Dagbok, 14. juni
Livet tar mange uventede vendinger, og av og til lurer jeg på hva det egentlig var vi jobbet for gjennom alle disse årene. Nå har jeg og mannen min, Erik, flyttet tilbake til småbruket vårt utenfor Gjøvik, etter å ha overlatt leiligheten i Oslo til sønnen vår. Men han bor ikke engang der lenger det er visst utleid, og han har flyttet inn hos svigermoren sin sammen med kona.
Erik og jeg giftet oss da jeg var 23. Jeg var faktisk gravid da vi hadde bryllupet i Gjøvik kirke. Begge to var akkurat uteksaminert fra Høgskolen i Innlandet, med lærerutdannelse. Ingen av oss kom fra noen pengesterke familier. Vi hadde ikke noen rike foreldre som kunne hjelpe oss. Alt vi har, har vi måttet jobbe hardt for.
Jeg begynte å jobbe tidlig, nesten rett etter fødselen. Jeg klarte ikke å amme om det var stress eller dårlige matvaner vet jeg ikke, men sønnen vår fikk morsmelkerstatning fra starten av. Da han var rundt 11 måneder gammel, begynte han i barnehage. Der lærte han å spise med skje, sove uten å bli vugget og å sitte på potte. Erik og jeg jobbet begge to, slik lærere gjerne gjør lange dager, mange oppgaver. Han fikk mye tid for seg selv. Besteforeldrene bodde langt unna på Vestlandet, så det ble ikke til at de kunne hjelpe til.
Først bodde vi i en knøttliten, leid hybel på Majorstua, så fikk vi kjøpt en ettroms, etter hvert en toroms. Vi sparte og sparte. Vi har alltid drømt om å ha litt jord, litt luft under vingene, så for noen år siden kjøpte vi oss et småbruk utenfor Gjøvik. Erik muret opp et lite hus, rom for rom, med egne hender. Vi satte inn en gammel vedovn, planerte tomta og kjøpte litt brukt møblement. Endelig kunne vi føle oss hjemme. Nå er vi 46, og det føles som om vi endelig har begynt å leve for vår egen skyld.
Men livet gjentar seg. Sønnen vår, Even, bestemte seg for å gifte seg som 23-åring, akkurat som oss. Svigerdatteren, Thelma, kommer fra en velstående familie på Frogner. Hun og Even studerte jus sammen. Så skulle de ha bryllup.
Plutselig kom kravene: bryllupsfest på Grand Hotel, limousin fra Bislett, bryllupsreise til Maldivene og selvfølgelig en egen leilighet i sentrum. Jeg har alltid kjent på en dårlig samvittighet overfor Even. Barnehagen tidlig, skole tidlig, og vi jobbet konstant. Kanskje lot vi han vokse opp for raskt? Vi har alltid prøvd å kompensere materielt: dyre leker, gode klær, privat skolegang, bruktbilen hans til 18-årsdagen.
Nå bestemte vi oss for å hjelpe ham videre. Alle oppsparte midler 350 000 kroner gikk rett til bryllupet. Etter nøye samtaler bestemte vi oss for å gi dem leiligheten i gave, så de skulle slippe å ha det like vanskelig som oss. Thelmas foreldre dekket også mye, gjerne mer, med pels, smykker og alt mulig ekstra. De har en villa på Bygdøy med tre etasjer, dyre biler og alt man kan tenke seg.
Sakte men sikkert merket vi at Even trakk seg unna oss. Han kom på besøk kanskje én gang i måneden, etter hvert sluttet han helt å ringe. Det var svoger Arne som hjalp ham med jobb i advokatfirmaet sitt.
En dag møtte jeg naboen Randi på Stortorvet. Hun nevnte tilfeldig at sønnen vår for lengst hadde flyttet ut av leiligheten. Nå bodde han og Thelma hos svigermor på Frogner, og leiligheten vår var utleid. Erik ble helt blek og måtte sette seg. Jeg klarte å holde meg sterk og ringte Even. Han svarte kaldt at vi hadde gitt leiligheten til dem, og at vi aldri hadde hatt penger uansett. Han skrek at vi alltid hadde fått han til å føle seg som den dårligste, og at vi hadde gitt han og kona en bedre start enn vi selv hadde hatt. Han var flau fordi han, profiteuren, bodde hos svigermoren, mens vi bare var lærere.
Erik og jeg orket ikke tanken på urettferdigheten og selviskheten. Vi fikk en time hos advokat. Han forklarte at siden vi aldri hadde ført over eierskapet, var det fortsatt vi som bestemte over leiligheten. Leiekontrakten var ulovlig.
Til slutt valgte vi å ikke gå til sak mot Even. Vi ga leietagerne en måneds varsel. De var heldigvis forståelsesfulle og flyttet ut i tide, uten styr. Så nå bor vi her igjen, kun vi to. Kontakt med Even har vi fortsatt ikke. Selv kjenner jeg på en bitterhet som stikker dypere enn såret etter alle pengene. Kanskje går det seg til. Kanskje ringer han oss en dag. Kanskje klarer vi å tilgi både ham og oss selv.
Men akkurat nå føles det som om alt jeg har gjort, har vært forgjeves.
