7. mars
Kjære dagbok,
I dag mistet jeg besinnelsen. Det er sjelden, men i kveld var grensen nådd. Det har ligget og ulmet lenge, og til slutt, ja, det bare eksploderte. Enda merkelig, siden alt burde vært hyggelig Eivind fylte femti, og vi skulle ha en rolig jubileumsmiddag hjemme i Oslo med bare Liv og Jon, det beste venneparet vårt.
Dagen startet som den pleier: jobben som regnskapsfører tømmer meg, kvartalsavslutning og alt på en gang. Og så skulle jeg ordne alt til feiringen. Eivind nekter kafe: «Ingen kan lage mat som deg, Ingrid, og hvorfor bruke unødvendig penger?» Det var da også bare oss fire, men allikevel alt må være perfekt.
Jeg hentet frem mitt slitne, men trygge servise. Og selvsagt begynte han å klage: «Tok du frem DET serviset igjen? Det med gullkant du fikk av mamma på bryllupsdagen ser da mer eksklusivt ut!» Eivind erter alltid, men jeg vet godt hvorfor jeg ikke bruker gull: Det tåler ikke oppvaskmaskin, og jeg nekter å stå bøyd over vasken til midnatt. Men jeg holdt meg rolig, pyntet geléretten med persille og ba ham heller sjekke om akevitten var kald nok Liv og Jon skulle dessuten komme hvert øyeblikk.
Så kom de, med bråk og smil; Liv kom svinsende inn, alltid perfekt, nydelige klær, og med en pose fra klassisk boutique. Jon slepte inn vin og gaver; Liv omfavnet meg, hele meg luktet straks av parfyme og ekstravagant frisørsalong. «Ingrid, kjære deg, WOW for en duft! Du har tryllet igjen, altså. Jeg forstår ikke hvordan du orker. Jon får bare ta meg med ut manikyr først, kjøkken har jeg allergi for!»
Jeg skjulte hendene, for mine var ru, bare lakkerte med gjennomsiktig lakk. Likevel smilte jeg, tok imot kåpen, og ledet dem til bordet. Alt var klart.
Vi startet som vanlig skål for jubilanten, prat om gaven (Jon hadde endelig fått fatt i den fiskestanga Eivind har snakket om i et halvt år), latter og hyggelig småprat. Og så, midt under middagen, begynte Eivind med sitt vanlige spill men i dag gikk det for langt. Han skrøt høyt til Liv: «Du er bare så flott, Liv hvordan klarer du det? Du spiser som en fugl, ser ut som du kom rett fra podiet!»
Liv svingte litt på håret og gliste: «Jammen, Eivind, det handler bare om disiplin. Treningssenter tre ganger i uka, ingen brød etter klokken seks, og alltid ansiktskrem.»
Eivind lo høyt og snudde seg mot meg: «Du hører, Ingrid!? Disiplin. Liv jobber hun også, men ser jo ut som en ungjente. Du bare klager over ryggen og har aldri tid til noe.»
Jeg hadde akkurat satt frem ovnsbakt svinekam. Jeg ville ikke lage dårlig stemning, så jeg sa bare rolig: «Vi lever i ulike rytmer. Kjøttstykket er nytt, med svisker prøv, du liker det sikkert.»
Men Eivind gav seg ikke den første snapsen hadde visst fått ham i siget. «Kjøtt, kjøtt! Mat er bare mat. Det estetikken handler om. Jon, du er heldig du kommer hjem til en alv, ikke til en sliten husmor! Jeg har sagt til Ingrid hun må prøve treningsstudio, men det er alltid et eller annet: alt er unnskyldninger. Bare latskap!»
Jon så ut som han helst ville forsvinne. Han prøvde forsiktig: «Slapp av da, Eivind Ingrid lager jo verdens beste mat! Liv kan knapt koke egg, vi lever stort sett på ferdigmat.»
Liv prøvde å avlede, men surret det bare til: «Mat er ikke min greie, men jeg passer på meg selv. Menn vil se på, skjønner du!»
Eivind sendte meg et nedlatende blikk, hintet om at jeg var blitt grå og sliten. Han sa, for høyt: «Du har pyntet deg, ja, men det er så… utmattet. Se på Liv, hun gløder.»
Jeg satt, knuget hendene i fanget, tenkte på alle de nettene jeg hadde strøket skjorter, spart penger på ansiktsbehandlinger for å gi ham gaver, alt det andre jeg alltid gjør. Nå forhåndsviste han meg ved bordet, sammenlignet meg med kona til bestevennen.
Da fikk jeg nok. Jeg sa rolig, «Du har drukket for mye, Eivind.» Men han bare fortsatte, høylytt om gamle sannheter og kvinnedrømmer. Det gikk så langt at jeg nesten mistet pusten. Han snakket om «husmor med løklukt», «salatkutter», og at Livs salat på nyttårsaften var «lett som sky ikke sånn majonesgrøt.»
Jeg reiste meg, tok det store fatet med «sild under pels», veide det. Jeg sa: «Du har rett, Eivind, jeg kan bare lage mat. Siden du er så opptatt av friskhet og estetikk, passer denne salaten deg akkurat.» Jeg vippet hele fatet over fanget hans.
Alt stoppet. Lyden av majones mot dyre bukser, rødbetsaft og fisk i fanget. Eivind spratt opp, kjeftet, ristet bukser, forsøkte å skjule sjokket. Jeg satte fatet ned og sa, iskaldt: «Du kan rydde opp selv, eller ringe renhold. Jeg går. Nå skal jeg ta vare på meg selv.»
Liv løp etter meg i gangen, maste om at Eivind var full, men jeg tenkte bare: han mente det. En full mann siger sannheten. Jeg takket henne, tok kåpen og ringte taxi på mobilen. Tog til mamma sin gamle leilighet på Majorstuen der har jeg alltid følt meg trygg, selv om den har stått tom siden hun døde.
Den natta drakk jeg rødvin alene, spiste sjokolade, hørte på radio, og for første gang på årevis la jeg meg ned på sofaen uten å planlegge noe for neste morgen. Jeg sovnet til lyden av stillhet, ikke Eivinds krav.
Eivind ringte meg sikkert tjue ganger iløpet av de første dagene. Først rasende, så gråtkvalt, så spak. Jeg svarte ikke. Jeg unnet meg massasje, meldte meg inn på et pilateskurs, brukte penger jeg vanligvis kaster vekk på familie og ekstra delikatesser til vennene hans.
Hjemme i leiligheten knakk alt sammen. Eivind måtte finne ut at middagen ikke dukker opp av seg selv, at sokkene ligger der han la dem, og at flekker ikke magisk forsvinner. Først skrøt han til Jon: «Kvinnfolkene biter seg fast, hun kommer tilbake!» Men så kom hverdagen.
Etter få dager var kjøkkenet et kaos, klærne begynte å stinke, og det sure rødbeteflekken bare bredte seg. Eivind prøvde å overleve på Fjordland-mat, men magen protesterte. Til slutt var han desperat og jeg, jeg blomstret opp. Kollegaene bemerket det: «Ingrid, du har fått glød!» Jeg lo og sa: «Jeg har forelsket meg i meg selv.»
Så, etter to uker, ventet Eivind på meg utenfor kontoret. Han så ut som en slått elg, rufsete, med en plastinnpakket nellikbukett i hånda. «Kom hjem. Katten savner deg.» Vi har aldri hatt katt.
Jeg sa: «Jeg kommer ikke tilbake, Eivind. Jeg har søkt om skilsmisse.»
Han mistet munn og mæle: «Skilsmisse? På grunn av en salat? Vi har vært gift i 25 år!»
«Ja, og jeg har brukt 25 år på å være hushjelp, kokk og vaskekone aldri partner. Du ønsket deg en fe, så finn en fe. Men forbered deg: feer rydder ikke badet og lager ikke kjøttkaker.»
Han tryglet, ba meg kjøpe pels og treningsabonnement, sa han var dum og led seg med dårlig samvittighet. Men for sent. Jeg hadde endelig prioritert meg selv. Mine penger, min kropp, min frihet.
Han sa: «Men jeg klarer meg jo ikke! Jeg skjønner ikke vaskemaskinen!» Jeg svarte: «Instruksjoner finnes online eller lei privat hushjelp. Jeg sier opp stillingen. Uten sluttpakke.»
Og jeg gikk livredd, men fri. På torget ble han stående med visnende nelliker.
Hjemme satt han i en rotete leilighet, ringte Jon: «Får jeg komme og spise?» Jon svarte avvisende. «Liv sier hun ikke gidder, gikk ut og spiste sushi og hun nevner salat-debatten. Ingen av oss får laget middag mer.»
Halvåret etter glemte jeg ham. Vi ble skilt uten drama. Ungene holdt med meg. Eivind levde videre i ensomhet; magrere og gråere, og fant ingen ny partner som likte å lage mat OG ville pynte seg hele tiden. Den ene ville bare på restaurant, den andre visste ikke hva «potetmos» var.
Og jeg, jeg feiret 49-årsdagen min med venninner på en liten kafé på Sagene. Ny kjole, ny klipp, nytt smil.
«Ingrid, angrer du?» spurte Anne. «Så mange år sammen.»
Jeg tenkte på det, rørte i kaffekoppen, og sa: «Jo, jeg angrer på at jeg ikke kastet salaten for ti år siden. Så mye tid sløst på å prøve å være perfekt for en som aldri ville verdsatte det.»
Utenfor gikk par forbi i den klare lyse vårkvelden. Jeg snakket med Anne om lykke, og at min ikke lenger handler om å kutte agurk tynnest eller å høre min mann hylle andre kvinners skjønnhet. Min lykke er endelig i mine egne hender og de lukter ikke lenger løk. De lukter frihet og dyr krem.
Salat kjøper jeg på delikatesse-butikken nå når jeg selv har lyst. Ikke for noen andre enn meg selv.
