Kom igjen da, Ingrid, ikke vær så sur! Det er jo bare gutta som kom innom for å se fotball, hva er greia? Vi har jo ikke sett hverandre siden videregående. Skjær heller litt sylteagurk og den spekepølsa vi kjøpte til påske, a. Øl har vi jo, men vi har nesten ikke noe å bite i, hører jeg Stian rope fra stua, over bråket fra TV-en og det rungende latterbrølet til tre voksne mannfolk.
Jeg står i gangen, Ingrid altså, med nøkkelknippet knuget så hardt i hånda at det skjærer i leddene. Akkurat kommet inn døra, og alt jeg hadde tenkt på hele veien hjem var å kaste av meg pumpsene (som etter ni timer på jobb var som torturredskaper), vaske av sminken og ligge strak ut på sofaen med en bok. Dagen har vært et eneste langt mareritt. Årsregnskap, sjefen som klikka, to timer i kø på E18 mens regnet silte ned. Hjemme skulle det vært stille havn, ikke rene Oslo S i rushtida.
I stedet kjenner jeg lukten av billig øl og røkt makrell, får et støkk av haugen med enorme herresko slengt midt på den lyse ullmatta jeg kjøpte til jul. Noen har mistet jakka si, og den ligger slapt på gulvet som en fugl som har truffet et vindu.
Jeg trekker pusten dypt for ikke å skrike, går inn i stua. Der sitter Stian, min lovformelig ekte mann, henslengt i godstolen. På sofaen har Eirik, Thomas og en ukjent skjegget fyr funnet seg til rette. Midt på det glassbordet jeg alltid pusser med spray for å unngå skjolder, står det tomme ølflasker, chipsposer og et berg av fiskeskinn spredd ut på et gammelt VG.
Stian, sier jeg lavt. Vi avtalte ingen gjester midt i uka. Jeg er sliten, jeg vil bare ha ro.
Han vinker meg unna uten å se på meg. Alt er bare fotball på skjermen.
Herregud, nå begynner du igjen! sukker han. «Sliten», «hodet verker». Ingrid, ikke vær så surmaga da. Gutta, si’a til henne!
Vi skal være stille, sjefen! roper Eirik. For ham er «stille» på lydnivå med Gardermoennatta. Blir det mål, danser vi kanskje en svingom også! Kom og ta en øl, slæpp av!
Jeg vil ikke ha øl, sier jeg gjennom tennene. Det bruser av kaldt raseri i magen. Jeg vil at alle er ute om ti minutter, og at det er ryddig.
Ikke gjør sånn foran folk, da! Stian snur seg endelig. Han har rødme i ansiktet og irriterte øyne. Gå på kjøkkenet, gjør noe fornuftig. Kok opp pizzaen fra fryseren. Gutta er sultne. Ikke stå der og ødelegg stemninga.
Jeg kikker på ham som om jeg ser ham for aller første gang. Ti år som ektefeller. Ti år har jeg holdt hjemmet ryddig, god mat på bordet. Jeg har tålt garasjefester, svigermor og hennes råd, sokker slengt i alle rom. Men nå knakk det. Muligens var det fiske-skinnet på glassbordet. Kanskje «gå og kok pizza»-tonen.
Jeg snur bare og forsvinner ut av stua.
Der ble hun fornærma, hører jeg bak min rygg. Null stress, hun blir blid straks og lager mat. Sånn era.
På soverommet ligger lommeboka til Stian som vanlig på kommoden. Han tømmer alltid lommene når han kommer inn: nøkler, småpenger, kort. Jeg vet han fikk inn bonusen på jobb i går en tykk, deilig bonus vi skulle legge av til oppussing av balkongen, eller i verste fall nye vinterdekk.
Gullkortet hans blinker til meg.
Planen kommer brått, nesten litt galskap men det er ikke gamle Ingrid som nøler. Jeg vil ha respekt. Eller i det minste et lite plaster på samvittigheten.
Jeg snapper til meg kortet, slenger et sett undertøy, den silkeaktige pysjen Stian hater, lader, sminke og alt pluss mobil ned i en bag.
Fra stua kommer et brøl: «Mååååååål!» Hele blokka rister. Noen hopper opp og ned på sofaen.
Jeg kaster på meg kåpa og skoene. Stirrer på mitt slitne speilbilde: mørke ringer under øynene.
Kok pizza, sa du? mumler jeg. Bare vent.
Jeg forlater leiligheten helt lydløst. Ingen merker at døra smeller; TV-en og vennene hans dekker alt.
Ute er det rått og vått, men det er som om jeg bobler over av energi. Jeg bestiller taxi. Ikke «Økonomi», nei «Business-klasse»! Nå skal det gjøres ordentlig.
En svart Mercedes med skinnseter kommer på fem minutter, og sjåføren går til og med ut for å åpne døra for meg.
God kveld. Hvor skal vi?
Hotel Continental, svarer jeg. Femstjerners, marmor, pikkoloer i uniform, og jeg har bare gått forbi og siklet på lyset før. Nå skal jeg inn der som gjest.
Elegant valg, smiler sjåføren.
Mens vi kjører, begynner mobilen å vibrere i veska. Stian, selvsagt. Jeg demper lyden. Nå kan han tro jeg er på Kiwi etter rømme.
I lobbyen på Continental slår lukten av dyre parfymer og blomster mot meg. Lysekroner i hundrevis av glassdråper over hodet. Jeg går til resepsjonen og smiler til den pene damen bak disken.
God kveld. Har De bestilt?
Nei, men jeg vil ha en suite. Med boblebad. Og utsikt mot fjorden.
Damen nøler ikke et sekund.
Vi har en «Executive Suite» i sjuende. Frokost og spa inkludert, døgnet rundt. Prisen er tolv tusen kroner per natt. Skal jeg bestille?
Tolv tusen. Halvparten av min lønn, eller en tredjedel av bonusen til Stian. Den trauste sparesiden min vil kvekke et advarende «kvakk», men jeg bare dytter den bort.
Ta det, sier jeg bestemt.
Pass, takk.
Jeg sveiper kortet. «Betaling godkjent.» For mitt indre ser jeg hvordan Stians mobil, der den ligger mellom halvspiste potetgullposer, plinger med «KUNDEINFO: belastning 12 000 NOK HOTEL CONTINENTAL».
Om han merker det? Neppe, alle gutta og skjermen er viktigst.
Pikkoloen følger meg opp. Rommet… det er som å gå rett inn i slottsgemakker! En king-size seng, stue med myke lenestoler, bad større enn kjøkkenet vårt, marmor overalt. Panoramavinduer mot Oslofjorden i kveldssol.
Jeg sparker av meg pumpsene og rusler barbent over den tjukke teppe. Plukker ut en liten flaske musserende fra minibaren koster sikkert mer enn hele brettet med øl gutter drikker nå.
Ja, ja, mumler jeg og klinker glass.
Så plinger mobilen. Femten tapte anrop. Tre meldinger på Messenger.
«Ingrid hvor er du?»
«Er du på butikken? Ta rømme!»
«Ingrid, hvor har du blitt av? Gutta er sultne!»
Ikke ett ord om uro. Bare bestillinger. Jeg tar en god slurk av boblene. Gud, så godt.
Så blinker det inn en ny melding:
«Ingrid, fikk nettopp rar SMS. Trekk tolv tusen. Har du kjøpt noe? Kortet borte. Tok du det? Svar NÅ!»
Jaja, da har han skjønt det. Jeg klikker på «room service».
God kveld. Jeg vil gjerne ha sen middag på rommet. Vet det er sent, men jeg er skikkelig sulten. Rekesalat, medium stekt entrecôte… og tiramisu. Samt en god flaske rødvin, på regningen, takk.
På badet tapper jeg opp det varmeste vannet og har i badesalt. Telefonen ringer igjen og igjen. Stian gir seg ikke.
Jeg tar den først når jeg ligger i det varme skummet, kroppen endelig avslappet.
Hallo?
Ingrid! Har du klikka eller?! Stians stemme dirrer mellom hver pustepause. Bak høres det helt stille antagelig har gutta pakket sammen i ubehag. Hvor ER du? Hva driver du med? Tolv tusen, Ingrid! Har du kjøpt kåpe midt på natta?!
Nei da, kjære deg. Ikke kåpe. Jeg har kjøpt meg stillhet og respekt. Jeg er på hotell.
Hotell?! Hvorfor?!
Fordi hjemme er det dagåpent for hvem som helst, og det stinker fisk. Og fordi jeg,minn deg, var utslitt og ba deg ikke dra inn folk. Men du hørte ikke, sa bare jeg skulle lage mat. Nå vil jeg ha biff og boblebad.
Er du ruset, eller? Kom hjem! Det der er våre penger, det er til balkongen!
Balkongen kan vente, nervene mine kan ikke. By forresten på en ny overraskelse når sms-en om middagen tikker inn. Syv tusen, maks.
Syv tusen?! Ingrid, har du blitt gæren? Vi har frossenpizza hjemme!
Kos deg med pizzaen, Stian. Kanskje Thomas kan varme den. Eller Eirik. Er jo kamerater.
Ingrid, stopp det der tullet! Kom hjem, nå! Gutta har dratt!
Og lukta, har den dratt? Og all rotet, vasket du det bort med tryllestav? Jeg har leid natta, så jeg blir til i morgen. Skal på massasje også, ryktene sier spaet er magisk.
Massasje?! Ingrid, du raner meg! Kom hjem, jeg vasker alt! Lover!
Så bra du får vasket litt. Jeg er hjemme i morgen til lunsj. Skriker du til meg, blir det ekstradøgn for kortet er her.
Jeg legger på. Slår av helt.
Bank på døra, middagsvogna er trillet inn. Stoffserviett, glänsende bestikk, duftende biff, en himmelsk dessert. Jeg sklir inn i badekåpa, spiser og ser Oslo blafre utenfor vinduet.
For første gang på evigheter føler jeg meg ikke som hushjelpen, psykologen eller kokka men som en kvinne. Krevende, dyr og, denne kvelden, fullstendig fornøyd. Også om det koster en gammeldags ekte stressbonus.
Natta er vidunderlig. Senga er som en sky. Ingen snorker, ingen napper i dyna. Sollyset lister seg inn gjennom tykke gardiner og jeg kjenner; kroppen har endelig hvilt.
Ned i spaet. Basseng, dampbad, massasje av en stødig dame som kneader løs i nakken og sukker: «Du er knallhard, Ingrid, pass bedre på deg selv.»
Det lover jeg, svarer jeg med lettet smil.
Klokken er blitt to før jeg sjekker ut. Telefonen plinger igjen hauger av tapte anrop, og én siste melding fra Stian: «Har vaska alt. Venter på deg. Må prate.»
Taxi igjen (nå nøyer jeg meg med «Komfort pluss»). Hjem.
Nøkkelen glir i låsen. Det lukter… grønnsåpe og sitron. Og et snev av dårlig samvittighet.
Stian sitter bøyd over en kopp kald te på kjøkkenet. Leiligheten skinner. Ikke et eneste spor etter festbråk. Matta renset, gulvet blankt, tallerkener på plass. Til og med komfyren er skinnende.
Han reiser seg brått når jeg kommer inn. Øynene har mørke ringer. Ingen tvil om at natta hans ikke var spa.
Herregud, Ingrid du altså… Jeg holdt på å få slag i natt. Skjønner du hvor mye dette kosta?
Jeg legger veska, tar ut kortet og slenger det på bordet.
Vet nøyaktig. 19 450 kroner. Prisen for mitt eget velvære og ditt lærepenger.
Stian tar seg til hodet.
NITTEN tusen… på én kveld! Ingrid, det er jo halve oppussingen!
Så regn ut hva hushjelphjelp, kokk og mental helsetilbud koster på ti år, sier jeg. Du har blitt vant til at jeg bare adlyder. I går behandlet du meg som hushjelp i eget hjem. Kommer det flere slike besøk uten at jeg får beskjed flytter jeg ut. For ordentlig.
Han vil si noe, men stopper seg selv.
Sa ikke nei… Gutta maste…
Så du klarer ikke si fra? Er kamerater viktigere enn kona? Hver setning faller som en hammer. Sånn er det: Skjer dette igjen, går jeg. Og tro meg: deling av hjemmet vårt blir mange ganger dyrere enn nittentusen på hotell.
Han ser på meg, så på det rene kjøkkenet og til slutt på kortet. Skjønner plutselig at gamle «snille Ingrid» er vekk. Foran ham sitter noen han må måle seg mot.
Jaja, mumler han og studerer skoene sine. Ble for mye… Sa forresten til Thomas at han ikke skal komme mer uanmeldt.
Supert, sier jeg. Er det mat igjen? Eller spiste dere alt?
Stian spretter opp.
Jeg har… eh, laget suppe. Pose, men med potetbiter i. Vil du ha?
Jeg klarer nesten ikke holde latteren. Posesuppe… nærmest heltedåd.
Ja. Øs opp, nå.
Vi spiser i stillhet. Stian kaster nervøse blikk bort på meg hele tiden, som om han venter at jeg skal reise meg og smelte kortet på nytt. Jeg spiser poserestene og tenker at disse nitten tusen var den beste investeringen jeg har gjort i ekteskapet. Hvis man vil ha respekt må man noen ganger bokstavelig talt gjøre seg veldig dyr.
Senere den kvelden, da vi så på film (selvsagt var det min tur å velge, så han satt lydig igjennom en tårevåt romanse), bøyde han seg plutselig mot meg og la en arm rundt skulderen min.
Ingrid… var det egentlig digg på hotell da?
Fantastisk. Boblebad, utsikt, hvit badekåpe…
Kanskje vi kunne… gjøre det sammen en gang? Til jubileet kanskje? Hvis vi sparer opp.
Jeg lente hodet mot skulderen hans.
Gjerne. Men kortet ditt holder du selv heretter. Hvis ikke plutselig får jeg lyst på biff og spa midt på svarte natta igjen.
Stian lo og klemte meg litt hardere.
Jeg lærer meg å lage biff billigere også!
Et halvt år har gått nå. Gjester hos oss er alltid avtalt, aldri midt i uka. Og forresten Stian rydder nesten alltid etter seg selv nå. Hotellet og tapet av de pengene var bedre motivasjon enn ti år med mas.
Og jeg? Jeg har egen konto nå. Kaller den «Nød-pusterom». Setter inn litt hver måned. Det gir meg en trygghet rivende bedre enn noen strømpebukse.
Hvis dette høres kjent ut for deg, og du også mener at man må ta vare på seg selv og sette pris på egne behov, får du bare sende et vink. Det hadde vært hyggelig å høre hvordan du løser slike dager.
