Du spør hvordan jeg havnet her, i denne rare enden av livet mitt, og hvordan jeg kunne godta alt dette. Men jeg skal si deg at alle kvinner som elsker, er blinde. Jeg var blind. Hele livet har jeg forsøkt å lære, har prøvd å forstå. Moren min sa til meg da jeg var liten at hvis jeg ville ha det bra, måtte jeg jobbe hardt. Hun sa også at en kvinne må være sterk og selvstendig, slik at hvis noe skjer, kan hun ta vare på seg selv.
Det siste rådet hennes ble til en merkelig felle. Da jeg møtte gutter, ble jeg for selvstendig, og det var få menn som ønsket å være sammen med meg. De fleste den gang søkte en mild kvinne de kunne beskytte, som kunne speile deres styrke og maskulinitet. Jeg passet på meg selv.
Så begynte jeg å fokusere bare på arbeid. Jeg var som en gammel jente til jeg ble 35, da jeg møtte Eirik. Han var like gammel som meg. Det overrasket meg at han godtok min uavhengighet. Han maste aldri om å hjelpe eller gjøre noe for meg hvis jeg sa jeg skulle ordne det selv. Han ga meg aldri blomster, aldri hvisket søte, meningsløse ord jeg aldri har tålt. Med ham var jeg et likeverdig menneske. Jeg burde ha skjønt hva denne såkalte likeverdighet ville koste meg, for den var ikke ekte.
Vi giftet oss, og Eirik flyttet inn hos meg. Han hadde ikke sin egen leilighet, han bodde hos moren sin på Majorstuen. Jeg ville ikke bo hos svigermor; jeg hadde hørt for mange historier om det, og tanken virket fremmed og ubehagelig. Første måned ga Eirik meg ikke en eneste krone fra lønnen sin, han sa han måtte betale på et lite lån han hadde tatt til morens operasjon.
Jeg sa ingenting, var forståelsesfull. Vi var en familie la ham betale ned lånet, så kunne vi ordne alt sammen etterpå. Men syv måneder gikk, og han betalte enda ikke tilbake lånet. Han sa han fikk ikke nok lønn, at de hadde kuttet arbeidstimer, eller noe annet. I mellomtiden betalte jeg for mat, underholdning og strøm. Så begynte han å si at han sparte til vi skulle kjøpe et småbruk på landet. Eller kanskje til ferier, som han sa drømmende.
Men i fem år fikk jeg aldri se så mye som et kontoutskrift fra ham. Vi var familie. Da mistet jeg tålmodigheten og kranglet med ham. Hvordan kunne jeg forsørge ham i fem år? Det er ikke normalt. Han pakket sakene og dro rett tilbake til mor på Majorstuen. Ja, bare slik. Etter tre dager, da ensomheten ble for tykk og mørk, hentet jeg ham tilbake. Og alt startet om igjen. Samme drama. Han ville ikke gi meg én krone til noen ting. Jeg er utslitt. Skulle så gjerne brukt penger på selvsentrerte, feminine innfall, men har ingenting igjen alt går til familien. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg skilles? Vil han aldri bli annerledes?
Av og til drømmer jeg om å sveve ut på havet med en stor, rød fisk den heter Svein og i drømmen hvisker havet. Det forteller at kvinner er blinde og at Eirik aldri egentlig har et eget hjem. Kanskje er denne drømmen bare et ekko av min virkelighet.
