Einar, vi har gått tom for solsikkeolje, og det er bare nok vaskepulver til én vask igjen, sa Signe og tørket hendene på forkleet sitt mens hun stod i døråpningen til stua. Vi burde ta en tur på butikken, lista er blitt ganske lang.
Einar så ikke opp fra TV-en, hvor det var en spennende fotballkamp. Han trakk bare på skuldrene, misfornøyd.
Signe, du vet hvordan det er nå, svarte han uten å vri hodet. Det er forsinkelser igjen på fabrikken. Formannen sa det ikke blir noen bonus denne måneden heller. Jeg ga deg de siste to tusen kroner her om dagen. Vi får prøve å strekke det ut litt.
Signe sukket tungt. Det der med «å strekke det ut» hadde hun hørt i et halvt år allerede. Som om husholdningsbudsjettet var en strikk hun bare kunne tvinge seg til å dra enda lenger. Hun gikk tilbake til kjøkkenet, åpnet kjøleskapet og stirret slitent på et glass med sylteagurker og en kjele med restene av suppa fra dagen før. Suppa var kokt på kyllingrygger, for «ordentlig kjøtt» hadde de ikke hatt råd til på flere uker.
Signe jobbet som ledende sykepleier på byens legekontor. Lønna var stabil, men langt fra høy. Før, da Einar hadde tjent godt, hadde de hatt det ganske komfortabelt de dro til Sørlandet om sommeren, kjøpte nye klær, og kjøleskapet var fullt. Men så, sa Einar, var det blitt krise på fabrikken. Lønnskuttene kom, bonusene forsvant, og det lille han tok hjem, strakk akkurat til regninger og drivstoff til bilen.
Alt som hadde med mat og daglige behov å gjøre, hadde nå blitt hennes ansvar. Hun tok på seg ekstravakter, jobbet helger, bare for å få endene til å møtes. Einar, derimot, kom utslitt hjem, la seg på sofaen og klaget over verdens urettferdighet men krevde fortsatt en middag med flere retter.
Å strekke ut, ja, mumlet Signe med blikket på den tomme smørboksen. Hvor mye mer går det egentlig?
Dagen etter, på vei hjem fra jobb, svingte Signe innom Coop’en som vanlig. Hun ble lenge stående foran kjøttdisken og lot blikket streife over de saftige nakkekotelettene, men endte opp med en pakke kyllinghjerter. Det var billigast å kjøpe, og med rømme ble det nesten en gryte verdig. I kassen tømte hun lommeboka helt. Tre dager igjen til forskuddslønn, og ikke ei krone igjen.
Om kvelden, mens gryta småkokte, fikk hun lyst til å tørke støv i gangen. Einar sov allerede, god og mett etter middag og pils, som han hadde kjøpt for «småpenger spart sammen», som han sa.
Signe løftet Einars jakke for å henge den pent tilbake. Hun kjente at det lå noe i innerlomma. Egentlig syntes hun det var feil å rote i klærne hans, men hun hadde automatisk fått for vane å sjekke lommer før vask. Hun fant et sammenbrettet ark.
En kvittering. Ikke fra butikken, men fra minibanken og fra nettopp denne kvelden, klokka 18:45. Signe brettet ut lappen og det var som om gulvet sviktet under henne.
Rest på kontoen: 345000 kroner.
Signe blinket. Kunne hun ha sett feil? Nei, tallene var klare. Litt lenger opp stod det siste innskudd: «Lønnskreditering: 78000 kroner».
Syttiåtte tusen. Og til henne hadde han gitt to.
Stille sank hun ned på puffen i gangen. Tankene raste. Hun mintes hvordan hun hadde gått rundt i hullene støvletter i regnvær fordi Einar hadde sagt: «Hold ut, Signe, det er tomt.» Hvordan hun hadde sluppet tannlegebesøk og brukt smertestillende for å dempe tannpine. Hvordan hun hadde byttet rømme til hjerter og boller til knekkebrød uten smør.
Sviket sved, som syre i brystet. Ikke bare svik det var et ekte forræderi. Hun sparte på alt, mens han bygde opp en formue til hva? Ny bil? En annen kvinne? Eller bare av skrømt og gjerrighet?
Signe la kvitteringen pent tilbake i lomma. Hun hadde mest lyst til å storme inn til Einar, dytte papiret opp i fjeset hans og lage et kaos uten like. Men hun behersket seg. En krangel endrer ingenting. Han ville bare bortforklare alt, kanskje påstå han sparte til en overraskelse eller at det var en feil i banken.
Nei, dette måtte løses annerledes.
Hun gikk ut på kjøkkenet, slo av plata men maten, kjærlig kokt, satte hun i en boks og la i veska. Ikke i fellesskapet sitt kjøleskap. Tanken slo henne: «Det er jo ikke penger, så da får vi klare oss uten.»
Tidlig neste morgen dro Signe på jobb før Einar var våken. Ingen frokost, bare en tom tallerken og en lapp: «Beklager, det er tomt, og jeg har ingen penger. Ta deg et glass vann.»
Hele dagen var hun på autopilot på legekontoret, men hodet kvernet på kveldens plan. I lunsjen unte hun seg for første gang på lenge en ordentlig porsjon gulasj med potetmos og juice, og nøt maten til siste bit.
Om ettermiddagen gikk hun hjem uten poser. Ryggen var rank og hendene fri.
Einar møtte henne i gangen, åpenbart irritert.
Signe, hvorfor er du så seint ute? Jeg er sulten som en ulv, det er tomt i kjøleskapet og ikke engang et egg igjen. Var du ikke i butikken?
Signe tok rolig av seg kåpen og gikk inn.
Nei, Einar, jeg var ikke det.
Hva mener du? Han fulgte rett etter. Hva skal vi ha til middag?
Ingenting, Signe satte seg i sofaen og fant frem en bok. Sa jo til deg at det er tomt, ingen penger før forskuddet. Drakk tomt te på jobb i dag, så jeg holder ut. Du får gjøre det samme. Krisetider, vet du.
Einar sperret øynene opp.
Tuller du? Hvor er suppa? Eller noe annet? Du pleide alltid å fikse noe!
Fantasien er brukt opp. Jeg kan ikke skape middag fra tomme lufta. Penga mine gikk til felleskostnader og månedskort. Alt er brukt.
Han stod midt i stua med åpen munn. Han venta vel på et av de vanlige miraklene: at hun tryllet frem mat fra ei glemt dameveske eller lånte hos venninner.
Du er ikke sann mumlet han, Hva gjør jeg nå da?
Ta deg et glass vann. Eller legg deg. Sulten kjennes mindre i søvne.
Einar slamret med døra og gikk ut på kjøkkenet. Signe hørte ham romstere i skuffer og skap, han fant visstnok en pose nudler det luktet kokt pasta etterpå. Signe smilte lett. Tørre fullkornsnudler uten tilbehør passet godt for en millionær med trehundretusen på konto.
Neste dag gjentok det seg. Signe spiste lunsj på jobb. Kjøpte kaffe og et søtt wienerbrød til seg selv på vei hjem, satt på en benk i parken og nøt stillheten. Hjemme var hun mett og rolig.
Einar var langt mer sint denne gangen.
Dette er ikke morsomt, Signe! Andre dagen på rad spiser jeg bare tørre nudler! Driver du og ser hvor slem du kan bli?
Jeg er kona di, Einar, ikke en trollkvinne. Jeg kjøper ikke mat uten penger. Gi meg penger, så handler jeg og lager middag. Hva er egentlig problemet?
Jeg sier jo at jeg ikke har! ropte han tilbake, men med blikket flakkende. Det ble forsinkelse igjen!
Ikke jeg heller. Så da sitter vi på spart diett. Det er sikkert sunt!
Samme kveld gikk Einar demonstrativt ut kom tilbake etter en time luktende kebab. Signe la merke til det han hadde altså penger til kebab. Men kom ikke hjem med noe til henne.
Uka gikk i denne kalde stillheten. Signe sluttet å lage mat, vasket ikke lenger opp etter Einar (skitne tallerkener stod på bordet, men hun rørte dem ikke), og vasket heller ikke klærne hans.
Det er ikke mer vaskepulver, svarte hun rolig da han klagde på skjortene. Ikke penger til nytt.
Einar prøvde etter hvert både å trygle om unnskyldning, rope og manipulere:
Du har blitt hjerterå! brølte han en fredag kveld. Jeg jobber, sliter, kommer hjem til et svinesti! Ingen mat, skjorter fulle av skrukker! Hva skal jeg med en slik kone?
Hva skal jeg med en slik mann, svarte Signe, så ham rett i øynene. Som ikke løfter en finger for familien? Jeg jobber også, Einar. Sliter hver eneste dag. Men likevel er det jeg som alltid må fikse alt.
Fordi du er kvinne! Det er din oppgave.
Min oppgave er å ta vare på dem som tar vare på meg. En enveis kamp er over.
Lørdagsmorgen våknet Signe til lukten av stekt egg og pølse. I kjøkkenet satt Einar og spiste eggerøre med tomater og wienerpølse, kaffe og ostesmørbrød foran seg.
Han hostet svakt da han så Signe, men svelget og smilte anstrengt.
Hei, morgen. Sett deg hvis du vil, sa han. Fant noen kronestykker i vinterjakka og handlet litt.
På bordet var det både god pølse, dyr ost og ferske egg. «Kronestykker i lomma» tenkte Signe hånlig.
Takk, jeg er mett, svarte hun og observerte.
Einar spiste, men ville helst ikke møte blikket hennes.
Hør, Signe, sa han etter siste biten, la oss slutte dette tullet. Jeg lånte fem tusen av Trond. Her, ta dem, kjøp mat og lag supper igjen. Dette går ikke lenger.
Han la en femtusenlapp på bordet. Signe så på pengene, så på ham.
Lånte du? Det var da storsinnet av Trond. Hvordan skal du klare å betale det tilbake uten lønn?
Fikser seg! Det får du ikke bry deg om. Handle.
Hun tok seddelen mellom fingrene.
Jeg kan handle. Men kun det jeg selv trenger. Du får ete hos Trond hvis han er så generøs.
Tuller du? Einar reiste seg så stolen falt Dette er til oss begge! Til familien!
Familien? sa Signe, reiste seg også, stemmen skarp som ståltråd. Da du fikk syttiåtte tusen forrige uke, hvem var det til? Eller trehundreogførtifem tusen er det støttemidler for sultne ektemenn?
Einar ble kritthvit, så høyrød. Åpnet munnen. Lukket den.
Har du snoket i lommene mine? Har du overvåket meg?
Ikke vri på det, Einar. Jeg fant kvitteringen tilfeldig. Og vet du hva som plaget meg mest? Ikke at du skjuler pengene, men at du lar meg tigge etter vaskepulver og gå i ødelagte sko, mens du snylter på min lønn. Skammer du deg ikke?
Jeg sparte! ropte Einar og slo hånda i bordet. Til bil! Min gamle rakle er helt ferdig, jeg ville overraske deg! Men du er bare opphengt i penger!
Overraskelse? lo Signe bittert. Overraskelse hadde vært å avtale sammen. Dette er egoisme og snylteri. Du har levd på min rygg.
Du skjønner ingenting! Jeg er mann! Hva slags respekt får jeg uten bil? Må jeg gå og hente deg på sykehjemmet i sykkel? Måtte spare inn noen uker, men du døde da ikke av sult!
Ikke ennå, nikket Signe. Men respekten for deg døde.
Hun la femtusen tilbake på bordet.
Her, kjøp deg billett.
Hvor? spurte Einar dumt.
Til framtida. Eller til mor di. Eller egen leilighet. Jeg vil ikke leve med en som ser på meg som hushjelp.
Kaster du meg ut? For penger?
Ikke for penger, Einar. For hvordan du behandler meg. Pakk sakene.
Einar gikk ikke straks. Det ble et langt, seigt oppgjør, roping, unnskyldninger, løfter, roping igjen. Signe stod på sitt. Da hun så ham, var det som hun først da så hvor liten og gjerrig han egentlig var.
Ut på kvelden var kofferten pakket.
Du vil angre! ropte han over dørstokken. Hvem vil ha deg nå? Du sitter vel alene med kattene! Jeg finner meg ei dame som setter pris på en mann!
Lykke til, svarte Signe og lukket. Hun sank ned langs døra, kjente hvor utmattet hun var. Ikke tårer, ikke engang sinne bare en stor tomhet.
Hun gikk ut på kjøkkenet. Pølsa Einar hadde kjøpt, lå der. Hun kastet den i søpla. I kjøleskapet var alt tomt, bortsett fra den boksen med kyllinghjerter hun hadde glemt.
Nå vet jeg i det minste hvor pengene mine går, sa hun til seg selv.
En måned gikk.
Signe gikk hjem fra jobb i langsomt tempo. Det var mai, syrinen blomstret og lukten av våt jord lå i luften. Hun tok en omvei innom favorittbutikken. I handlevogna la hun: en liten boks rød lodderogn (på tilbud riktignok), et godt stykke blåmuggost, en flaske syrlig hvitvin, ferske grønnsaker og en biff av ørret.
I kassa betalte hun med kortet. Penger var ikke lenger et problem nå var det faktisk rimeligere å bo alene. Strøm- og vannregningene hadde gått ned, matbudsjettet deres var halvert. Ingen øl, ingen røyk, ingen «kan jeg få til bensin».
Vel hjemme tente hun stearinlys, satte på favorittmusikken, laget seg fiskemiddag og skjenket et glass vin. Satt i vinduet og så sola gå ned bak åsen.
Telefonen plinget. En melding fra Einar.
«Signe, hei. Hvordan har du det? Kanskje vi kan prate sammen? Jeg skjønner nå at jeg tok feil. Bilen kjøpte jeg ikke. Pengene er der. Kan vi starte på nytt? Jeg savner deg.»
Signe så på skjermen, tok en slurk kald vin, og lot tankene gå tilbake til da han hadde skreket over kyllinginnmat og latt henne trygle om vaskepulver.
Hun slettet meldingen og blokkerte nummeret.
Jeg har og savnet deg, sa hun til sitt eget bilde i vinduet. Meg selv. Og det livet jeg alltid ønsket. Ingen får ta det fra meg igjen.
Neste dag kjøpte Signe nye støvletter. Dyre, av mykt italiensk skinn. Og hun bestilte to ukers opphold på kurhotell. Lønnsoppsparet, spart helt på egen hånd.
Man forstår kanskje ikke det med én gang, men livet slutter ikke etter skilsmisse. Det blir bare bedre. Og sannere.
