Jeg husker den gangen, for mange år siden, da min ektemann en dag pakket en koffert og dro hjem til mor sin i Oslo.
Til hvilken kjele da? spurte jeg, Lise, med et naturlig forundret blikk.
Vel, da må du jo betale for fellesutgiftene, mat, vask og rentekostnader hver måned, hvor mye tenker du å bidra med? fortsatte jeg.
Han, den tretti år gamle Mats, så bare forvirret på meg, som om han ikke forsto noe av det hele.
Alt det vonde rundt meg hadde kun vært utenfor meg selv: uærlige ektemenn som forrådet sine koner, koner som sviktet sine menn. Barn var rampete og dumme, og svigermødre satte sine svigerdøtre i en evig tåke av kritikk.
Mitt eget liv var derimot et annet. I mitt lille, koselige hjem i en nabolag i Bergen var det ingen plass til sånne plager. Selv med svigermoren, Ingrid, hadde jeg heldigvis et anstendig forhold.
De andre måtte ta ansvar for seg selv: holde mannen på en kort snor, oppdra barna med fast hånd, og holde en høflig avstand til svigermoren. Så levde jeg i ro, helt til den dagen jeg oppdaget Mats med sin venninne, Kaja, på et uventet tidspunkt og på et uventet sted.
Det viste seg at et hjem også kan bli et feil sted om du kommer på feil tidspunkt Det var ekkelt, usømmelig og slyngende. En overraskelseseffekt slo til: verken jeg eller Kaja hadde sett dette komme.
I løpet av ett øyeblikk mistet jeg alt: den stabile familien, min mann og min beste venn.
Kvelden før hadde jeg laget stekt makrell med gyllen skorpe, servert på en seng av stekte gulrøtter og løk. Mats og Kaja spiste den og lo mens de hadde på seg kun undertøy han hadde kun buksene på, hun bare skjorten; under det var det uklart hva som lå. I soverommet var sengen revet ned, som i en dårlig film.
Kaja ble naturlig rød i ansiktet, mens Mats mumlet noe uforståelig: “Å, Tove gikk inn, men du er jo ikke her!”
Jeg svarte: “Du tenker at du kan vente uten å ha noen klesplagg på?” spurte jeg kaldt.
“Hvorfor uten truser?” protesterte Mats. “Det er jo bare strømpebukser!”
Jeg stormet inn i soverommet, grep opp en bunke med tøy og kastet det rett i ansiktet på det fortsatt sittende paret, rett på bordet med den uæte makrellen. Så, med en kraftig gest, ropte jeg de velkjente ordene jeg alltid har hørt fra andre: “Gå vekk!”
Jeg gikk ut i stuen, og fra gangen hørte jeg en bråkete tumling. Døren slo i, og Mats kom inn for å prøve å reparere situasjonen.
Hva i all verden skjer? spurte han. Jeg har jo ikke ryddet sengene i dag, jeg har bare kommet fra et prosjekt!
Så del deg, det er så varmt! svarte han, men likevel kom han inn.
Lise så trist på den rastløsende mannen: hans tog hadde allerede snudd retning, og som min bestemor pleide å si, “det går i sporet”.
Det kunne ha blitt tilgivelse, men jeg klarte ikke å svelge den bitterheten. Jeg husket hvordan jeg hadde lagt dynen over puten på min side av sengen om morgenen; vi hadde to forskjellige dyner. Da jeg dro på jobb, lå han fortsatt og sov. Da jeg kom tilbake, lå dynen på gulvet.
Resultatet var at Mats, etter mitt siste gode råd, pakket en koffert og dro hjem til mor sin. Leiligheten ble min. Jeg hadde endelig et godt forhold til min svigermor, men det var kun på avstand.
En dag kom en ung, tjukk mann på 28 år, “pappa”, med en koffert på dørstokken av en liten ettromsleilighet. Moren hans var fortsatt levende, og kjærligheten var som en gulrot i en gryte.
Alt dette ødela ingen ny samfunnsenhet, men det startet en diskusjon: “Hvordan kunne du, din luring?” Men jeg hadde allerede gitt slipp på ham, og han hadde også gitt slipp på meg.
Etter skilsmissen kunne jeg i nesten ett år ikke se på menn; jeg følte meg som en omvendt jente. Heldigvis hadde jeg ennå ikke fått barn vi hadde bare bodd sammen i to år. Da jeg var 24, skilte jeg meg.
Tiden gikk, og jeg begynte sakte å varme opp igjen. En ny kjæreste, Daniel, som var ett år yngre enn meg, dukket opp. Vår forhold gikk inn i en intim fase; vi møttes i min leilighet, og han overnattet noen netter. En dag ønsket han å flytte inn permanent.
Vi elsker hverandre, vil du bo med meg? spurte han.
Ja, men jeg er ikke klar for det, svarte jeg.
Vi trodde et lykkelig ekteskap var et der en part snorker og den andre ikke hører det. Jeg hørte alt. Daniel snorket som en hoggmann, og kastet bena sine over meg som en ballettdanser. Han la sine koteletter på meg, selv om vi hadde forskjellige dynere.
Et par netter med ham ga meg nesten ingen søvn. Jeg ble irritert og avslo ham å bli i mitt hjem.
Mats, som dukket opp igjen etter seks måneder, var god i sengen, men han var ikke vant til husarbeid. Han lot oppvasken hope i vasken, og han klarte aldri å starte vaskemaskinen. Han bodde på et stipend fra å leie ut en liten leilighet han delte med foreldrene. Han tjente kun førti tusen kroner i måneden, men det var nok til å betale for leiligheten hans.
Han ville flytte inn hos meg:
Jeg vil sove og våkne med deg, Lise!
Jeg ba ham om en avtale: hvordan skulle vi fordele budsjettet og husholdningsoppgavene? Hvor mye skulle han bidra til “fellesgryta”?
Han spurte: “Hva er denne gryta?” Jeg forklarte om fellesutgifter, mat, strøm og vask. Han så forvirret ut, så jeg forsto at han ikke ville bidra.
Jeg sa: “Du vil ikke gifte deg?”
Han svarte: “Er du interessert i å gifte deg?”
Vi prøvde å finne en løsning, men ordet “hvis” visste jeg at vi ikke ville gå videre.
Mikael forsvant også, og sa farvel: “Du er slem!”
Jeg spurte spydig: “Som den første kona, eller verre?”
Snart kom Sverre, en vakker mann med en skjult drikkebehov. Han hadde gode inntekter og var flink i husarbeidet han vasket vinduer, gulv og hengt opp vasket klær med stil. Jeg trodde jeg hadde flaks.
Men så forsvant han plutselig: han hadde “sluppet” før ekteskapspapirene ble signert, så jeg mistet ingen penger.
Svigerforeldrene ringte og gråt: “Ta imot ham igjen, for Guds skyld!” Men jeg brydde meg ikke lenger.
Da jeg nærmet meg tretti år, kom min søster, Liv, og spurte: “Når får jeg barnebarn?” Jeg svarte med en spøk: “Det er ingen verdig kandidater til meg.”
Jeg skaffet meg en katt, Musa, som jeg fant på gata. Den ble min trøst; den lyttet uten å gi dumme råd, bare mjauet kort. Psykologer anbefaler dette.
Deretter forelsket jeg meg i den sjarmerende Valentin Iversen, eier av flere apoteker, rik, selvstendig og barnløs. Jeg ble en ekte skjønnhet, og vi var et flott par endelig en lykkelig slutt.
Moren min pustet lett: “Snart blir du bestemor!” Vennene mine fikk nyheten om det kommende bryllupet. Valentin bodde i en fin to-roms leilighet sentralt i Oslo. Jeg inviterte ham til middag; han lovet å flytte meg inn i sin leilighet, og vi hadde pakket sakene.
Middagen startet bra: lett mat, flørtende samtaler og mange håp. Valentin lovte meg stjerner og annet glitter. Han var enormt rik sammenlignet med andre, og ga meg noen dyre smykker og en pels.
Men så, da han gikk på do, sparket han Musa. Katten ble ikke skadet, men handlingen var unødvendig. Jeg ble sjokkert. Valentin lo bare, som om det var helt normalt å sparke katter.
Jeg så på ham og tenkte: “Er dette virkelig hvordan du behandler dyr?” Han svarte med en spøk: “Er våre forhold som en katt under halen?”
Jeg innså at jeg aldri kunne overbevise ham om noe. Til slutt gikk Valentin bort, ropte i sinne: “Jeg trodde du var en idiot! Gi tilbake gavene!” Jeg slo igjen døren, kastet hans pelsjakke og ringer på trappen.
Bestemor min syntes: “Du har kastet bort livet ditt, jente! Barna skal fødes, ikke katter!” Jeg tenkte på at barn i dag kan få barn opp til pensjonsalder, og hvorfor skulle vi ha teknologi?
Hun avsluttet med et gammelt ordtak: “Hvis du liker kirsebær, lær deg å spytte kjernene!”
Jeg begynte å filtrere potensielle menn for fremtidig barn. Noen kalte det forvirring, men jeg så det som følelser, som en kjent skuespiller. Jeg valgte til slutt Nikolai, en fyr på førti år, skilte, pen og ikke fattig.
Han røk ikke for vaner, hjalp til med husarbeid, tok ut søpla uten å bli minnet, og handlet i butikk. Han snorket ikke voldsomt, men etterlot et lite vann på badet som en liten sølepytt.
Han og Musa ble venner med en gang, og det var et stort pluss. Moren min kunne snart bli bestemor, en positiv graviditetstest viste to streker.
Da jeg kom inn i badet etter Nikolai, tråkket jeg over hans lille sølepytt på flisene, tørket den opp og ropte gjennom den åpne døren: “Jeg kommer snart! Ikke vær ensom med Musa!”
Slik ser jeg tilbake på alt som skjedde en virvel av kjærlighet, svik, katter og kasser. Jeg har lært at selv om livet kan være som en stormfull norsk vinter, finnes det alltid en varm peis å søke til.
