Anders har kommet med påstanden om at jeg må ta meg av vennene hans, så jeg går ut i parken.
Synnøve, hvorfor roter du rundt? Fyrene kommer om en halvtime, og det er ingen som har gjort noe. Skru på farten. Stek potetene med løk som de liker, hent de salte syltene moren din ga deg. Skjær spekematen i tynne skiver, men pent, ikke i grove biter som sist.
Eirik står i kjøkkenporten i joggebukser og en løs Tgenser, og kikker misfornøyd på klokken. Synnøve kommer inn med to tunge handlevogner, legger dem tungt på flisen. Vognene dunker mot flisene. Skulderne hennes verker, og føttene i vinterstøvler brenner handleturen i dag har vært en hel natt før jul, folk strømmer som løse flokker av fugler ned fra hyllene.
Eirik, hvem er disse gutta? spør hun lavt mens hun glatter ned glidelåsen på dunjakken. Fingrene er kalde og stive fra ventetiden ved busstoppet. Fredag kveld. Jeg er helt utslitt. Jeg trodde vi bare skulle spise litt og se en film.
Åh, her begynner det, Anders ruller med øynene og sukker tungt. «Utslitt», «sliten». Alle jobber, Synnøve. Jeg har heller ikke ligget på sofaen. Mats har ringt, de kommer sammen med Ole og Per, har ikke sett hverandre på evigheter. Hva skulle jeg, nekte dem å komme? Det er jo litt respektløst.
Kunne du ikke ha sagt fra på dagen? Ringt i løpet av dagen?
Det skjedde spontant! Hvorfor blåser du opp en liten sak? Vi bare skal ha en liten kveldsbit. De spiser ikke, de vil bare prate. Vi har en flaske brennevin på lager. Du må bare dekke bordet fort. Lag en enkel salat, kanskje en Olivier eller krabbesalat, du vet hvordan det pleier å gå. Og så må det være noe varmt. Guttene er sultne etter jobb.
Synnøve ser på mannen og kjenner en stor, varm kule av irritasjon bruse i mageregionen. «Som vanlig». Det betyr at hun, uten å sette seg ned, må løpe til komfyren, hoppe mellom oppvasken og stekepannen, skjære salater, dekke bordet, og hele kvelden stå med rene tallerkener, bære vasketøy, passe på at guttene får brød, og høre på deres grove vitser og høylytte latter. Når de til slutt drar etter midnatt, blir hun igjen med en haug av oppvask, en røykfylt kjøkken og et klebrig gulv.
Eirik, jeg lager ikke mat i kveld, sier hun bestemt og ser ham i øynene. Jeg er sliten. Jeg vil ta en dusj og sove. Hvis gjestene dine er sultne, bestill pizza. Eller lag dumplings selv.
Eirik stopper opp et øyeblikk, øyenbrynene hever seg.
Hva er dette, Synnøve? Pizza? Guttene vil ha hjemmelaget. Jeg har allerede lovet at jeg skal sørge for at bordet blir dekket. Mats husker fortsatt dine kjøttboller. Ikke gjør meg til latter for folk. Hva vil de tenke? At jeg ikke klarer å bygge et hjem?
Bygge? gjentar Synnøve, og kjenner en kulde gå nedover ryggen. Skal du være ny soldat på plassen? Eller husassistent?
Ikke overdriv! Eirik blir sint, stemmen blir hardere. Du er kvinne, husholder. Det er din direkte plikt å ta imot gjester. Jeg tjener penger, jeg tar med maten inn i huset. Har jeg ikke rett til å sitte med vennene mine en gang i måneden? At du skal stelle, servere, skape hygge? Eller krever jeg for mye? Så la være å finne på unnskyldninger. Her er posene, pakk dem ut. Legg kyllingen i ovnen mens du skrubber potetene, den blir ferdig av seg selv. Sett snapsen i fryseren så den blir kald.
Han snur seg mot stuen og roper mens han går:
Og gjør deg fin, du ser ut som et jordløp. Vilde har kanskje en ny dame, men du skal ikke se blek ut ved siden av henne.
Døren til rommet lukker seg ikke, og fra den hører man straks TVlyden. Eirik setter seg i sofaen og tror samtalen er over. For ham er alt avgjort: kona har fått en ordre, og hun vil som en trofast krigskamerat storme inn på kjøkkenet.
Synnøve står i gangen og lytter til nyhetsankeret. Hun tar av seg luer, og de rotete, elektriske hårene faller over ansiktet. «Jordløp», gjaller i ørene hennes. Tjue år i ekteskap. Tjue år har hun prøvd å være perfekt god husholder, omsorgsfull kone, forståelsesfull venninne. Hun har tålt hans garasjeprat, hans mor med uendelige råd, hans spredte sokker og hans evige klager over for lite salt i suppen. Hun trodde dette var familieliv kompromisser, tålmodighet, å glatte ut kantene.
Hun ser på posene med mat. Der ligger en hel kylling hun hadde tenkt å steke i morgen til lunsj, grønnsaker til salat, melk, brød alt tungt, alt som trekker på armene.
Hun bøyer seg, men ikke for å pakke ut. Hun lukker glidelåsen på dunjakken igjen, tar på seg luer og strammer skjerfene. Hun kaster et blikk inn på rommet.
Eirik.
Han, fortsatt med blikket festet på skjermen, vinker:
Hva mangler du? Saltet er i øvre skuff.
Jeg drar.
Hvor? han snur seg endelig, og ansiktet hans viser ekte forvirring. Til butikken? Glemte du brød? Har du majones?
Nei. Jeg drar og går en tur. Til parken.
Hvilken park? Eirik reiser seg fra sofaen. Er du gal? Klokken er syv om kvelden, mørkt og kaldt. Gjestene er her om tjue minutter! Hvem dekker bordet?
Du, svarer Synnøve rolig. Du inviterte, så du dekker. Potetene ligger i vasken, kyllingen i en pose. Kniven er i bestikkholderen. Oppskriften finner du på nettet.
Stopp! roper Eirik, og hopper opp. Hva gjør du? Hvilken park?! Kom tilbake! Kle av deg og gå til kjøkkenet! Jeg har sagt det!
Synnøve hører ikke lenger. Hun smekker døren bak seg, en tung metallisk lyd som et skudd. Hun løper ned trappen uten å vente på heisen, redd for at Eirik skal springe etter og dra henne tilbake med makt eller krangel. På trappeoppgangen er det stille. Han ser ut til å være så sjokkert over hennes avgang at han bare står med åpent gap.
Ute faller et fint, kornete snøfall. Vinden kryper inn under kragen, men Synnøve legger merke til det ikke. Adrenalinet brenner i kroppen, og en merkelig, gammel følelse av slags frihet fyller henne. Hun går raskt, nesten løper, vekk fra huset, fra de opplyste vinduene der mannen sannsynligvis prøver å finne på en unnskyldning til vennene.
Parken ligger to kvartaler unna. Det er en gammel bypark med brede alléer og høye lindetrær som nå står nakne og svaier i vinden. Det er få mennesker noen få gående med hunder, arbeidere som haster hjem, og et par tenåringer som stirrer på telefonene sine på en benk.
Synnøve svinger av på en sidevei hvor gatelyktene lyser i intervaller og kaster merkelige skygger på snøen. Hun senker farten, pusten blir kort, hjertet slår hardt i halsen.
«Hva har jeg gjort?» tenker hun panisk.
Hun har alltid fryktet konflikter. Fra barndommen har hun blitt lært å være samarbeidsvillig: «Tålmodighet gir respekt», «Stilhet er gull», «Mannen er hodet, kvinnen er nakken». Moren pleide å si: «Synnøve, ikke si fra, vær klok. Mannen må mates og rosast, så blir alt bra hjemme». Så har hun matet, rost, selv når Eirik satt på nakken hennes.
Telefonen vibrerer i lomma. Hun tar den opp. På skjermen vises et bilde av mannen med navnet «Eirik». Hun avviser samtalen. Et sekund senere ringer han igjen, så igjen.
Hun trykker av, legger telefonen i lomma. Stillheten dominerer, kun vinden og snøens knitring under støvlene høres.
Hun når en dam, hvor vannet er svart og ikke frosset helt, med ender som driver. Ved bredden har isen dannet en tynn kant. Hun holder seg på det kalde rekkverket og ser ned.
Hun husker sist gutta kom, da Ole ble beruset og knuste hennes kjære vase fra søsteren. Eirik lo bare: «Ingen grunn til å bli sur, vi kjøper en ny». En ny fikk de aldri. Og da Mats i den kvelden, mens hun tørket opp brettet, klappet henne på låret og flirte: «Heldige Vær, du er en uunnværlig dame som kan både servere og kose». Eirik så ikke, eller lot som han ikke så. Hun ville ha krøpet under jorden av avsky, men holdt kjeft, smilte falskt og gikk på kjøkkenet for å vaske opp.
Ikke mer, hvisker Synnøve i mørket. Jeg gjør aldri mer dette.
Hun går videre langs alléen. Kulden biter i kinnene, men det føles merkelig godt. Magen rumler; hun har ikke spist siden lunsj.
I midten av parken gløder en liten kiosk med gult lys, som selger kaffe og bakverk. Hun går inn.
God kveld, smiler en ung kvinne i strikkedott på hodet. Hva vil du ha? Noe varmt?
En stor cappuccino, takk. Og Synnøve peker på vitrinen. Den kanelpåleggsmusen, og en kyllingsandwich.
Flott valg. Vi varmer det med en gang.
Hun tar den varme koppen med frosne hender, varmen sprer seg i fingrene. Hun setter seg på en benk under en lykt. Sandwichen er rykende, osten drar, kyllingen er saftig. Det er det beste måltidet hun har hatt på år. Ikke fordi maten er eksklusiv, men fordi hun spiser alene, i stillhet, uten å tilfredsstille noen. Snøen daler lett, hun drikker kaffen og føler seg levende.
En eldre mann og kone går forbi, holder hverandre i armene. Mannen forteller noe, hun ler mykt. De stopper ved Synnøves benk for å justere mannens skjerf.
Hvor er du på vei, Synnøve? spør hun med et smil. Du blir kald, du må gå hjem snart.
Synnøve tenker: «Kommer vi også til å gå sammen i vår alder? Å holde hender i en sliten leilighet, eller vil Eirik alltid gå foran og klage på at jeg er for langsom, mens jeg drar med posene av mat og håper han har vondt i ryggen og trenger en salve?»
Klokken tikker, og et lite vipp av et smartklokke viser at hun har nådd 10000 skritt. Ironien er påtakelig.
To timer har gått. Hun har gått rundt parken tre ganger. Føttene er slitne, men ikke av tretthet, av den lange gåturen. Kaffen er tom, bakverket spist. Kulden begynner å sive gjennom dunjakken. Hun må dra tilbake, hun kan ikke sove på benken.
Jo mer hun nærmer seg hjemmet, jo saktere går hun. Hun står foran leiligheten på tredje etasje lysene brenner i kjøkkenet og stuen. Hun tar heisen, tar nøklene, ryster på hendene. Hun tar et dypt åndedrag som før et stup, og åpner døren.
Lukten av brent olje, sigarettrøyk (selv om hun har bedt ham hundre ganger om å ikke røyke inne) og billig cologne treffer nesen. I gangen står fremmede sko. Gjestene har vel kommet likevel. En haug med jakker på kleshengeren.
Fra kjøkkenet høres høye stemmer og latter.
så sier jeg: Ikke bland deg inn i det! roper Mats. En kvinne må vite sin plass! Og Eirik er en helt!
Synnøve tar av seg støvlene, henger dunjakken, går inn på kjøkkenet.
Scenen er trist og komisk på samme tid. Bordet er dekket med åpne bokser med sardin i tommet, kuttet kjøttpålegg på avisen, en stekepanne med sortet potet. Rundt ligger tomme ølbokser og en uåpnet flaske akevitt.
Ved bordet sitter tre: Eirik, Mats og Ole. Vitek med «damen» er borte, antagelig avskåret.
Eirik sitter med ryggen til døren, svinger en gaffel med en sylteagurk.
ja, hun løp bare til butikken, lyver han. Så skal hun dekke som en dronning. Jeg har Synnøve gull, så sjenert.
Synnøve hoster.
Stille blir samtalen. De tre mennene vender seg mot henne.
Å! Så kom du, ikke støvet! roper Mats med en fett smil. Vår husvertinne! Vi har ventet! Eirik spurte om du løp og kjøpte brennevin?
Eirik snur seg sakte. Ansiktet er rødt, øynene tåke. Når han ser kona, blir han først redd, så husker han sin rolle som «hustjener», og rynker pannen.
Hvor har du vært?! brøler han, prøver å reise seg, men vakler og setter seg igjen. Guttene sitter, venter! Ingen mat! Potetene er brent! Du har lurt meg, Synnøve!
Synnøve ser på bordet, på det sølete ølet, på sigarettstumpen i sin egen kaffekopp.
God kveld, gutter, sier hun med en iskald stemme. Festen er over.
Hva mener du? spør Ole forvirret. Vi har nettopp begynt. Synnøve, vi sitter bare. Lag et egg, eller hva? Potetene mine er en magesorg.
Jeg sa: alt skal bort, hever Synnøve stemmen. Klokken er ti. Jeg har jobb i morgen. Eirik, send gjestene hjem.
Du du kan ikke gi meg ordre! slår EirikEirik nikker, lar vennene gå, og Synnøve lukker døren, endelig fri til å puste ut og starte på nytt.
