Å Gud, Ole, vær så snill! Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, vannet fosser ut, jeg oversvømmer naboene, og du vet jo hvor streng kjerringa under meg er! Hun kommer aldri til å tilgi meg! Jeg skjelver på hendene, jeg finner ikke engang stoppekrana! Lyden i røret var så påtrengende og klagende at Ingrid hørte den tvers over bordet, selv om telefonen ikke sto på høyttaler.
Ingrid la gaffelen tungt ned på tallerkenen. Bestikket mot porselenet lød nesten som en startglocke for nok en runde i en kamp hun hadde stått i de siste tre årene. Overfor henne satt ektemannen hennes, Ole, og tygde seg selv i leppa øynene flakket mellom gryteretten, som allerede begynte å kjølne, og det lysende skjermen på mobilen.
Slapp av, Silje, sa han lavt i røret. Hvilken kran da? Under kjøkkenvasken eller på badet? Du må stenge hovedkrana.
Jeg vet ikke hvor den er! Ole, kan du ikke komme? Jeg ber deg! Jeg er redd! Tenk om det er kokende vann! Jeg er helt alene…
Ole så opp på konen. Hun så det blikket en blanding av bønn og underdanighet som hun ble altfor kjent med den siste tiden.
Ingrid, hører du? Hun får jo hele blokka under vann. Silje skjønner jo ingenting av slikt. Jeg må dra.
Selvfølgelig må du, svarte Ingrid med ro, uten å røpe kaoset inni seg. Det er jo ikke akkurat bryllupsdagen vår i dag. Eller sånn at vi har gledet oss til denne kvelden i to uker. Og jeg har selvsagt ikke stått på kjøkkenet i tre timer for å lage middag. Dra du, Ole. Redd Silje. Hun klarer seg jo ikke uten deg.
Ikke begynn nå, da, sa Ole og grep raskt bilnøklene. Vi er jo barndomsvenner. Hun er i trøbbel. Jeg er straks tilbake. Sett gryteretten inn i ovnen så den holder varmen.
Døra smalt. Ingrid ble stående igjen, alene i en stue som duftet av festmiddag og bitter skuffelse. Hun gikk bort til vinduet og så Oles bil forsvinne ut i mørket.
Silje. Det navnet hadde blitt en tredjepart mellom dem. Barndomsvenn, klassekamerat, «en av gutta» Ole hadde så mange forklaringer. Hun dukket opp plutselig etter skilsmissen, og siden hadde hun vært til stede i livene deres. Først ba hun bare om småting: hjelp til å flytte, sette opp PC-en. Alles kjæreste-Ole, hjelpsom og aldri nei i sin munn, stilte selvsagt opp.
Men en smak gir lyst på mer. Etter hvert hadde Siljes forespørsler fått karakter av små katastrofer. Punktert dekk, knust baderomshylle, eller et klesskap som presserende måtte skrus sammen, for «alt klærne ligger jo på gulvet og jeg får ikke bo der!» Og alltid skjedde det akkurat når Ingrid og Ole hadde lagt planer sammen.
Ingrid var ikke sjalu av natur. Hun visste forskjellen på vennskap og mer. Men kvinnelig intuisjon sa at dette ikke bare handlet om lekkende kraner. Silje var pen, velstelt, med et blikk som dveler og en måte å snakke til menn på som lot dem føle seg som vikinger på vei hjem fra tokt. Hun spilte «hjelpeløs jente»-kortet godt og Ole strakk på ryggen og følte seg som en helt.
Middagen gikk i kjøleskapet; matlysten var borte. Ole kom hjem etter tre timer, sliten, småskitten og fornøyd.
Heldigvis rakk jeg det! Det var skikkelig krise der oppe. Slangen under kjøkkenet hadde sprengt. Jeg måtte på døgnåpen Jernia for å kjøpe nye pakninger. Silje var helt fra seg, måtte gi henne beroligende.
Fikk helten din i det minste en kopp kaffe? spurte Ingrid, mens hun bladde i boka.
Klart, og hun hadde bakt eplekake. Hilser så mye og sier beklager at hun ødela kvelden vår.
«Eplekake», noterte Ingrid tørt for seg selv. «Så mens vannet fosset og hun ikke fant stoppekrana, hadde hun altså eplekake i ovnen? Det skjer mer enn man skulle tro.»
Hun nevnte det ikke. Skandaler førte bare til at Ole beskyldte henne for surhet og sjalusi. Hun visste hun måtte være smartere. Neste gang skulle hun ikke bli hjemme. Hun skulle være med Ole og «redde» Silje sammen med ham.
Og neste gang kom skremmende fort. En lørdag skulle de til hytta. Mai, sol, grillmat og en drøm om å sitte på verandaen med et glass vin. Ole lastet kul og sekker i bilen da mobilen ringte. Ingrid visste det denne ringetonen var kun satt på Silje.
Ja, Silje? Hva? Gnister det? Oles ansikt dro seg sammen Lukter det svidd? Ikke rør noe, slå av sikringen i gangen! Ja, jeg skjønner. Kommer med en gang.
Han la på og blikket falt på Ingrid, som sto klar med brett og blomster.
Ingrid, det er et problem…
Stikkontakt?
Verre. Sikringsskapet gnister. Lukter svidd i hele leiligheten. Hun er redd for brann. Elektriker fra borettslaget får du ikke tak i på lørdag, og private tar tusenvis og er alltid trege.
Ok, svarte Ingrid og satte blomsterkassen på bakken. Hytta utgår?
Nei, nei, vi bare svinger innom Silje. Tar ikke lang tid. En liten omvei, så fikser jeg det. Maks en time.
Greit, sa Ingrid. Jeg blir med deg.
Ole så forfjamset ut.
Hvorfor det? Du kan jo ingenting sånt. Vent hjemme, jeg er straks tilbake.
Nei, Ole. Vi reiser sammen. Og vi drar sammen videre når du er ferdig hos Silje. Nå vil jeg ikke vente hjemme lenger. Jeg har ikke sett Silje på lenge, og kan jo hilse på.
Han protesterte ikke videre. Hele kjøreturen trommet han nevrotisk på rattet. Ingrid satt rolig, tilsynelatende helt komfortabel, selv om det kokte inni henne.
Silje åpnet døren til leiligheten, kledd i en silkekåpe som såvidt skjulte lårene. Perfekt sminket. Da hun så Ingrid stige ut av bilen, forsvant smilet et sekund men var straks tilbake.
Ingrid! Så hyggelig jeg ser bare helt forferdelig ut, så redd og uflidd! Hun ristet på de plettfrie krøllene sine. Kom inn! Ole, du er min helt, sikringsskapet fyker gnister!
Inne i gangen luktet det så vidt svidd plast. Ole tok straks fram skrutrekker og gikk i gang med sikringsskapet.
Ingrid, kom inn på kjøkkenet da, vi tar en kopp kaffe mens gutta jobber, kvitret Silje og steppet mot kjøkkenet.
Nei takk, jeg blir her. Kanskje Ole trenger hjelp? Det går greit å lyse med lommelykt eller holde noe.
Lommelykt? fniste Silje. Ole kan fikse alt med bind for øynene.
Ole konsentrerte seg om ledningene.
Silje, hvorfor har du ikke ringt styret eller vaktmesteren? Dette er jo farlig, sa Ingrid og så henne rett i øynene.
De gutta der? De er så uhøflige! Kommer inn i gjørmete støvler og slenger dritt. Ole er jo som familie! Bare ham jeg stoler på.
Oles gullhender, sa Ingrid alvorlig, skulle egentlig fikse grillspyd i dag oppe på hytta vår. Men, men.
Åh, jeg ødelegger alt! Jeg er bare håpløs uten mann i huset. Du er heldig du, Ingrid.
Ole var ferdig på et kvarter.
Bare kontakten som var løs og litt svidd. Fikset det, men du må bytte sikringen, Silje. Den er gammel.
Åh, kan ikke du gjøre det for meg, Ole? Du vet hva jeg skal kjøpe og kan installere det også?
Ikke denne gangen, svarte Ingrid for ham. Vi skal på hytta hele helga, og neste uke har vi teaterbilletter. Du får ringe elektriker, så skriver Ole hva du trenger.
Silje sendte et blikk som kunne drepe, men smilte til Ole:
Men da må dere ta kaffe og eclairs før dere går!
Nei takk, vi har det travelt, sa Ingrid bestemt, tok Ole under armen og gikk.
Vel ute blåste Ole ut og begynte straks å unnskylde Silje:
Du trenger da ikke være så streng. Hun mener det jo bare godt.
Hun «mener godt» når hun dilter etter deg, Ole. Du ser det virkelig ikke? Kåpa, blikkene, hjelpeløsheten: hun vil ha oppmerksomheten din ikke bare skrudde sikringer.
Slapp av! Jeg er som en bror for henne.
«Bror» som kommer og skrur, lytter og kiler egoet. Den perfekte bror.
De reiste på hytta, men uroen lå igjen. Ingrid skjønte at dette ikke kom til å stoppe. Silje likte maktfølelsen å trekke i trådene og se andres mann springe ved første lyd.
Oppgjøret kom to uker senere. Ole var på jobbreise og skulle hjem fredag kveld. Ingrid laget middag og gledet seg til å se ham. Så ringte han.
Ingrid, jeg blir litt forsinka. Jeg er i byen, men Silje ringte krise igjen.
Hva slags «krise» denne gangen, da har en meteoritt krasjet inn gjennom vinduet?
Nei, hun kjøpte ny gardinstang, tung smijern. Prøvde å montere selv, men mistet den på foten. Storetåa er hoven. Stanga ligger midt i stua, hun kommer seg ikke fordi, og ber meg hjelpe henne og kjøpe salve. Jeg er rask!
Ingrid trakk pusten dypt.
Ole, hør her. Dra hjem du. Jeg kjører til Silje.
Du? Hvorfor det?
Fordi jeg er kvinne og vet bedre hvilken salve hun trenger. Du trenger en pause etter jobbreisen. Spis middag, jeg er hos henne om en halvtime.
Javel. Men ikke krangle med henne, da.
Ingrid la på, men hun hadde egne planer. Hun fant «Handy Mann»-tjenesten på nett og booket den mest bistre elektrikeren i byen. Hun bestilte også medisiner til Siljes adresse. Så tok hun bilen og kjørte.
Utenfor blokka møtte hun apotek-kureren og tok imot pakken, så gikk hun opp. Siljes dør sto åpen tydelig ventet hun Ole og ville gjøre dramatisk entré.
Ingrid gikk rett inn.
I stua var det tent stearinlys, vin og to glass. Silje lå henslengt med foten opp samme silkekåpe. Gardinstanga lå «tilfeldigvis» veldig synlig på gulvet.
Ole, er det deg? Det gjør så vondt Fikk du salven? hørte hun Silje stønne.
Ingrid slo på alt lyset.
Silje spratt opp, like frisk som alltid.
Ingrid?! Hva gjør du her? Hvor er Ole?!
Han er hjemme og spiser middag, svarte Ingrid rolig og satte medisinen på bordet. Jeg tok med salve. Og hjelp.
Hva mener du med hjelp? Jeg trengte Ole! Han skulle jo montere stanga!
Det gjør håndverkeren jeg har bestilt, sa Ingrid.
Akkurat da ringte det på døra. Ingrid åpnet; på trappen sto en solid fyr med verktøykasse.
Ble det sagt at jeg skulle henge opp gardinstang? Da setter vi i gang.
Der inne, sa Ingrid. Eieren viser hvor.
Silje stirret sint. Ingrid tok imot blikket med ro.
Hva driver du med? freste Silje under maskindrønnet.
Jeg hjelper til. Du ba om hjelp her er den. Medisiner, montering, alt er betalt ferdig. Ole er opptatt. Nå kan du kontakte proffer. Eller var det egentlig ikke gardinstanga du trengte hjelp med? Eller kanskje mer min mann?
Silje reiste seg og glemte å halte.
Bare gå! freste hun. Du tror du er så perfekt. Ole kommer til å kveles av kjedeligheten din! Han trenger fest og frihet.
Kanskje det, men han velger meg. Og du du finner en annen til å montere ting for deg. Du er for pen til å tigge hos andres dør.
Ut! skrek Silje.
Håndverkeren er ferdig om tjue minutter. Alt er betalt. God bedring. Ta vare på foten din du springer fælt fort for å være skadet.
Ingrid gikk ut, lett til sinns. Hun hadde gjort det. Ikke kjeftet på mannen eller lugget rivalinnen, bare løftet sløret når det trengtes.
Hjemme var Ole urolig.
Hvordan gikk det? Var tåa ille? Hun svarer meg ikke.
Ingrid satte seg og helte opp te.
Tåa er helt i orden, Ole. Hun spratt omkring som en fjellgeit. Gardinstanga henger nå, håndverkeren er betalt.
Håndverker? Men jeg kunne jo
Ole, sett deg. Nå sier du meg forsto du virkelig ikke hva hun drev med? Lys, vin, kåpe. Alltid kriser bare når jeg ikke er hjemme?
Ole ble rød. Han så ned på brødet.
Jeg mistenkte det nok Men, du vet, vi har vært venner så lenge. Jeg ville ikke tro det. Og det er så vanskelig å si nei til henne hun er så ensom
Ensom? Hun manipulerte deg som en tenåring. Du ville være hjelpsom og snill men stjal tid fra oss for å stryke henne medhårs. Selv i kveld, det var ikke gardinstanga hun trengte. Det var deg.
Ole fant ingen ord. Skammen var tydelig. Han så for seg alle gangene Silje hadde «ved et uhell» tatt ham på hånden, stirret for lenge, eller skrøt av ham på bekostning av Ingrid.
Beklager, sa han lavt. Jeg har vært idiot.
Litt, smilte Ingrid. Men en snill idiot. Derfor elsker jeg deg. Men Ole, fra i dag Silje får bruke «Handy Mann». Om noe ryker hjemme hos henne, får hun betale noen for det. Du skal ikke være på vakt for henne mer. Ok?
Ok, sa Ole bestemt. Jeg forstår. Takk for at du tok denne kampen. Hadde jeg sett de lysene
Silje ringte aldri igjen. Verken uken, måneden eller året etter. Kanskje stoltheten hennes ikke tålte å bli utstilt slik.
Et halvt år senere møtte Ingrid henne på Oslo City. Silje gikk arm i arm med en dresskledd mann, dro på handleposer, og så tilfreds ut. Da blikkene møttes, løftet Silje hodet høyreist, snøftet og gikk videre som om de aldri hadde kjent hverandre.
Ingrid måtte le. Hun unnet henne det endelig hadde Silje funnet en som kunne henge opp gardinstenger på lovlig vis. Hos Ingrid og Ole hersket det igjen ro avbrutt kun av det de selv ønsket.
Om kveldene koste de seg med te, planla reiser, og visste én ting: skulle de til hytta, da kom de seg til hytta. For noen grenser i familien bør beskyttes, selv mot den som ser ut som verdens største stakkar.
Hvis du likte denne historien gi gjerne et «liker» og fortell hvordan du ville gjort det som Ingrid!
