Marius kom hjem til blokka deres i en tåkete ettermiddag i Trondheim. Byen føltes merkelig stille, som om noen hadde latt radioen stå på mellom to kanaler. Han kunne ikke høre latteren til Ingrid, kona hans, ei heller de små sprellene til deres ettårige sønn, Sigurd. Det knyttet seg i magen hans, og bekymringen vokste som snø som legger seg lydløst lag på lag.
Ute i den smaragdgrønne oppgangen så Marius at døra til naboen sto på gløtt. Med et underlig drag av mot og uro gikk han bort, og på trappen, som var dekket av små, vannfylte sko, møtte han Sigrid, naboen i tredje. Og der, i armene hennes, var Sigurdrød i kinnene, snusende på en gul kosekanin.
Alt plutselig snudde seg baklengs. Han fikk vite at Ingrid hadde levert lille Sigurd hos Sigrid med hastige ord, før hun forsvant gjennom det blinde hjørnet av bakgården. Uten forklaring.
Selv om Marius hadde byttet flere bleier enn han kunne telle, gikk tankene hans i ringhvorfor hadde hun dratt så brått, og hva var det egentlig med lukten av varm grøt fra mikroen som hun hadde gjort klar til ham? Tiden bukte seg rundt ham; en halvtime ble til en time, én time til to, så fem, og han følte seg som om han druknet i en elv der strømmen gikk både fremover og bakover.
Han fikk aldri svar fra Ingrid. Han ringte henne gjentatte ganger, hvert eneste pip fra telefonen føltes som et ekko i en tom kirke. Marius la til slutt Sigurd i senga, hørte den dype pusten hans i mørket, men han selv forble lysvåken med tankene kvernende over det uforståelige.
Så, akkurat i det han svevde bort fra virkeligheten til søvnen, ringte mobilen som om den hadde drukket for mye kaffe. Marius grep røret, stemmen skalv mens han spurte hvor Ingrid var og hva som hadde hendt denne merkelige dagen. Hennes svar gled mellom ordene, som skygger bak gardiner. Uten å forklare sa hun plutselig at hun hadde bestemt seg for å aldri komme hjem igjen, og lot Sigurd bli igjen hos Marius for alltid.
Verden ble stille, som når snøen legger seg tykk over hele byen. Marius frøs til, med telefonen presset mot øret. Drøm og virkelighet gled over i hverandre. Nå sto han igjen i stua, midt mellom morgensol og natt, med ansvaret tynget på skuldrene som en uvanlig tung ullgenserbåde mor og far for Sigurd, i en hverdag som plutselig ikke kjente reglene lenger.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
