Jeg drar, så du kan forstå hva du har mistet! Bo en uke alene, hyl mot månen uten en mann i huset, kanskje lærer du da å verdsette omtanke! ropte Tom Even teatralsk, slengte en pakke sokker ned i treningsbagen, og var nære på å rive min favorittvase fra hyllen.
Jeg sto lent mot dørkarmen, taus tilskuer til dette absurde skuespillet, mens en storm av såret stolthet og hysterisk latter boblet i meg. Min ektemann, tretti år gammel en guttunge i voksenkropp sto midt i min egen, ettromsleilighet (kjøpt for egne penger lenge før han kom inn i bildet!) og trodde seriøst at hans fravær skulle knuse veggene rundt meg, og forvandle meg til en vissen potteplante.
Alt begynte som det alltid gjorde, etter søndagsbesøket hos Ragnhild, hans mor. Svigermor min var en bemerkelsesverdig kvinne: hun kunne gi deg et kompliment så du fikk lyst til å hoppe i havet, og rådgav som en oberst på første dag av rekrutten.
Tom Even vendte hjem «fulladet» av morsord. Det merktes umiddelbart: sammenbitte lepper, stirrende blikk, nesebor som dirret i jakt på støv.
Karen, hvorfor henger de badehåndklærne feil farge i dag også? åpnet han, fortsatt med skoene på. Mamma sier det skaper visuell bråk og ødelegger husets chi.
Jeg pustet dypt.
Tom Even, din mor har aldri sett chi annet enn på 90-talls TV, og håndklærne henger slik at de er praktiske å bruke svarte jeg rolig, mens jeg rørte i en gryte på komfyren.
Han rynket brynene, marsjerte inn og stakk fingeren ned i gryten.
Igjen grønnsaker i biter? Mamma sier en ekte kone skal mose alt, det er bedre for mannens fordøyelse. Du gidder bare ikke.
Tom Even, din mor har ikke tenner igjen fordi hun brukte pengene sine på porselensfigurer, ikke tannlege, sa jeg saklig. Men du har tennene dine. Så tygg.
Ansiktet hans ble rødt, han trakk pusten for nye «mammas visdomsord», men snublet.
Du er du er utakknemlig! stønnet han. Mamma er faktisk ekspert på husstell!
Tom Even, din mor jobbet hele livet i resepsjonen på studenthjem. «Ekspert» kaller hun seg for at det høres fint ut, svarte jeg med isblikk.
Han stod og blunket som en forvirret pingvin.
Da bestemte han seg: Nå skulle han lære meg en lekse.
Nok! «Jeg forlater din mangel på respekt!» erklærte han mens han kneppet bagen. Jeg drar hjem til mamma. En uke. Tenk over oppførselen din. Når jeg kommer tilbake, venter jeg full orden og en skriftlig unnskyldning!
Døren smalt igjen. Stillhet.
Men den var merkelig lett. Jeg var såret, men likevel fri. Han hadde gått for å straffe meg med fred og ro i min egen bolig. En strateg av gudebenådde dimensjoner.
Skjebnen, dog, hadde noe morsommere på lager.
Neste morgen ble jeg kalt inn til sjefen.
Karen Kristiansen, det brenner i prosjektet vårt på Bergen-kontoret. Kan du reise i morgen? Det kan vare tre måneder. Dobbel lønn, pluss bonus. Det er ingen andre please.
Fjell lettet fra skuldrene. Tre måneder! Uten Tom Even, uten Ragnhilds telefoner, med Atlanteren rett utenfor og god lønn.
Jeg tar det, sa jeg kjapt.
På vei ut av kontoret slo tanken meg: Leiligheten vil stå tom. Husleien er høy for tiden. Akkurat da ringte venninnen min, Silje.
Karen, krise! Søsteren min, mannen og tre unger står uten sted å bo under oppussing. De er livlige, men betaler sjenerøst forskudd og trenger bare midlertidig!
Hjernen min snekret sammen en djevelsk plan på sekundet. Puslebitene falt på plass.
Silje, de kan flytte inn i morgen. Jeg legger nøkkelen hos vaktmesteren. Én regel: Kommer det en fyr og påstår han skal bo her jag ham ut.
Samme kveld pakket jeg det dyreste ned i en eske, leverte det til mamma, og rigget alt klart for innflytterne. Ikke et pip fra Tom Even han var visst «pedagogisk».
Jeg dro tidlig. Familien Bakken Tore, Gro, tre unger på rekke og rad, samt deres enorme, vennlige men hylende elghund, Odin flyttet inn.
En uke passerte.
Tom Even holdt ut sju dager med paradiset hos mor. Det viste seg at Ragnhild ble langt farligere i daglig bruk enn på avstand.
Tom Even, ikke slurp, rettet hun ved frokosten.
Tom Even, hvor mange ganger må du skylle do? Vannmåleren spinner!
Sitt rett, du får krokrygg som onkel Olav.
Etter sju dager ulte han, fullstendig kvelt. Nå var han sikre på at jeg hadde grått nok og innsett hans storhet. Han skulle hjem som en seierherre.
Tre små, slappe nellik dro han med forsoning? og dro hjem.
Han gledet seg til å se frykten i øynene mine. Men nøkkelen gikk ikke rundt. Han rynket pannen, rykket i døren. Stengt. Trykket på ringeklokken.
Binelignende trampefot lød innendørs deretter en voldsom hundebrøl.
Hvem der? tordnet Tores røst med tykk trøndersk aksent.
Tom Even rykket seg bak.
Eh jeg er Tom Even, ektemann. Slipp inn!
Døren røk opp. Tore bred som dørkarmen, i singlet, grillspyd i hånden (de lagde pinnekjøtt på elektrisk grill) og med Odin ved sin side.
Hvilken mann? spurte Tore. Karen er ikke her. Hun har reist. Vi bor her. Vi leier. Kontrakt, penger betalt. Hvem er du?
Jeg jeg er eier! pep Tom Even. Det er min leilighet! Eller min kones vi bor her!
Hør nå, kompis, Tore klappet ham på skuldra med grillspydet, rød saft i skjorta. Karen sa: Mannen bor hos mor. Leiligheten fri. Gå til mor di du, ikke forstyrr folk. Gro, litt mer remulade!
Døren smalt i nesen hans.
Telefonen min eksploderte etter et minutt. Jeg satt på en restaurant med utsikt over Bryggen, nøt kamskjell og hvitvin.
Hallo? mumlet jeg dovent.
KAREN! Hva driver du med?! gallet Tom Even så jeg måtte holde mobilen på avstand. Hvem er disse folka?! Hvorfor nekter de meg å komme inn?! Jeg kommer hjem det er sigøynertelt der!
Tom Even, snakk rolig, svarte jeg kjølig. Du dro jo. Sa du skulle på oppdrag. Jeg forstod. Å bo alene er dyrt og kjedelig, så jeg leide ut. Kontrakt tre måneder.
Tre måneder!? Hvor skal jeg bo?!
Hos mamma, pleier hun jo alt for deg, fargesorterer håndklær. Nyt det. Jeg er på forretningsreise. Kommer ikke hjem på lenge.
Jeg skal skilles! Jeg ringer politiet! hveset han.
Gjør det. Leiligheten er min, jeg betaler skatt. Du er ikke folkeregistrert der. Du er gjest, Tom Even. Bare en gjest som overnattet for lenge.
Klikk.
Ti minutter etter, ringte Ragnhild.
Karen! stemmen hennes klang som isende glasskår. Hvordan våger du?! Du har kastet sønnen min ut på gaten! Det er umenneskelig! I Ekteskapsloven står det at kona skal sørge for trygg havn og varm middag!
Ragnhild, Ekteskapsloven paragraf 31 sier likeverd. På eiersertifikatet står kun mitt navn. Sønnen din ville oppdra meg med å gå? Eksperimentet lyktes. Eleven overgikk læremesteren.
Din skamløse, materialistiske krek! spyttet hun. En mann skal ha sitt eget sted! Du ødelegger familien vår! Jeg klager til fagforeningen!
Klager så mye du vil, lo jeg. Du har jo kalt Tom Even gullgutt. Ta vare på ham, da bare husk å mose maten hans, han tygger nesten ikke lenger.
Hun prøvde å svare, men kverket seg på sitt eget sinne. Det hørtes ut som en gammel faksmaskin med papirstopp.
Tre måneder suste avgårde som én lang solstreif. Jeg kom hjem, nyklippet, fornøyd og proppfull av visjoner klar for et annet liv.
Leiligheten var skinnende Tore og Gro hadde ryddet, vasket og reparert lekkasjen på kjøkkenet som Tom Even hadde ignorert i årevis.
Tom Even dukket opp to timer etter min hjemkomst. Tynn, grå i ansiktet, hans skjorte krøllete og utvisket. Tre måneder med «mor» hadde gjort ham til en skygge.
Karen, mumlet han og så i gulvet la oss glemme dette. Jeg har skjønt det. Mamma overdrev. Kan vi begynne på nytt? Jeg har til og med hentet tingene mine
Han tok et steg inn.
Jeg stanset ham med kofferten.
Tom Even, vi skal ingen steder. Du ønsket at jeg skulle lære å sette pris på en mann? Jeg har lært: Tore reparerte kranen på en kveld. Du klagde i et år.
Men jeg er jo mannen din! gråt han, som et barn jagd ut av sandkassen.
Var mann, nå er du bagasje, svarte jeg kjølig. Tingene dine er hos vaktmesteren. Nøklene, takk.
Du kan ikke! Jeg vil ha igjen halvparten av oppussingen!
Pappa gjorde alt av oppussing, kvitteringene har jeg. Du bare tapetserte veggene med sutring.
Publikum har gått hjem, Tom Even.
Han sto der og så ut som han tredde inn i et mareritt.
Jeg smalt døren igjen. Låsklikket lød som et startskudd.
Folk sier Tom Even fortsatt bor med mor. Ragnhild styrer nå ikke bare maten hans, men også når han legger seg og hvem han får ringe. Han rusler rundt, lut og taus, og unngår alltid å tråkke i usynlige miner av mors humørskift.
