Kunne du i det minste ha sett deg selv i speilet før du setter deg til bords? stemmen hans var kjølig, nesten foraktelig. Den morgenkåpen er helt uten fasong og håret ditt… Gudene vet hva som har skjedd der. Er det virkelig for mye å be om at kona ordner seg litt, i alle fall for mannen sin?
Sissel stivnet med øsen halvveis mellom gryta og tallerkenen. Øynene hennes flyttet seg sakte mot Sindre. Han satt ved kjøkkenbordet, bøyd over en splitter ny mobiltelefon, brydde seg ikke engang med å se opp. Den pudderrosa skjorta hans var nystrøket og prydelig, håret var gredd bakover med gelé, og det duftet en dyr parfyme fra ham.
De siste månedene hadde Sindre vært en helt annen mann. Etter snart tretti års ekteskap og en voksen sønn som for lengst hadde flyttet til Bergen med sin egen familie, føltes det plutselig som om Sissel bodde med en fremmed. En dag begynte han å trene på SATS, byttet ut hele garderoben, ble nøye med dietten og la inn passord på telefonen. Dessuten begynte kritikken: Hun lagde feil mat, snakket feil, gikk kledd feil og pustet feil.
Jeg har akkurat kommet hjem fra jobb, svarte Sissel lavt, i et forsøk på å holde roen. Har stått på apoteket hele dagen, stakk innom Rema på vei hjem, slepte med meg tunge bæreposer, og gikk rett til grytene for å lage middag til deg. Skulle jeg heller funnet frem gallakjolen og sminket meg for å servere deg lapskaus?
Nå lager du deg til offer igjen, Sindre rynket på pannen og la fra seg telefonen med et sukk. Kommer her og maser om poser. Alle kvinnene jeg kjenner jobber, og de klarer da å se forbaska bra ut. Vet du hva, på kontoret springer kollegaene mine rundt på høye hæler i din alder, velstelte og veltrent. Men du har bare gitt opp. Jeg synes faktisk det er pinlig å gå ut sammen med deg.
Sissel satte en rykende tallerken foran ham og sank ned på stolen på motsatt side. Inni henne knyttet det seg av skuffelse, men hun nektet å felle flere tårer. Det hadde vært mange slike netter, når hun lå våken og lyttet til tastingen fra hans side av senga.
Hvis jeg er så pinlig for deg, hvorfor sitter du her da? stemmen skalv, men hun holdt blikket hans.
Sindre oppfattet skjelvingen som svakhet. Han var sikker på at frykten for å være alene holdt henne på plass. Hva var hun uten han? En gråmus ingen ville ha.
Det er vanen, Sissel. Vanen og litt synd på deg, han skjøv tallerkenen fra seg. Men tålmodigheten min har grenser. Hvis du ikke endrer deg, holder deg velstelt og slutter med det sure fjeset, så pakker jeg sammen sakene og flytter inn hos ei som setter pris på meg. Jeg er en attraktiv mann med god jobb. Kristina på markedsavdelingen hun er tjueseks, og hun ser på meg som du aldri gjorde, ikke engang da vi var unge.
Sissel ristet. En ting er å ha mistanke en annen å høre det uttalt rett i sitt eget kjøkken.
Så hva holder deg igjen? Hun klarte å møte blikket, stemmen bittelitt brutt.
Han lente seg tilbake og spiste rolig. Han følte seg på topp 55 år, avdelingsleder for logistikk og omgitt av beundring.
Gamle vaner dør hardt. Men det går en grense. Endrer du deg ikke, er jeg borte til uka. Kristina venter bare på et tegn.
Han reiste seg dramatisk, justerte skjortekragen og gikk ut i stua med TV-en på full guffe, sikker på at Sissel kom etter, tryglende, gråtende og lovende å gjøre alt annerledes.
Men kjøkkenet lå stille.
Sissel ble sittende, stirret ut i luften over gryta. Ord ekkoet i hodet hennes: Ultimatum. Hun skulle hoppe etter hans pipe, tåle fornærmelser, danse på tærne for at han ikke stakk til Kristina.
Hun kikket ut vinduet, så de dype skyggene over Oslo i skumringen, kastet et blikk over sitt hjemmekoselige kjøkken. Denne leiligheten hadde verken vært kjøpt på kredit eller spart til i mange år. For ti år siden, solgte Sissels foreldre en stor villa utenfor Drammen for å flytte nærmere byen. Det meste av pengene ga de til sin eneste datter.
Faren, klok og forutseende, insisterte på at alt skulle være i orden juridisk. Alt ble overført med gavebrev hos notarius, så kjøpet av denne lyse, romslige leiligheten var gjort med Sissels helt egne midler. Ifølge loven tilhørte dette bare henne. Sindre hadde aldri protestert han hadde ingen sparepenger, bare smak for det gode liv. Han skrev bare inn sitt navn i folkeregisteret og levde livet.
Nå truet han henne i hennes eget hjem.
Det stramme båndet inni Sissel brast endelig. All den opparbeidede frustrasjonen forsvant og ga vei for en knivskarp klarhet. Hun innså at hun slett ikke var redd for å miste ham. Å måtte leve med hans nedlatende blikk, vaskemaskinsduften av fremmed parfyme og tullete rutiner, det var frykten. Å bli alene var frihet.
Hun reiste seg sakte, helte restene av suppen i vasken, vasket opp rolig og tørket hendene på kjøkkenhåndkleet.
Sindre lå henslengt på sofaen, armene bak nakken, med et flir under nyhetene. Han ventet på at hun skulle bøye seg for ham.
Jeg har tatt et valg, Sindre, Sissel sto rolig ved sofaen.
Så du skal til frisør i morgen? Eller kjøpe medlemskap på treningssenter?
Nei. Jeg skal ikke lenger gjøre deg flau. En så flott mann bør oppleve ekte beundring, ikke bli dratt ned av en kjerring som meg. Dra til Kristina.
Smilet hans forsvant. Han satte seg opp, forvirret over stemmens ro.
Snakker du alvor nå? Pass deg, Sissel. Jeg mener det. En dag er jeg ute, og da sitter du ensom igjen angrende!
Nei, jeg angrer ikke. Ekteskapet vårt er over. Det er på tide du går.
Han spratt opp, dirrende av sinne. Det skulle ikke være slik! Hun skulle krype, ikke vise ham døra.
Greit! Jeg pakker alt i morgen. Så får du se hvor god den stoltheten gjør seg på kalde netter. Du tror jeg ikke klarer meg? Folk står i kø for å få en kar som meg!
Jeg er sikker på det, svarte Sissel rolig, på vei ut til soverommet. Jeg kommer ikke hjem før sent i morgen skal på Nationaltheatret med Hilde. Prøv å være ferdig med pakkingen før jeg er tilbake.
Sindre støttet seg på fanget, full av raseri. I morgen ville hun angre, rope etter ham i telefonen og trygle. Han la seg på sofaen, demonstrerte sin surhet.
Neste morgen forlot Sissel leiligheten etter kaffe og en rolig dusj. Hun kastet ikke engang et blikk inn i stua. Sindre voknet til lyden av døra som smalt igjen. Han ble sittende, irritert, men likevel trygg hun ville vrenge sjela når han forsvant.
På kontoret brukte han dagen på å chatte med Kristina, den unge marketingsjefen som alltid var pen og klarte seg med liten hybel på Tøyen, og gledet seg til å gjøre inntrykk. Hun visste at Sissels leilighet var hans midlertidige adresse han hadde alltid snakket om hvor snart han skulle skille seg og hvordan han straks ville ordne noe eget.
Rundt halv seks pakket han sammen, tok på seg den mest eksklusive frakken og gikk bort til Kristinas plass.
Kristina, jeg har en overraskelse, smilte han mykt, lente seg mot bordet hennes. Jeg har forlatt kona. Nå kan vi være sammen. Jeg flytter til deg i kveld med sakene mine, og på lørdag feirer vi på Theatercaféen.
Kristina lyste opp, før blikket hennes ble usikkert.
Å? Det er jo… men, Sindre… til meg? Du vet jo hvor trangt det er, én liten seng. Jeg trodde vi skulle hjem til deg. Du sa jo også at du kunne leie noe ordentlig du har jo fast lønn!
Sindre stivnet litt. Å leie et dyrt sted hadde aldri vært planen hans. Han regnet med at Sissel ville gå fra forstanden og kreve ham tilbake om et par uker. Han trengte bare kortvarig opphold.
Det er midlertidig, bare en uke eller to, svarte han optimistisk. Da finner jeg noe annet. Vi snakkes klokken åtte.
Han reiste hjem til Majorstua med lette skritt, stolt av alt hva Sissel nå skulle savne.
Idet han steg inn i oppgangen og skulle låse seg inn, gikk nøkkelen bare halvveis inn. Han så nærmere, prøvde igjen låsen var skiftet! Splitter ny sylinder.
Bleik om nebbet rykket han i dørhåndtaket. Leiligheten var urørlig. Først da han så seg rundt oppdaget han tre store rutete vesker, pent hensatt under vinduet. På toppen lå hans gamle koffert, og i en gjennomsiktig søppelpose lå skoene hans. En påklistret lapp stakk opp.
Hjertet slo vilt. Han løftet lappen, leste Sissels nydelige håndskrift:
«Sakene dine er pakket. Nye låser kostet meg fem tusen kroner, regn det som et farvel fra meg. Jeg leverer inn skilsmissepapirer neste uke. Om du ikke melder flytting, løser vi det rettslig. Nyt livet med Kristina.»
Han snublet bakover. Hun hadde ikke bare kastet ham ut, hun hadde gjort det grundig pakket alle klærne hans i rutete poser! Skjortene hans var most mellom treningstøy og gamle ting!
I sinne slo han på døra, trykket på ringeklokka igjen og igjen.
Sissel! Åpne opp! Hva driver du med?!
Han hørte skrittene hennes nærme seg. Døra gløttet på sikkerhetslenka. Sissel, nettopp kommet hjem fra teater, sto der rank og elegant og så ham rett inn i øynene.
Ikke send alle naboene på dør, Sindre, sa hun mildt.
Har du blitt gal?! Hva slags stunt er dette? Jeg har folkeregistrert adresse her! Det er min bolig også!
Hun hevet et øyenbryn.
Du kjenner tydeligvis ikke arveloven? Leiligheten er kjøpt for arvede midler, på gavebrev. Det er mitt. Jeg har bare gjort det lettere for deg du sa du ville dra. Og forresten, jeg la manualene på bunnen av bagene.
Du kan ikke gjøre dette! Vi har vært gift i tretti år og brukt alle pengene mine her!
Alt du har brukt, var forbruksutgifter. Du er ikke medeier, svarte Sissel rolig. Nå får du finne deg et nytt sted, Sindre. Vær så god, Kristina venter vel.
Sindre sto bom stille.
Men hvor skal jeg gå etter midnatt med alle disse bagen?
Det er ditt problem nå. Ha det bra.
Hun lukket døra og slo av lyset i gangen.
Han ble stående stiv i mørket, hørte sin egen forlatthet bounce mellom murveggene. Han sank sammen på kofferten, holdt hodet i hendene. Hele universet var snudd. Nå var han ingen bare en middelaldrende mann med alt han eide i tre rutete bagger på trappavsatsen.
Med skjelvende fingre fant han frem mobilen. Han ringte Kristina. Det pep i evigheter før hun svarte, høy musikk i bakgrunnen.
Hei, Sindre, er du på vei? sa hun blidt.
Jeg… eh… kona kastet meg ut, bytta låsene. Jeg må komme til deg nå. Med alle tingene.
Stillhet senket seg. Så endret stemmen hennes seg.
Bytta låsene? Men du sa jo dere eide sammen! Skulle ikke du få pengene etter skilsmissen? Hvordan skal du ordne bolig nå?
Leiligheten var på henne… arv fra foreldrene, Sindre mumlet, rød i ansiktet. Men jeg tjener jo bra! Jeg finner noe snart. Kan jeg komme til deg?
En lang pust. Så, helt kjølig:
Vet du hva, Sindre… jeg er faktisk ikke typen som vil bo trangt med rutete bager og drama. Jeg trenger en mann som løser problemer, ikke drar dem med inn i hybelen min. Får ta det igjen en dag du har eget bosted. Ha det.
Samtalen ble brutt.
Han stirret ut i tom luft, på grå mur. Ingenting var igjen av fasaden. Kristina var borte, luksuslivet forbi, og alt han hadde var en vegring mot å ringe noen venn eller betale for dyrt hotellrom med en brukket kredittkortgrense. Lønna kom ikke før neste fredag.
Til slutt begynte han å lete etter billigste ledige rom på hostel i Oslo.
Bak den sikre ståldøra, i sin lune, lyse og fremfor alt helt egeneid leilighet, satt Sissel ved kjøkkenbordet. Hun helte opp en kopp te med sitronmelisse, lyttet til Oslo som våknet til kveldssuset, og smilte. For første gang på mange år kjente hun seg lett, fri og glad. Hjemmet var fylt av en ny frisk luft; en ny tid ventet, uten frykt, bebreidelser eller ydmykelse.
