gråt gjennom Margots fortelling om sin gamle kjærlighet. Margot fortalte om ungdomsforelskelsen som aldri ble, om de to brevene: det første med erkjennelsen av kjærlighet, det andre et nei, fordi hun aldri kunne gi ham barn.
Hun sa til Ingrid: Når du finner en som setter deg foran seg selv, skal du dra ham til altar og aldri slippe taket.
Familien lo og gråt og lo igjen. Til slutt tørket Margot tårene, rettet på kjolen, kastet ut et sukk:
Nå må jeg ut, det er min parade.
Og så, i et rom fylt av latter og alle generasjoners varme, satt hun der, midt i sin drøm, levende.
Et par timer etter ankom en eldre mann med grå hatt og banket på hageporten. Han spurte, med alt for lav stemme, om han kunne få se Margot. Da Vera åpnet, sto de og så på hverandre et øyeblikk så langt at både tid og rom så ut til å stoppe.
I det Margot tråkket ut på verandaen, overdådig pyntet av viltkreative barnebarn, randt latteren nedover trappen så nabokatten gjemte seg under kaiens skygge.
«Hun er vakker,» lo mannen, tok av seg hatten og lot kveldssola speile linjene på issen.
Latteren tok dem alle, en familie i hvileløs glede. Det var som en eventyrblanding av søtpoter og svisker, markblomster og bær, latter, gråt og brudd. En ny side, drømmen gikk og alle følte at dette, akkurat dette, var nok.
Vera serverte te, la armen om Margot og hvisket:
Ikke vær redd. Vi står med deg. Prøv.
