Einar hadde sagt at jeg måtte servere vennene hans, så jeg dro ut i parken for å få litt luft.
Synnøve, hva er greia? Guttene kommer om en halvtime, og vi har ingen kake på bordet. Skynd deg! Stek potetene med løk, som de liker, hent de sylteagurkene moren din ga deg. Skjær opp baconet i tynne skiver, men fint, ikke i grove biter som sist.
Einar stod i kjøkkenets dørkarm i hjemmesko og en slitt Tgenser, og kastet et misfornøyd blikk på klokken. Synnøve kom nettopp inn med to tunge handleposer, slapp dem tungt på gulvet. Posene traff fliserne med et dunkende klikk. Skuldrene verket, og føttene i vinterstøvlene brant handleturen i dag hadde vært som en hel kamp, og folk strømmet inn i butikkene før jul som om de hadde løst seg fra en lenke.
Einar, hvem er guttene? spurte hun lavt mens hun trakk opp glidelåsen på dunjakken. Fingrene hennes frøs i vinden mens hun ventet på bussen. Fredag kveld. Jeg er knapt i live. Jeg trodde vi bare skulle spise middag og se en film.
Åh, så begynner det, mumlet Einar og sukket. Knapt i live, sliten. Alle jobber, Synnøve. Jeg har heller ikke ligget på sofaen. Sergi ringte, de sammen med Lars og Øyvind kjørte forbi, ville stikke innom. Det hadde gått et århundre siden sist. Skal jeg egentlig nekte dem å komme inn? Det ville være respektløst.
Hadde du kunne sagt fra meg? Kanskje ringt på dagen?
Det ble spontant! Hvorfor blåse opp en liten sak? Bare lag en enkel snack. De spiser ikke for å sette seg ned, men for å prate. Vi har flaske vin i kjelleren. Bare dekk bordet raskt. En enkel salat, kanskje en Olivie eller krabbesalat, som vanlig. Og varmt, de er sultne fra jobben.
Synnøve følte et knytt i solområdet i brystet, som om en stor, varm ball av misnøye bygde seg opp. Som vanlig. Det betydde at hun umiddelbart måtte stå ved komfyren, skifte mellom oppvasken og stekepannen, hakke salater, dekke bordet, og resten av kvelden måtte hun bære tallerkener, rydde opp, sørge for at guttene fikk brød, mens de spøkte og lo høyt. Når de til slutt dro rundt midnatt, ville hun sitte igjen med en haug med oppvask, en røykfylt kjøkken og en klissete gulvflate.
Einar, jeg skal ikke lage mat, sa hun bestemt, og så ham rett i øynene. Jeg er sliten. Jeg vil ta en dusj og legge meg. Hvis vennene dine er sultne, bestill pizza. Eller lag kjøttboller selv.
Einar ble kortvarig overrasket. Øyenbrynene løftet seg.
Hva mener du, Synnøve? Pizza? Guttene vil ha hjemmelaget. Jeg har allerede lovet at huset skal settes på bordet. Sergi husker fremdeles dine kjøttboller. Ikke gjør meg til latter foran folk. Hva tenker de? At jeg ikke kan bygge et hjem for oss?
Bygge? gjentok Synnøve, og en kulde gikk gjennom ryggraden hennes. Jeg er ikke en tjener eller en nyansatt på arbeidsplassen?
Ikke overdriv! Einar hevet stemmen. Du er husets dame. Det er ditt ansvar å ta imot gjester. Jeg tjener penger, jeg tar ansvaret for huset. Har jeg ikke rett til å ha en kveld med venner? At kona min skal servere, lage kos og holde alt i orden? Ikke tull. Ta posene, sett kyllingen i ovnen mens du skrubber potetene. Sett vodkaen i fryseren så den blir kald.
Han snudde seg mot stuen og ropte:
Og gjør deg pen, du ser ut som et hageskulptur. Vår bror med sin nye dame bør du ikke bli så blek i forhold til henne.
Døren til rommet lukket seg ikke, og fra inne kom lyden av en påslått TV. Einar satte seg i sofaen, og tenkte samtalen var over. For ham var alt besluttet: kona fikk instrukser, og nå ville hun storme mot kjøkkenet som en krigsherre.
Synnøve stod i korridoren, hørte nyhetsoppleseren mumle. Hun tok av seg hatten. De krøllete håret falt ned over ansiktet. Hageskulptur. Einar sin stemme runget i ørene. Tjue år med ekteskap. Tjue år hadde hun prøvd å være en perfekt husmor, en omsorgsfull kone, en forståelsesfull venn. Hun hadde tålt hans hobbysesjoner, morens konstante råd, hans spredte sokker og klagene om at suppen manglet salt. Hun trodde dette var familielivet kompromisser, tålmodighet, å glatte ut kantene.
Hun så på handlen. Der lå kylling hun skulle ha stekt til lunsj i morgen, grønnsaker til salat, melk, brød alt tungt og tungt å bære.
Synnøve bøyde seg, men ikke for å pakke ut. Hun lukket glidelåsen på dunjakken, tok på seg hatten, ordnet skjorten under den. Hun rettet på skjerfet.
Hun kastet et kort blikk inn i rommet.
Einar.
Han, uten å se på TVskjermen, vinket med hånden:
Hva er det du leter etter? Saltet i øverste skuff?
Jeg går.
Hvor? han snudde endelig hodet, forvirringen tydelig i blikket. Til butikken? Glemte du noe? Har du brød, majones?
Nei. Jeg går en tur. Til parken.
Til hvilken park? Einar reiste seg fra sofaen. Er du gal? Klokken er syv om kvelden, det er mørkt og kaldt. Gjestene kommer om tjue minutter! Hvem dekker bordet?
Du, svarte Synnøve rolig. Du inviterte, du dekker. Potetene er i vasken. Kyllingen i en pose. En kniv ligger på kjøkkenkniven. Oppskriften finner du på nettet.
Stopp! ropte Einar, opp fra sofaen. Hva gjør du? Til parken?! Kom tilbake! Gå til kjøkkenet! Jeg har sagt!
Men Synnøve hørte ikke lenger. Hun smalt døren bak seg med en tung metallisk klikk som et skudd. Hun løp ned trappen uten å vente på heisen, redd for at Einar skulle jakte etter henne og dra henne tilbake med en skandale. På trappeoppgangen var det stille. Einar så helt overveldet ut, som om han hadde stått frosset.
Ute lå et tynt, krystallklart snøfall. Vinden steg opp i kragen, men Synnøve merket det ikke. Adrenalinen kriblet, en følelse av vill frihet sprakk gjennom henne. Hun skyndte seg, nesten løp, vekk fra leiligheten, fra de opplyste vinduene der Einar nå kanskje prøvde å finne på unnskyldninger til vennene.
Parken lå to kvartaler unna. Det var en eldre bypark med brede alléer og høye lindetrær som nå sto nakne og svaiet i vinden. Det var få mennesker noen med hunder, noen arbeidere som skyndte seg hjem, og et par tenåringer som stirret ned i mobilene sine.
Synnøve svingte inn på en sideallé hvor lampene blinket i ulikt tempo, og kastet lange skygger på snøen. Hun senket farten, pusten ble tung, hjertet hamret i halsen.
«Hva har jeg gjort?» tenkte hun panisk.
Hun hadde alltid vært redd for konflikter. Fra barndommen ble hun lært å være tilpasselig: «Tålmodighet er gull», «Stille er en dyd», «Mannen er hodet, kvinnen er nakken». Moren pleide å si: «Synnøve, ikke strev, vær klok. En mann må mates og roses, så blir hjemmet fredelig». Og hun gjorde som hun ble fortalt, selv når Einar satte seg på halsen hennes.
Telefonen vibret i lommen. På skjermen så hun et bilde av Einar med navnet hans skrevet. Hun avviste samtalen. En ny ringer, så en tredje. Hun slo av telefonen og la den i lommen. Stillheten. Bare vinden og snøens knitring.
Hun nærmet seg dammen i parken. Vannet var svart, ikke helt frosset, med noen ender som svømte. På kanten dannet seg en tynn iskant. Synnøve støttet seg på det kalde rekkverket og så ned.
Hun husket sist vennene kom. Lars hadde drukket for mye og knuste hennes kjære vaser fra søsteren. Einar lo bare: «Det er jo bare en vase, vi kjøper en ny». En ny ble aldri kjøpt. Sergi, den kvelden hun vasket opp, lente seg over hoften hennes og blinket med en fet kommentar: «Lykken er med deg, du er den perfekte kvinnen som både lager mat og koser». Einar så bort, eller lot som om han ikke så. Hun hadde lyst til å forsvinne i bakken av avsky, men hun holdt munn og smilte falskt før hun dro tilbake til kjøkkenet.
Jeg skal ikke, hvisket hun i mørket. Aldri mer.
Hun gikk videre langs alléen. Kulden bet i kinnene, men det var behagelig. Tankene klarte opp. Hun innså at hun ikke hadde spist frokost. Magen knurrte.
I sentrum av parken lyste et lite kafébod med varmt, gult lys. Hun gikk inn.
God kveld, smilte jenta i en strikket lue. Hva vil du ha? En varm drikk?
En stor cappuccino, takk. Og Synnøve pekte på displayen. En kanelsnail og en kyllingsandwich.
Flott valg. Jeg varmer det med en gang.
Hun holdt den varme koppen med frostige hender. Varmen spredte seg gjennom fingrene. Hun satte seg på en benk under en lykt.
Sandwichen var varm, osten trakk seg, kyllingen var saftig. Det var den beste middagen hun hadde hatt på lenge ikke fordi maten var gourmet, men fordi hun spiste den alene, i stillhet, uten å underkaste seg noen.
En eldre par gikk forbi. De holdt hverandre i hånden. Mannen fortalte en historie, kvinnen lo med ømhet. De stoppet ved Synnøve for å justere skjerfet hans.
Ikke bli kald, Lars, du får forkjølelse, ertet hun kjærlig.
Jeg blir varm av deg, Guri, svarte han med et glimt i øyet.
Synnøve så på dem og tenkte: «Kommer vi også til å vandre hånd i hånd i alderdom?». Svaret skremte henne. Trolig ville Einar fortsette å gå foran, sur på at hun gikk sakte, mens hun bar innhandlet og tenkte at han hadde vondt i ryggen og trengte en salve.
Klokken på håndleddet hennes pipet hun hadde nådd steget på 10000 skritt. Ironisk. Hun hadde gått ut for å møte en aktivitetstermin.
To timer hadde gått. Hun hadde gått runden i parken tre ganger. Bena dirret, men ikke av tretthet, av lang gåtur. Kaffen var tom, bakverket spist. Kulden krøp under dunjakken. Det var på tide å gå hjem. Ikke bli over natten på benken.
Men å gå tilbake skremte. Hva ville skje? En krangel? En slåsskamp? Eller at han hadde kastet vennene ut og nå ventet på en unnskyldning?
Synnøve samlet seg, gikk mot parkens utgang. Jo nærmere hun kom leiligheten, jo langsommere gikk hun. Hun nådde trappen til andre etasje hennes leilighet. Lysene var på overalt: kjøkkenet, stuen.
Hun tok heisen, hentet nøklene. Hendene skalv. Hun tok et dypt pust, som før et stup, og åpnet døren.
Lukten av brent olje, sigarettrøyk (selv om hun hundre ganger hadde bedt ham om å ikke røyke inn) og billig cologne fylte neseborene.
I gangen sto fremmede sko. Gjestene hadde kommet. En haug med jakker på klesstativet. Fra kjøkkenet kom høye stemmer og latter.
jeg sier jo: ikke forveksle grensene! ropte Sergi. En kvinne skal vite sin plass! Og Einar er flink, han har ikke lurt seg!
Synnøve tok av støvlene, hengte jakken, gikk inn på kjøkkenet. Bildet som møtte henne var trist og komisk på samme tid.
Bordet var fullt av åpne hermetikkbokser sild, makrell i tomat. Skiver med pølse lå på aviser, sannsynligvis fordi Einar ikke fant tallerkener eller var for lat til å ta dem frem. I midten stod en stekepanne med svart, brent potet. Rundt var flasker med billig øl og en halv tom flaske med vodka.
Ved bordet satt tre: Einar, Sergi og Lars. Øyvind og damen hans var ikke tilstede kanskje de ikke ble invitert.
Einar satt med ryggen mot døren, svingte en gaffel med en syltet agurk.
hun bare løp til butikken, løy han. Til delikatesser. Så kommer hun, dekker som en dronning. Jeg, Olsa, er gull, bare sjenert.
Synnøve hostet.
Stille ble det. De tre mennene så på henne.
Å! Så kom hun! ropte Sergi, med en fet smil. Huset vårt! Så lenge du er med oss, blir du i brann! Vært du på en flaske?
Einar snudde sakte. Ansiktet var rødt, øynene uklare. Da han så kona, ble han først redd, så husket han sin rolle, og så sint.
Hvor har du vært?! brølte han, prøvde å reise seg, men vaklet og satte seg ned igjen. Guttene sitter, venter! Ingen mat! Potetene brant! Du har lurt meg, Synnøve!
Synnøve så på bordet, på ølsøl, på asken i hennes favorittkaffekopp som de hadde gjort om til askebeger.
God kveld, gutter, sa hun med isende tone. Festen er over.
Hva mener du? spurte Lars forvirret. Vi har nettopp begynt. Synnøve, du kan jo lage en omelett. Potetene er døden for Einar.
Jeg sa gå bort, hevet Synnøve stemmen. Klokka er ti. Jeg må på jobb i morgen. Einar, send gjestene hjem.
Du du kan ikke fortelle meg hva jeg skal gjøre! slo Einar med knyttneven på bordet. Gaffelen hoppet og falt på gulvet. Dette er mitt hjem! Mine venner! Hvem er du til å kaste dem ut? Gå på kjøkken og lag mat! Ellers
Ellers hva? steg Synnøve frem. Slår du meg? Jeg ringer politiet. Jeg skriver en rapport. Jeg søker om skilsmisse i morgen. Vil du det?
StilSynnøve gikk ut i den kalde natten med hodet hevet, for hun hadde innsett at ekte respekt starter med å sette egne grenser og aldri la seg selv bli glemt.
