Ola sammenligner meg med den tidligere kona, og jeg foreslår at han går tilbake til henne.
Sånn var Synnøve alltid. Hun rørte i suppen en liten klype sukker, akkurat på kanten av skjeen, og plutselig fikk retten en helt annen, fyldigere smak. Med min suppe er det alltid litt syrlig, som om noen har helt overøst eddik.
Nora står med øse i hånden mens hun ser på hvordan Ola skyver bort tallerkenen med den røde, dampende kraften. Duften av ferske urter, hvitløk og kraftig kjøttbuljong fyller kjøkkenet og skaper en tilsynelatende perfekt stemning for familiemiddagen. Men et enkelt navn, sagt i hverdagslig tone, river det lune øyeblikket fra hverandre og gjør kjøkkenet til en kald, tom gravplass av minner.
Synnøve. Olas ekskone. En kvinnemyte, en legende, hvis spøkelse har levd usett i leiligheten deres i to år av ekteskapet.
Ola, prøver Nora å holde stemmen rolig, selv om såret brenner inne. Jeg lager kraften etter bestemors oppskrift. Du har alltid elsket den. For bare en uke siden spiste du den og roste meg, og ba om mer. Hva har endret seg?
Ola sier med skulderen, tar en bit grovt brød og tygger langsomt mens han stirrer på TVskjermen i veggen.
Ingenting har endret seg, Nora. Jeg bare tenkte på Synnøve. Hun hadde en lett hånd på krydderne. Hun visste hva balansen skulle være. Det er en talent, du kan ikke lære det. Ikke bli sånn, du gjør ditt beste, jeg ser det. Jeg bare påpeker fakta. Spis, så blir det avkjølt.
Nora senker øsa sakte tilbake i gryten. Appetitten er forsvunnet. Hun setter seg foran Ola, ser på silhuetten hans. Ola er en solid mann: gråsprøtt i tinningene, brede skuldre, et bestemt blikk. Da de møttes for tre år siden, fremsto han som drømmemann. Skilt, ingen barn, seriøs og pliktoppfyllende. Om sitt tidligere ekteskap snakket han knapt: «Vi passet ikke sammen». Nora, som er rolig og ettertenksom, pirker ikke på hans fortid. Hun forstår at en mann på førti år har en historie, og respekterer den.
Hvem kunne ha trodd at fortiden skulle være så levende?
De første seks månedene etter bryllupet var alt i skjønneste orden. Så åpnet en usett port, og Olas minner begynte å strømme. Først var det tilfeldige kommentarer. «Åh, Synnøve hadde den samme vaser», «Synnøve likte den filmen». Nora tok det for gitt, men snart ble sammenligningene hyppigere og aldri til hennes fordel.
Skjorten er krøllete, sier Ola en morgen før jobb. Han snur seg foran speilet og gransker kragen kritisk. Brettet er skjevt. Synnøve brukte alltid en spesiell spray, og strykejernet hennes var en slags dampgenerator, tror jeg. Buksene hennes hadde så presise søm at du kunne skjære i dem. Dette er bare greit for bygda.
Nora, som har stått opp klokken seks for å lage frokost og stryke dressen, kjenner et knute forme seg i halsen.
Ola, jeg har et vanlig strykejern. Jeg stryker som jeg kan. Hvis du ikke liker det, kan du ta klærne til renseri. Eller stryke dem selv.
Ola ser overrasket på henne gjennom speilrefleksjonen.
Hvorfor blir du så irritert? Jeg deler bare erfaringer. Kanskje du bør kjøpe sprayen? Jeg vil bare at du skal bli bedre. Synnøve passet alltid på slike småting. Huset hennes var alltid perfekt, ikke en støvkorn.
Jeg holder også orden, svarer Nora stille mens hun husker hvordan hun i går skrubbete badet i to timer. Jeg jobber heltid, akkurat som deg.
Synnøve jobbet også. Hun fikk alt til å gå rundt. Jeg må gå. Jeg blir sent i kveld, mamma trenger hjelp med kranen.
Døren smeller. Nora er alene i den stille leiligheten. Hun går til vinduet og ser Ola sette seg i bilen. «Synnøve, Synnøve, Synnøve» navnet spoler i hodet som en gammel plate. Hvorfor skilte de seg, om hun var så perfekt på kjøkkenet og i ryddigheten? Ola unngår alltid svaret, mumler om at «folk forandrer seg» eller at «hverdagen er blitt kjedelig».
På kvelden bestemmer Nora seg for å droppe middagen. Hun har ingen lyst, og hvorfor lage noe når det uansett blir sammenlignet med Synnøves? Hun kjøper ferdiglagde kålruller i matbutikken, varmer dem og setter seg for å lese en bok.
Ola kommer hjem rundt ni, irritert og sulten.
Mamma hilser, sier han mens han tar av seg skoene. Anna Pedersen spurte også om du har glemt kakeoppskriften hun foreslo. Hun sier Synnøve alltid bakte i helgene, huset duftet av kaker, og skapte hygge. Hos oss lukter det bare ferdigretter.
Nora lukker boken. Roen blir stadig vanskeligere.
Anna kan bake selv, om hun vil. Jeg liker ikke å leke med deig, svarer Nora.
Der har du! roper Ola, med tommel opp som om han har fanget henne i en forbrytelse. Du liker det ikke. En kvinne skal like å lage et hjem. Synnøve
Stopp! sier Nora, og bøker faller med et dunk på gulvet. Jeg hører navnet ditt mer enn mitt eget. Synnøve lagde, strøk, ryddet, pustet riktig! Hvis hun var så perfekt, hvorfor er dere ikke sammen?
Ola blir stille. Han hadde ikke forventet et slikt utbrudd fra den milde, tålmodige Nora.
Det er grunner, sier han. Hun var krevende, kommanderende.
Så jeg er bare en bekvem? spør Nora bittert. Jeg holder tungen i tann, jeg tåler, jeg prøver. Du peker likevel på hennes dyder. Jeg er lei.
Ikke overdriv, avbryter han mens han går mot kjøkkenet. Hva skal vi ha til middag? Kjøpt? Oi, Synnøve ville aldri tillatt butikkmat. Hun brydde seg om magen min.
Nora går inn på soverommet. Natten går hun lenge uten å sove, stirrer i taket, en plan former seg. En plan som kan knuse eller redde ekteskapet. Hun vil ikke lenger leve med tre henne, Ola og Synnøves spøkelse.
Lørdag kommer. Dagen er tradisjonelt for rydding og butikkbesøk. Men dette blir annerledes.
Tidlig ringer Anna Pedersen, svigermoren.
Hei, Nora, sier hun med en stemme som blandes med honning og gift. Vi skal på kirkegården i morgen, til faren. Vi må male gjerdet. Kan du lage noen boller til turen? Ikke med kål, Ola får halsbrann av den. Med kjøtt er best. Gjør deigen tynn som du vet. Som i vår familie.
Nora trekker pusten dypt, ser seg selv i speilet i gangen.
Anna, jeg jobber i morgen. Jeg har rapportperiode, må levere dokumenter. Jeg kan kjøpe boller på bakeriet ved stasjonen, de er gode.
Arbeid på søndag? Det er en synd, Nora. Å la mannen gå sulten er en synd også. Synnøve hun var aldri lat. Hun kunne stå opp om natten og steke pannekaker hvis Ola ba.
La Synnøve bake, sier Nora plutselig, og slår av telefonen.
Ola, som har hørt siste del, kommer ut av badet med tannbørste i munnen.
Hvorfor er du så hard mot mor? Hun er gammel.
Jeg er ikke hard. Jeg setter grenser. Jeg er ikke Synnøve, Ola. Jeg er Nora. Jeg baker ikke kaker om natten.
Så klart, svarer han, og skyller pastaen i vasken. Du bare graver i papirene dine. Du har ingen kvinnelighet. Synnøve var en ekte kvinne. Hun kunne både karriere og mann. Og du hmm.
Han vinker med hånden og går til kjøkkenet for å koke vann i kjelen. Nora står i midten av rommet, en iskald besluttsomhet sprer seg inni henne. Hver setning om ekskona er som en hammer som slår på en krystallvase i forholdet deres. Vasen har allerede sprekker, og nå faller den siste biten av.
Hun går rolig til soverommet, tar den store reise-kofferten på hjul fra skapet, åpner den på sengen.
Ola kikker inn, tygger på en sandwich.
Hvor skal vi? På forretningsreise? Eller skal jeg endelig hjelpe mor med hytta?
Nora svarer ikke. Hun begynner systematisk å pakke Olas klær: skjorter han strøk med det «feil» strykejernet, bukser med «ikkeperfekte» søm, gensere, jeans, sokker.
Hva gjør du? spør Ola, stopper å spise. Bekymringen blusser i øynene hans. Nora, hva er dette?
Jeg hjelper deg, Ola, svarer hun med rolig stemme mens hun bretter favorittgenseren hans. Jeg har innsett at jeg ikke er god nok. Jeg kan ikke lage borsjtsj med sukker, jeg kan ikke stryke kragen perfekt, jeg baker ikke kaker om natten. Jeg er en dårlig husmor, og jeg kan ikke konkurrere med et ideal.
Hvilket ideal? roper han. Stopp dette sirkuset! Han prøver å gripe skjorten, men Nora slipper ham.
Ikke avbryt. Jeg har tenkt gjennom alt. Du lever i konstant stress. Du må tåle mine mangler, min «sure» mat, min dvale. Du lider av minnene om Synnøve. Jeg vil ikke være årsaken til din smerte. Jeg elsker deg, Ola, og jeg vil at du skal være lykkelig. Men ditt lykke ser du bare i ditt tidligere ekteskap.
Hun går til kommoden, trekker frem underklær og kaster dem i kofferten.
Derfor foreslår jeg den eneste rette løsningen. Gå tilbake til Synnøve.
Stillheten henger tungt. Bare klokkens tikking og Olas tunge pust høres.
Er du gal? hvisker han. Hvilken Synnøve? Vi skilte oss for fem år siden! Hun er gift, tror jeg eller ikke jeg vet ikke!
Det spiller ingen rolle, sier Nora, mens hun lukker glidelåsen. Du nevner henne så ofte, så detaljert, at jeg er sikker på at hun fortsatt elsker deg. En så perfekt kvinne venter sikkert på sin prins. Du kommer, angrer, og hun lager den rette borsjtsjen, stryker skjorten med dampmaskinen, og dere lever lykkelig uten meg og mine butikkkålruller.
Hun plasserer kofferten på gulvet, trekker håndtaket frem.
Der har du det, Ola. Alt er pakket. Jeg har også tatt med tannbørsten din, barberhøvelen. Du kan dra med en gang. Anna Pedersen vil bli glad for å diskutere hvor hellig Synnøve er, mens jeg forblir et feilgrep i naturen.
Ola står, gisper som en fisk på stranden. Han har vært vant til at Nora er myk og ettergivende. Han har aldri forventet at hun kunne gå så langt.
Nora, nok da. Hva er dette er du seriøs? Dette er som en barnehage! La oss pakke alt tilbake. Jeg holder meg hjemme, hjelper deg med rapporten.
Nora rister på hodet. Det er ingen sinne i blikket, bare tretthet og skuffelse.
Nei, Ola. Dette er ikke barnehage. Dette er selvrespekt. Jeg har tålt ett år. Jeg har prøvd å være perfekt. Jeg har lært nye retter, prøvd å bli ideell. Men jeg innser at jeg konkurrerer med et spøkelse. Et spøkelse har ingen feil, så en virkelig person vil alltid tape mot en forestilt idé. Jeg vil ikke være andre rang i mitt eget hjem.
Hun ruller kofferten ned gangen.
Gå. Bo hos mor. Tenke på det. Eller prøv å hente Synnøve. Men jeg holder deg ikke her lenger.
Ola prøver i ti minutter å gjøre narr, så blir han sint, roper at hun er hysterisk, så spiller han med medlidenhet. Men Nora er urokkelig. Hun åpner døren, låser den med to hengelåser, glir ned på gulvet og gråter. Men tårene er av lettelse. Leiligheten blir endelig stille. Synnøves spøkelse ser ut til å ha flyktet med ham.
En uke går. Ola bor hos mor. Anna Pedersen ringer Nora hver dag, bønner og truer, men Nora svarer ikke. Hun nyter livet: lager lette salater, dampet fisk, bestiller pizza. Ingen mumler om underkrydret ris eller støv på skapet.
Torsdag kveld kommer Nora hjem fra jobb. Ved inngangsparti ser hun en kjent bil. Ola sitter i førersetet, hodet hvilende på rattet. Når han ser Nora, hopper han ut. Han ser sliten ut: skjorten er ufrisk, skjeggtrekk er tre dager gammel, øynene triste.
Nora, vi må snakke, sier han.
Snakk, svarer hun, uten å invitere ham inn.
Jeg jeg var idiot. Jeg forstår nå.
Hva forsto du? At Synnøve ikke tok deg tilbake? spør Nora med et smil.
Ola senker blikket, rødmer.
Jeg ringte henne, bare for å høre hvordan det gikk. Jeg håpet kanskje
Og?
Hun avviste meg. Hun sa jeg var en masete tyrann, at hun ba seg om å bli velsignet da vi skilte oss, og at nåværende mann holder henne i armene og ikke klager på en eneste støvkorn. Hun sa jeg ødela fem år av livet hennes med mine kritikker.
Nora ler høyt, ekte og fri. Puslespillet faller på plass.
Så den perfekte Synnøve er bare din fantasi? Du skapte et bilde for å ikke se dine egne mangler, for å rettferdiggjøre din evige misnøye?
Kanskje, innrømmer Ola, mens han vifter fra fot til fot. Å bo hos mor er umulig. Hun nagger meg fra morgen til kveld. Enten setter jeg koppen feil, eller snur jeg på sovende. Hun husker hele farens perfekte fortid, men jeg husker deres daglige krangler. Nora, la meg gå hjem. Jeg sverger, jeg vil ikke nevne Synnøve igjen. Jeg har innsett hvor heldig jeg er med deg. Du er varm, du er ekte. Jeg er en gammel dumskalle.
Nora ser på ham, litt medfølelse i blikket. En mann som aldri kan verdsette nåtiden, alltid fanget i en oppdiktet fortidNora smilte, tok tak i hånden hans, og sammen gikk de inn i den nye, ekte fremtiden.
