Mannen min, 45 år, glemte bursdagen min 27. februar og reiste på fisketur med gutta akkurat den dagen: mens han var borte, forberedte jeg en «overraskelse» som gjør at han nok aldri kommer til å glemme denne datoen igjen
I snart femti år har mannen min fått en merkelig vane. Han husker alltid når det er tid for å skifte olje på bilen, hvilke dager kameratene hans samles til fisketur, og når det er best bideforhold i elva. Men familiens merkedager forsvinner liksom helt ut av minnet hans.
Som regel har jeg reddet situasjonen i forkant. Hintet, lagt igjen lapper, eller spurt rett ut. Men 45-årsdagen min ville jeg feire uten påminnelser og bønner. Jeg trodde, litt naivt kanskje, at etter 25 års ekteskap så burde man ikke måtte be om sånt.
Fredag morgen løp Even rundt i leiligheten, ivrig med fiskestang og sekk.
Karine, har du sett termosen min? Gutta venter. Vi drar til Mjøsa, nå er det virkelig bitt. Jeg er hjemme søndag, lite mobildekning.
Han ga meg et kjapt kyss på kinnet, uten engang å møte blikket mitt.
Ikke bli lei deg. Kjøp deg noe godt!
Døra smalt igjen. Jeg gikk bort til kalenderen. Datoen var ringet inn med rødt. Min egen jubileumsdag. Ikke bare hadde han glemt den, han valgte faktisk denne dagen til å dra bort.
Først gjorde det vondt. Så ble det kaldt og rolig inni meg. En tanke vokste frem om hvordan jeg kunne gi mannen min en liten lærepenge for han som synes fiske med venner er viktigere enn kona si. Jeg bestemte meg, og etter hjemkomsten hans ventet det en «overraskelse». Bursdagen min kommer han ikke til å glemme igjen.
Hva jeg gjorde? Det forteller jeg snart.
Even har alltid hatt sitt lille hemmelige hjørne. En minisparekonto kontanter han har spart til ny motorbåt. Pengene lå gjemt i safen. Koden visste jeg, for Even og hans «perfekte» hukommelse svikter innimellom.
Beløpet var ikke lite. Nesten trehundretusen kroner. Jeg åpnet safen og var fast bestemt.
Helgen gikk slik jeg aldri før har unnet meg. Jeg bestilte catering, inviterte venninnene mine, og pyntet huset med blomster. Det ble latter, musikk og champagne i stua. Dagen etter: middag på restaurant med utsikt over Oslo. Så spa-dag.
Til slutt kjøpte jeg brosjen jeg har ønsket meg i årevis, men alltid droppet på grunn av «felles planer».
Søndag kveld kom han hjem. Even var strålende fornøyd, med ei bøtte fisk i hånda.
Da er det bare å ta imot fangsten! For en helg!
Han gikk inn i stua og stoppet brått. Tomme flasker på bordet, blomsterkurver i hjørnet, og handleposer fra eksklusive butikker på sofaen.
Hva har skjedd her? Har vi hatt gjester?
Ja, svarte jeg rolig. Det var bursdagen min. 45 år. Husker du det?
Han ble stille, pustet tungt ut.
Søren Karine, jeg glemte det helt. Det ble så mye
Jeg skjønner, svarte jeg og avbrøt ham. Derfor ordnet jeg alt selv. Gaven også.
Blikket hans flakket mot kontoret. Safedøra sto på gløtt. Han ble hvit i ansiktet og forsvant dit. Etter ett minutt kom han tilbake, øynene tomme.
Hvor er pengene? Alt er borte! Hvor er sparepengene mine?
De er her, sa jeg og sveipet med armen over rommet.
Du har brukt alt? Det var jo båtmotoren! Jeg har spart i to år!
Og jeg har holdt ut i 25 år, svarte jeg stille, men bestemt. Du glemte jubileet mitt. Nå vil du ikke glemme det igjen.
Han satte seg tungt ned og vekselvis stirret på fisken, safen, og meg. Vanskelig å lage bråk, for pengene var egentlig felles.
Fisken renset han uten et ord.
Nå har det gått et halvt år. Motoren sparer han til på nytt. Men nå har han varsler i mobilen: en måned før, en uke før og dagen før hver eneste viktig dato. Av og til lærer man på den harde måten. Men denne lærdommen vil han nok aldri glemme.
