Mannen min sa: «Ikke motsi meg.» Så jeg sluttet å si ham imot jeg sluttet å være enig. Og det var da alt begynte.
Anders steg inn på kjøkkenet som om han nettopp hadde signert en fredsavtale mellom to krigende planeter, men i virkeligheten hadde han bare kjøpt et brød og en liter melk. Det var noe høytidelig over ham, nesten som en statue. Etter at han for én uke siden fikk stillingen som «konstituert assisterende avdelingsleder», gikk han ikke lenger han marsjerte.
Kari, sa han, mens han inspiserte middagen min (ovnsbakt ørret) med et blikk som minnet om mattilsynet.
Jeg er sliten i dag. Har tatt strategiske avgjørelser. Så la oss bli enige: Hjemme skal det være ro og full aksept. Jeg orker ikke diskusjon. Jeg vil at du bare skal være enig med meg. Hjernen min trenger hvile fra motstand.
Jeg frøs med gaffelen i hånden. Dette var dristig. Dette var nytt. Med tanke på at vi bor i leiligheten min, og at min lønn som finansanalytiker gjør oss immun mot prisstigningene, var uttalelsen hans omtrent som om en hamser ba en katt om eget soverom.
Altså, du vil ha meg som ekko? spurte jeg, mens den samme bestemte viljen våknet i meg den kollegene mine verdsetter, og svigermor er litt redd for.
Jeg vil at du skal anerkjenne min autoritet, proklamerte Anders pompøst og rettet på slipset han, uvisst av hvilken grunn, hadde tatt på til middag. Mannen er retningen, kvinnen omgivelsen. Ikke forvrenge retningen, Kari.
Jeg så på ham. I øynene hans glitret den rene, urørte selvtilliten man vanligvis ser hos folk som bestemmer seg for å krysse E6 på rødt lys.
Klart det, kjære, smilte jeg, mens jeg skar i fisken. Ingen diskusjon. Bare enighet.
Og dermed begynte favorittleken min: Vokt deg for hva du ønsker, for det kan bli virkelighet helt bokstavelig.
Første akt i dette absurde stykket kom på lørdag. Anders skulle på firmatur en happening han kalte «ledergipfel», jeg kalte det «bålbrenning for kontorrotter».
Han snurret rundt foran speilet i nye bukser, som han hadde kjøpt selv uten min viten. De var moderne, trodde han, i sennepsgult, men de satt som om de var sydd til en kenguru med mage i vente. Rundt hoftene var det poser, og leggene var pakket inn som pølser i plast.
Hva syns du? spurte han, stram i holdningen. Stilig? Viser at jeg har fått lederstilling?
Vanligvis ville jeg forsiktig hintet at han i de buksene liknet mer på en sirkusklovn enn leder. Men jeg hadde lovet.
Uten tvil, Anders, nikket jeg bak boken min. Veldig modig. Alle ser straks at du er alfahann. Fargen og fasongen det skriker særpreg.
Han strålte.
Der ser du! Hadde du vært deg, ville du bedt meg skifte Du lærer, Kari!
Han dro stolt som en hane. Kom hjem om kvelden, irritert, rød i ansiktet og av en eller annen grunn i en kollegas olabukser. Under «Dra-tauet-for-suksess»-leken hadde sennepsvidunderet revnet med et brak, som seil som spjæres i storm.
Hvorfor sa du ikke at de var for små på vel, avgjørende steder? ropte han og kastet buksene i et hjørne.
Kjære, du sa jo selv at de understreker statusen din. Jeg sa ikke imot. Statusen ble visst for stor for stoffet.
Det virkelig dramatiske startet da tungt skyts entret: Grete, moren til retningen. Hun kom på besøk, og med min nye underdanighet ble Anders overmodig.
Ved bordet satt vi. Grete, med puddelpermanent og blikk som en politietterforsker, gransket stuen min.
Kjære vene, gardinene dine er depressive, konkluderte hun mens hun gumlet på paien jeg hadde bakt. Og støv på karmene I et ordentlig hjem tør ikke støvet legge seg engang! Anders trenger litt kos, men dette er jo som et kontor.
Anders fant støtte og istemte:
Ja, Kari. Mamma har rett. Du jobber for mye, og hjemmet lider. Kanskje du bør gå ned til deltid? Jeg tjener jo litt ekstra nå.
Det var jo komisk. Lønnstillegget hans dekket knapt bensin og lunsj. Men jeg husket: Ingen diskusjon.
Helt enig, Grete, svarte jeg ydmykt. Og du har rett, Anders. Jeg prioriterer jobb for mye. Gardiner er et kvinnespeil.
Der hører du! ropte svigermor fornøyd.
Derfor,» fortsatte jeg, «har jeg bestemt meg for å si opp vaskehjelpen.»
Stillhet senket seg. Grete stoppet tyggingen.
Hvilken vaskehjelp? spurte Anders mistenksomt.
Hjelpen som kommer to ganger i uken og vasker hele leiligheten mens vi er på jobb. Du nevnte jo at vi må spare for å matche din ansvarlige husbondstatus. Og mor sier det er kvinnens hånd som skal skape hygge. Jeg er enig. Jeg sier opp hun som vasker. Fra nå tar jeg alt selv. I helgene.
Og på hverdagene? spurte Anders forsiktig.
Da får vi nyte entropiens gang, kjære. Du vil vel ikke at jeg skal gjøres utbrent av enkle husplikter etter jobb?
De neste to ukene ble en prøvelse for Anders innen huslige realiteter. Jeg kom hjem, smilte og leste bok. Skittentøyet hopet seg opp. Støvet, som en gang forsvant med tryllestøv fra vaskehjelpen, lå nå som et lag av melis. Skjortene hans hang skuffende triste og krøllete.
Kari, jeg har ikke rene skjorter! klaget han en tirsdag morgen.
Vet det. Men i går valgte jeg ut gardiner, som mor rådet. Hadde ikke energi til stryking etterpå. Men du er jo leder nå prøv å delegere strykejobben til deg selv?
Han grep strykejernet, brant seg, lagde hull i ermet og endte opp i tykk genser. Han så ut som en mann slått av systemet men systemet var uknuselig.
Sluttakten i denne tragikomedien inntraff da Anders besluttet å invitere sine sjefer på «businessmiddag» hjemme. Avdelingsleder Per Aslak og et par andre sentrale kolleger var ventet.
Kari, nå gjelder det, spratt han rundt på kjøkkenet. Jeg må vise at jeg har trygt hjem og at jeg er ekte familieoverhode. Bordet skal være bugnende, men tradisjonelt. Ikke noe med sushi eller carpaccio. Menn liker kjøtt. Og viktigst: Ikke bland deg inn i mannepratet. Server, smil og si ikke et ord. Ingen bryr seg om logistikktipsene dine. Greit?
Greit, svarte jeg føyelig. Bugnende, tradisjonelt, tyst.
Og ta på deg noe kvinnelig.
Som du vil, kjære.
Den kvelden slo jeg til med full pakke: en blomstrete morgenkåpe med volanger gave fra Grete, spart til karneval og en hårfrisyre som lå et sted mellom reir og Babels tårn.
På bordet satte jeg kalde sylte (kjøpt på Rema, dirrende som Anders foran sjefen), hauger av kokte poteter og en diger, feit svineknoke som mest så ut som grisen hadde dødd av overvekt. Ikke noe spennende. Ingen servietter i ringer. Tradisjon som bestilt.
Gjestene ankom. Per Aslak, en kultivert fyr med briller, så på kåpen min og sa ikke et ord. Anders ble så rød i trynet at han smeltet i tapeten.
Vær så god, kjære gjester! sang jeg med overdreven bondsk stemme.
Middagen startet. Anders prøvde å holde samtalen gående, men det hang spenning i luften. Han bablet om «optimalisering av ressursstrømmer ved redistribuering av arbeidstimer», ord han tydeligvis ikke forsto.
Unnskyld, Anders, avbrøt Per Aslak vennlig. Hvis vi gjør som du sier, mister vi kontrakten med kineserne. Kari, hva mener du? Jeg hører du er ledende analytiker i «Nordic Finans»?
Nå kom øyeblikket. Anders frøs og sendte meg blikk som lynte: Hold munn!
Jeg smilte bredt og så forelsket på mannen min.
Åh, Per Aslak, du vet da I vårt hus tar Anders seg av alt det som krever hodet på plass. Han er jo retningen, jeg er bare miljø. Jeg koker poteter og nikker han sier jeg blir rynkete av bekymringer!
Per Aslak satte poteten i halsen. Kollegaene sendte hverandre blikk.
Anders ble likblek. En svettedråpe trillet over pannen.
Nei, men altså, skjønner du, sa jeg, ivrig. Anders sier beslutningene hans er på millionnivå. Jeg holder meg til småbeløpene, rapportene mine. Forresten, Anders, fortell Per Aslak om IT-ideen din det med «Excel i skyen»!
Det var dråpen: Den ideen var flaut for hele avdelingen, men hjemme hadde Anders solgt den som et revolusjonerende innspill.
Anders? sa Per Aslak og tok av brillene, så på ham som på en sjelden, men ubrukelig bille. Sa du virkelig det?
Jeg det var bare et tankeeksperiment stotret Anders. Han prøvde å redde ansikt, men det havnet sammen med kald sylte på tallerkenen. Kari har bare misforstått
Hvordan da, kjære deg? undret jeg. I går forklarte du meg lenge at sjefene var bakstreverske, men du: visjonær. Jeg sa ikke imot jeg var enig!
Anders rykket til, veltet sausen med albuen, og en rød, fet dam fløt sakte mot buksene hans. Han så ut som kapteinen på Titanic som selv dundret skipet inn i isfjellet.
Gjestene forsvant etter tjue minutter med påskudd om brå planer. Per Aslak håndhilste og sa:
Kari, hvis du går lei av potetkoking, har vi en ledig stilling som nestleder hos oss. Du har sans for å sette ting på plass.
Da døren lukket seg, snudde Anders seg. Han skalv.
Du Du knuste meg! Med vilje! Du ødela alt!
Meg? spurte jeg forbauset og dro av meg den sprø kåpen. Anders, jeg gjorde bare akkurat det du ba om. Jeg sa ikke imot. Jeg holdt mitt. Jeg var bakteppet. Hvis du så ut som en idiot mot dette bakteppet kanskje problemet ikke er tapetet, men han foran det?
Han åpnet munnen for å holde en tale, men jeg løftet hånden.
Nå skal du høre, kjære. Ikke si imot. Hjernen min trenger hvile fra dumheten din. Jeg har pakket sakene dine. Kofferten står i gangen. Retningen din er nå mot mammaen din sin leilighet på Bøler. Der er gardinene riktig, og ingen motsier deg.
Du tør ikke Jeg er mannen!
Du var mann så lenge du var partner. Da du ville bli herre, glemte du at tronen sto på min grunn.
Gjennom vinduet så jeg ham bære kofferten ut til taxien. Jeg var ikke trist. Jeg var lett. Leiligheten luktet frihet og litt svinekjøtt, men det fikk man ut med lufting.
Husk, jenter: Ikke bruk tid på å diskutere med menn som tror de er klokere enn deg. Bare flytt deg til siden og la dem møte virkeligheten med full fart. Lyden idet kronen deres faller, er det vakreste i verden.
