For nesten to år siden sa min mann noe jeg aldri kommer til å glemme. Han sa: “Du lever så forutsigbart at jeg er blitt lei av deg.” Selv om Jan mente livet vårt var dønn kjedelig, syntes jeg det var helt topp. Hver morgen sto jeg opp tidlig, spiste frokost, gjorde noen øvelser og kledde meg for jobb. Før jeg gjorde noe annet, laget jeg niste til Jan fordi han dro tidlig, og deretter gjorde jeg meg selv klar. Alle måltider laget vi hjemme; jeg pakket matboks til oss begge. Hver kveld svingte jeg innom butikken etter jobb, før jeg lagde mat, vasket og satte på en vask. Så film og rett i seng.
Jeg var overbevist om at dette var riktig. Alt virket perfekt: Jan var mett og velstelt, huset vårt var ryddig og koselig. Hva mer kunne man ønske seg? Hver lørdag hadde jeg storvask, bakte noe godt og lagde deilig mat. På kvelden inviterte vi venner hjem eller tok en tur ut. Søndagene var forbeholdt foreldrene våre. Halve dagen hos hans, halve dagen hos mine. Vi hjalp til, skravlet og nøt samvær med familien.
Om kveldene hvilte vi hjemme. Vi kranglet aldri, ropte aldri. I vårt hjem rådde det ro og orden. Men … Plutselig en dag sier Jan at han er blitt lei av meg. Han brukte flere timer på å forklare hvor misfornøyd han var, og kom med eksempler om kamerater som virkelig levde livet. De festet, reiste, og koste seg glugg ihjel, i motsetning til oss. Vi kranglet jo ikke engang. Så den kvelden gikk han bare ut døra.
Jeg var helt fornøyd med livet vårt og ville ikke endre noe. Likevel, for min kjære, var jeg villig til å gjøre alt til og med forandre meg. Jeg startet med stilen min. Ryddet ut klesskapet og gikk på shopping for de sparepengene vi hadde satt av til hytte. Jeg kjøpte klær jeg aldri engang hadde tenkt på før. Klippet håret kort og farget det. Jeg skulle i hvert fall ikke være kjedelig lenger! Så fikk jeg meg en ny jobb. Ikke vanlig kontorjobb, nei, jeg ble arrangør av events. Med den nye jobben oppdaget jeg en hel verden av sprø underholdning.
En uke senere kom Jan tilbake og fikk sjokk. Jeg lovte ham at nå skulle livet bli alt annet enn kjedelig. Og slik ble det. Nå var vi nesten aldri hjemme. Hele uka raste vi rundt nye bekjentskaper florerte. Hver kveld var det klubb, restaurant, bar, fest, besøk hos venner eller noe helt annet. Vi dro på camping, syklet rundt Sognsvann, padlet kajakk og stakk til Bergen for helgetur.
Noen måneder med dette “spennende” livet gikk, og Jan begynte plutselig å savne stillhet og rolige kvelder hjemme. Han lengtet etter norskt husmannskost og bollene mine. Nå hadde jeg overhodet ikke tid til sånt. Jeg hadde forandret meg så mye at mannen min sluttet å savne selskapet mitt.
Etter enda en uke meldte Jan at dette livet ikke var for ham. Han ville tilbake til gammel rutine, husfred og hygge. Kveld hjemme, helg til foreldre og hjemmelaget mat, ikke microvarmet take-away.
Det var bare det at nå orket jeg ikke tanken på å skru tilbake tiden. Jeg hadde gjort mitt for å venne meg til voksenlivets plikter, men nå fristet det ikke i det hele tatt. Jeg trivdes overraskende godt med mitt nye liv. Jeg likte det gamle også, men nå ville jeg ikke tilbake. Nå da Jan ville ha alt tilbake til slik det var, ble det full baluba.
For nå var det hans drøm: det fløy tallerkener, naboene kom løpende, og til slutt ringte noen politiet. Jan pakket sakene og flyttet til moren sin på Stabekk. Jeg tror han håper å komme tilbake og finne den “gamle, kjedelige” meg. Men det blir for dumt. Vi er ikke karakterer i en norsk såpeopera vi kan ikke bare forvandle oss igjen og igjen. Når Jan kommer hjem, finner han skilsmissepapirer på stuebordet og en lapp: “Beklager, nå er det jeg som kjeder meg og jeg klarer faktisk ikke bo med deg lenger.”
