3. april
I dag stod jeg på kjøkkenet med hendene fulle av såpevann. Solen skinte inn vinduet, men humøret mitt var like grått som en høstdag på Blindern. Kjell, vi er tomme for solsikkeolje, og det er bare nok vaskepulver til en enkel klesvask igjen, sa jeg inn i stua, tørket hendene på forkleet og prøvde å skjule bekymringen i stemmen. Vi burde ta en handel snart, lista mi er blitt lang.
Kjell satt lenket fast til TV-skjermen, selvfølgelig Rosenborg mot Brann, og han mumlet surt uten å se på meg. Astrid, du vet jo hvordan det er nå for tiden, sa han trett. Det er forsinkelser på anlegget igjen. Sjefen sier det ikke blir noe ekstra denne måneden heller. Jeg ga deg de siste to tusen kronene forleden. Du må være litt forsiktig med pengene, kan ikke trylle fram mer.
Det var ikke første gang jeg hørte det der. Det føltes som om familiens økonomi var laget av strikk kan alltids strekkes litt til. Jeg gikk tilbake til kjøkkenet, åpnet kjøleskapet og betraktet den enslige krukka med sylteagurk og restene fra gårsdagens suppe. Suppa var laget på kyllingrygg, billigst mulig, siden vi ikke hadde kjøpt ordentlig kjøtt på flere uker.
Jeg jobber som ledende sykepleier på den kommunale helsestasjonen. Lønna er jevn og grei, men ikke mer enn akkurat nødvendig. Før Kjell begynte å klage over økonomisk stramhet på jobben sin, hadde vi det komfortabelt sommerferie i Kroatia, nye klær, og et kjøleskap med mer enn bare rester. Nå ble alt mindre, lønna hans akkurat så vidt nok til regningene og bilen hans.
Ansvaret for mat og alt praktisk hjemme lå på meg. Jeg tok ekstravakter, jobbet netter og helger for å få endene til å møtes. Mens Kjell kom hjem trøtt, slang seg på sofaen, klaget over verdens urettferdighet og forventet tre-retters middag.
Du får strekke det, sukket jeg for meg selv. Hvor lenge kan strikken gå før den ryker?
Dagen etter dro jeg innom Rema 1000 etter jobb. Stod lenge ved frysedisken og dagdrømte om svinenakke, men endte opp med et brett kyllinghjerter. Billigst mulig. Hvis man har litt rømme og tid til å koke dem, funker det. Jeg tømte pungen i kassa, spente på om jeg skulle få nok til busspengene.
På kvelden, mens kyllinghjertene surret på ovnen og Kjell sovnet mett og fornøyd etter middag og noen øl (Penger jeg fant som småpenger! ifølge ham), tok jeg for meg litt støvtørking i gangen. Jeg skulle henge opp jakka hans, kjente noe i innerlommen, og instinktivt sjekket før vask. En kvittering. Men ikke fra Kiwi; det var en fra minibanken. Dagens dato, 18:45. Jeg brettet ut lappen og hjertet banket i brystet.
Saldo: 345 000 kroner.
Jeg blunket, sjekket en gang til. Nei samme høye tall. Og over der: Innkomst lønn: 78 000 kroner.
Syttiåtte tusen! Mens han nettopp hadde gitt meg to, all lønn, som han påstod!
Jeg sank sammen på puffen i gangen, beina ble som gelé. Jeg tenkte på måneden før, da jeg gikk med gamle sko fulle av hull, for Kjell sa jeg måtte vente til lønning. Jeg kom på hvordan jeg utsatte besøket hos tannlegen, tygde på smertestillende, og kyllinghjerter og skinn.
Følelsen som veltet over meg var ikke bare skuffelse det var svik. Mens jeg telte på kronene til te og bind, sparte han på hundretusener. Til hva? Ny bil? Andre damer? Eller bare fordi han mente kona skulle forsørge huset alene?
Jeg la kvitteringen tilbake i lomma. Fristelsen til å vekke Kjell og prygle ham med kontoutskriften var enorm. Rope, skjelle, kaste ham ut. Men jeg visste bråk hjalp ikke. Han kom bare til å juge, prate om overraskelse eller feil fra banken.
Nei. Dette løses annerledes.
Jeg gikk på kjøkkenet, skrudde av plata. Kyllinghjertene så tiltalende ut, men all matlyst var borte. Jeg tok boksen og la den i veska mi. Fra nå av fikk han klare seg selv.
Er det ikke penger, så er det ikke penger, tenkte jeg og la meg.
Neste morgen dro jeg tidlig uten å lage frokost til Kjell. La bare igjen en tom tallerken med en lapp: Beklager, maten er tom. Ingen penger. Ta deg et glass vann.
Hele dagen gikk på autopilot. I kantina tok jeg luksuslunsj for første gang på lenge kjøttkaker og potetmos med tyttebær og bolle. Sulten og behov for å sørge for Kjell var byttet ut med en underlig tilfredshet.
Ettermiddagen kom, jeg spankulerte hjem med bare håndvesken, ingen bæreposer. Kjell ventet i gangen, surere enn vanlig.
Astrid, har du vært innom butikken? Jeg er sulten, her er jo ikke et egg igjen i kjøleskapet! Hva skal vi spise til middag?
Ingenting, Kjell, svarte jeg rolig og hengte sakte fra meg kåpa. Avansen kommer ikke før fredag. Jeg spiste bare litt te på jobb, du får også være tålmodig. Det er krisetider.
Han stirret vantro på meg, ventet tydeligvis magi at jeg skulle trylle fram middag fra kroner klemt ut av luften.
Jaja Hva skal jeg gjøre, da? spurte han, nesten barnslig.
Drikk vann. Eller legg deg. Sulten føles mindre når du sover, svarte jeg.
Han trampet ut på kjøkkenet, slamret med skapene, og fant noen tørre makaroni som han kokte opp. Jeg smålo litt inni meg tomme makaroni, uten pølser eller smør, passet ham utmerket.
Neste dag: det samme. Jeg spiste meg god og mett på jobb. Tok dessert med i parken før jeg gikk hjem. Kom hjem uten bæreposer, fornøyd og mett.
Denne gangen var Kjell ikke bare opprørt, men sint. Nå får du gi deg! Jeg har levd på tørr pasta i to dager, Astrid! Du tuller med meg! Er du husmor eller ikke?
Jeg er ikke magiker. Jeg kan ikke handle mat uten penger. Får jeg penger, lager jeg middag.
Jeg sa jo jeg ikke har, bjeffet han, men blikket flakket.
Ikke jeg heller. Da spiser vi mindre. Godt for helsa.
Utpå kvelden dro han ut. Kom hjem en time etter, stinka kebab fra Esso. Penger til nattmat finner han straks, tenkte jeg.
Uka gikk slik. Huset ble kaldt, nesten ekkelt stille. Jeg sluttet å lage mat, sluttet å vaske etter ham kopper ble stående, klær ubesudlet.
Pulveret er tomt, sa jeg på hans spørsmål om hvorfor klærne hans var skitne. Ikke penger til nytt.
Kjell forsøkte seg på klage, sinne og forsøk på å trykke meg ned. Du har blitt stein! ropte han fredag. Jeg jobber og sliter, og kommer hjem til svinesti! Hvorfor gidder jeg å ha kone?
Hvorfor skal jeg ha en mann som ikke bidrar med så mye som brød og vaskepulver? Jeg jobber jo også, Kjell. Hvorfor er ansvaret mitt alene?
Fordi du er kvinne! Det er jobben din!
Det er jobben min å elske og bry meg så lenge det kommer begge veier. Det er slutt på enveiskjøring nå.
Lørdag morgen ble jeg vekket av lukten av stekte egg og pølse. På kjøkkenet satt Kjell med dyre egg og kokt kaffe, dyr skinke og ost foran seg. Fant noen småpenger i vinterjakka, sa han kort, prøvde å late som det var tilfeldig.
Nei takk, jeg er ikke sulten, løy jeg og så på ham spise. Ville se hvor langt han gikk.
Da han var ferdigspist, trakk han pusten: Astrid, la oss legge bort denne barnslige krangelen. Jeg lånte fem tusen av Mads. Her bruk dem på skikkelig middag og mat.
Han la en femhundrelapp på bordet. Jeg så nøye på pengene, så opp på Kjell. Lånt av Mads, ja? Hvordan skal du betale tilbake uten lønn?
Jeg fikser det! Det er vel ikke så farlig. Bare få litt mat i huset!
Jeg tok imot pengen. Greit. Jeg handler det jeg trenger selv. Mat kan du skaffe hos Mads, siden han er så raus.
Hva sier du?! De pengene er til oss begge! Til familien!
Til familien? Da du fikk 78 000 på konto for tre dager siden, var det også familiepenger? Og de 345 000 er det velstandsfond for sultne ektemenn?
Kjell stirret på meg, plutselig blek, så rød.
Har du rotet i lommene mine? Snoket på meg?
Ikke skyv skylda nå, Kjell. Jeg fant kvitteringen da jeg ryddet. Det verste er ikke at du skjuler penger men at du sitter og ser på at jeg sliter, lar meg gå med hull i skoene og vaskeklut i hånden, og forsyner deg av det jeg betaler. Skammer du deg ikke?
Jeg sparte! ropte Kjell, slo i bordet. Vi trengte ny bil! Skulle overraske deg! Du er bare materialistisk!
Overraskelse er å kjøpe bil sammen mens vi begge sparer ikke kreve at jeg sulter for å finansiere alt alene. Du har snyltet på meg, Kjell.
Jeg er mann! Jeg trenger bil som duger kan ikke bli sett i rønna! Du klager over litt sparing, det overlever du.
Jeg overlevde, men noe døde inni meg respekt og tillit.
Jeg skjøv pengeseddelen bort til ham. Kjøp deg en billett. Ut.
Hvor da?
Til framtida, til moren din, til ny hybel spiller ingen rolle. Jeg godtar ikke lenger å være hushjelp for en mann som bare har krav.
Det ble langt, seigt oppgjør roping, bønn, trusler, og løfter om pelsjakke for de oppsamlede kronene. Men jeg så Kjell plutselig så klart gjerrig og fremmed. Om kvelden pakket han.
Du kommer til å angre! skrek han i døra. Du blir alene, bare katten din vil ha deg! Men jeg finner en som setter pris på ekte menn!
Lykke til, svarte jeg og lukket døra hardt bak ham.
Da låste jeg, satte meg ned på gulvet og kjente kun en rungende tomhet.
På kjøkkenet lå fortsatt pakken med luksusskinke han hadde kjøpt. Jeg kastet den. Åpnet kjøleskapet. Rent og ryddig, bare min boks med kyllinghjerter igjen.
Nå vet jeg i alle fall hva pengene mine går til, sa jeg til meg selv.
En måned gikk.
Livet mitt endret seg til det bedre. Våren kom. Jeg ruslet sakte hjem fra jobb en fredag i mai, plukket med meg blomkål, fersk fisk, fin ost og en liten boks rød rogn billig på tilbud. Kjøpte en kjølig flaske hvitvin og et fransk brød.
Ved kassen betalte jeg med mitt nye bankkort. Nå som jeg bodde alene, rakk lønna mye lenger. Ingen ekstra regninger. Ingen røyk, ingen øl, ingen mas om bensinpenger eller litt til bilen.
Hjemme laget jeg en stekt ørret, skrudde opp musikken, satte meg i stua og se på vårkvelden sakte senkes over Oslo.
Telefonen lyste opp melding fra Kjell.
Astrid, hvordan går det? Skal vi prate sammen? Jeg skjønner jeg gjorde feil. Bilen jeg har ikke kjøpt den. Pengene er der, vi kan starte på nytt. Savner deg.
Jeg drakk av vinen. Tenkte på ansiktet hans da jeg nevnte kyllinghjerter, på hvordan jeg tryglet for penger til vaskepulver.
Slettet meldingen. Blokkerte han.
Jeg har savnet deg også, sa jeg til speilbildet i vindusglasset. Mitt eget selskap. Mitt eget liv. Det skal jeg aldri gi fra meg igjen.
Neste dag kjøpte jeg meg nye sko dyre, smørmyke, ekte skinn. Og en billett til spaopphold på Geilo i to uker. De pengene jeg hadde spart gikk akkurat opp.
Livet tok ikke slutt etter separasjonen. Det begynte på nytt. Og det var deiligere enn jeg trodde. Og ærlig.
