Mannen min dro hjem en kompis for å bo hos oss «en ukes tid», og jeg pakket sakene i stillhet og dro på høyfjellshotell
Kom inn, bare slapp av, føl deg som hjemme, ropte min muntre ektemann Espen fra gangen, etterfulgt av en buldrende lyd av noe tungt som traff gulvet. Sissel, du dekker vel på bordet snart, vi rekker det akkurat!
Sissel stivnet med sleiva i hånden. Hun hadde ikke ventet besøk. Tvert imot, denne kvelden var nøye satt av til rolig middag foran TV-en etter en lang uke i regnskapet den eneste gjesten hun kunne tenke seg, var hvilepuls og en varm ulldress. Hun la sakte sleiva fra seg, tørket hendene i kjøkkenhåndkleet og trillet ut i gangen.
Synet som møtte henne, var ikke akkurat noen gladmelding. Espen stod der og smilte som en sol, mens han hjalp en bred, rødneset type av med jakka. På gulvet sto en enorm sportsbag som så ut til å true med å eksplodere. Lynlåsen hang allerede på etterskudd.
Å! Sissel! Espen fikk øye på henne og smilte enda bredere. Jeg har med en overraskelse, skjønner du! Husker du Eirik? Vi studerte sammen på BI, han som var rå på gitar!
Sissel husket så vidt Eirik han satt bakerst i auditoriet, snappet røyk og notater, og fniste høyt på feil tidspunkt. Nå var det ikke mye igjen av den gamle Eirik: Han hadde vokst i alle retninger, var halvskallet, og blikket flakket granskende rundt i leiligheten.
God kveld, sjefen, mumlet Eirik, sparket av seg skoene og lot dem fly i retning skohylla, mens han snuste rundt og vurderte kåken. Dere bor jo ordentlig romslig, her. Ikke verst!
God kveld, sa Sissel nøytralt, med et blikk til Espen som pleide å få ham til å klø på ryggen.
Espen smøyg seg bort til henne og hvisket lavt, mens Eirik forsvant inn på badet:
Siss, det er litt kjipt, altså. Eirik ble kasta ut av kona heks, hun altså. Buret hennes, han har aldri engang vært folkeregistrert der. Han har ikke noe sted å dra. Kronene er det glissent med. Kan han bo her bare en uke? Til han finner et sted å bo eller de blir venner igjen? Jeg kunne jo ikke bare la ham gå gatelangs, du kjenner meg.
Sissel kjente ham altfor godt. Espen var rausheten sjøl, men han hadde ryggrad som en nykokt spagetti. Han kunne aldri si nei, spesielt ikke når folk begynte med «du husker da vi».
En uke? Sissel gjentok lavt. Espen, vi har en fireroms. Hvor skal han sove da? På stua? Hvor skal vi sitte da om kvelden?
Kom igjen, Siss. En ukes tekopp på kjøkkenet, det tåler du. Eirik er en rolig fyr, du kommer knapt til å merke ham, jeg lover!
Den «rolige fyren» kom ut av badet, tørket hendene grundig på Sissels splitternye, hvite gjestehåndkle.
Når er det mat? ropte Eirik, og stakk hodet inn på kjøkkenet. Ikke smakt mat siden tidlig i dag. Pakka og reiste og styrte bare stress!
Middagen føltes som et one man show Eirik spiste som om han hadde forberedt seg på atomvinter. Kjøttsuppen forsvant i expressfart, kjøttkakene forsvant, og han kommenterte alt sammen.
Suppe er ikke verst, men litt tamt på hvitløken, altså. Ekskona mi, Torunn, lagde den tykkere sto skjea av seg sjøl. Dette er litt loslitt, sånn diettsuppe, eller?
Sissel presset leppene sammen og beholdt fatningen. Espen smilte beklagende og fylte på tallerkenen hans.
Spis så mye du vil, Eirik. Sissel kokkelerer som en stjerne.
Klager ikke, altså, sa Eirik, og skjenket opp sin medbrakte akevitt. Dette funker for byfolk. Vi gampene fra landet liker litt kraftigere kost, men pytt. Espen, har du pils, eller? Vodkaen passer ikke til kjøttkakene.
TV-en i stua sto på med volum opp mot jetfly-nivå, så glassene dirret i vitrineskapet. Eirik deiset ned på sofaen og så actionfilm, kommenterte høylytt slosscener, lo rått, og Espen satt ved siden av og svarte bekreftende med te og brødskiver på løpende bånd. Sissel endte på soverommet, prøvde å lese, men ei heller tykke vegger stoppet latteren og skuddene.
Neste morgen var ikke bedre. På kjøkkenet ventet en fjellkjede av skittent servise i vasken, bordet var dekket av smuler, ketchupflekker og en tom ølflaske. Eirik lå langstrakt på oppslått sovesofa, og snorket så rutene vibrerte. Lukten fra gårsdagens øl og sokker lå som et uvennlig teppe over leiligheten.
Espen tuslet ut av doen, rufsete og trøtt.
Beklager altså, Sissel, vi ble sittende for lenge, rakk ikke å rydde, mumlet han. Jeg tar det i kveld.
I kveld, ja? Sissel kikket på klokka. Hva skal dere spise frokost på da? Ikke en ren tallerken igjen.
Kanskje jeg bare skyller et par…
Sissel drakk kaffe, stirret ikke mot stua, kledde seg og gikk. Hele arbeidsdagen føltes hjem bare som en fjern tanke hun helst ville unngå.
Kvelden bekreftet frykten: Riktignok var oppvasken vasket, men det lignet et fettete maleri. Lukten av brent stek lå tung. Eirik satt i singlet og røykte ved vinduet, selv om Sissel hadde sagt klart fra om røykeforbud inne.
Oi, sjefen er tilbake! hilste Eirik og sendte røyken mot taket. Espen og jeg har stekt poteter. Selv! Med flesk! Mangla flesket, altså, men vi løpte ned på Rema, Espen sponset. Kortet mitt er sperret litt.
Sissel gransket komfyren. Fett var sprutet i viftehøyde, og potetskrell lå strødd utover gulvet.
Jeg er ikke sulten, sa hun tørt. Espen, en prat?
Hun dro med mannen på soverommet og lukket døra.
Espen, hva i all verden? Hvorfor røyker han på kjøkkenet? Hva med svineriet? Du sa jeg ikke skulle merke ham.
Ikke hiss deg opp, Sissel, prøvde Espen, men fikk avvisning. Han er bare stresset, trenger å slappe av. Vi rydder. Én uke, så er han ute! Han ser etter ny bolig.
Ser etter? – Sissel løftet et øyenbryn. Sitter og glor på TV og drikker øl?
Han ringte noen i dag! Helt sant! Se an, venner må stille opp når det er tøft.
De neste tre dagene nærmet seg ragnarok. Eirik fylte leiligheten fullstendig. Han var alltid hjemme «i ulønnet permisjon». Han slukte alt Sissel laget for to dager, på én. Han trasket rundt i huset i trusa, og okkuperte badet i evigheter, etterlot seg et vått, rotete slakteri.
Men siste dråpen kom fredag.
Sissel kom hjem tidlig, lengtet etter et bad og litt søvn. I gangen sto det ikke bare sko til Espen og Eirik, men også noen stiletter og herresko til. Inne i stua lå to ukjente, Eirik og en sminket frøken. Espen satt knallrød i hjørnet. På bordet fløt det tomflasker og snacks rett på yndlingsbordet hennes i eik.
Oi! Sjefen selv da må du ta en velkomst-enkel, sa Eirik. Sissel, møt Rune og Stine, vi har en kosekveld, det er jo fredag!
Sissel så på ringen av fukt etter glasset på bordet. Så på sneipen Stine slukket i sukkerskåla. Så på Espen, som så vekk.
Hun ropte ikke. Hun kastet ikke ut noen. Inne i henne gikk det bare en bryter, og istedet for frustrasjon kom det ro, så kaldt og rent som fersk vinteris.
God kveld, sa hun. Jeg skal ikke forstyrre dere.
Hun gikk på soverommet, låste døra, og pakket kofferten. Hun gjorde det grundig og rolig badekåpe, tøfler, badedrakt, flere kjoler, komfortable bukser, sminke, bokbunken hun hadde lengtet etter. Hun takket indre seg selv for over to uker med ubrukt ferie, og de hemmelige sparepengene Espen aldri hadde sett snurten til.
Hun åpnet laptopen, gikk inn på nettsiden til et av landets beste høyfjellshotell, der hun lenge hadde drømt om opphold, men aldri unnet seg. «Suite med utsikt», helpensjon, spa og massasje. Betal. Booking bekreftet. Innsjekk i morgen tidlig.
Så la hun seg, dyttet ørepropper i ørene, og lot festen suse i bakgrunnen.
Neste morgen var det dødens ro. Ingen gjester, Espen og Eirik sov tungt. Sissel dusjet, kledde seg, tok kofferten og gikk. Ved komfyren, midt i matrestene, la hun igjen en lapp. Kortfattet og blottet for teatralske utfall: «Har reist på høyfjellshotell. Tilbake om én uke. Ikke mat i kjøleskapet. Du får betale fellesutgiftene selv denne måneden.»
Taxien ventet allerede. Da bilen trillet av gårde, forsvant tyngselen fra skuldrene hennes som varm snø i vårsol.
De første to dagene på høyfjellshotellet forløp som et salig vakuum. Sissel vandret langs snødekte stier, drakk blåbærsmoothies, svømte og leste opp gamle romaner. Hun slo av mobilen, åpnet den kun én gang om dagen.
Espens anrop startet kvelden første dag. Først ubesvarte, så meldinger:
«Sissel, hvor er du?»
«Dette er ikke morsomt, hvor har du dratt?»
«Vi våkna, og så var du borte.»
«Sissel, finnes ikke mat, kunne du ikke kokt suppe før du dro?»
Sissel leste, smålo og la mobilen vekk. Hun satte seg i spaet for sjokoladeinnpakning.
Tredje dagen endret tonen seg:
«Sissel, kan du ta telefonen? Hvor ligger de rene sokkene?»
«Hvordan starter man vaskemaskinen? Den bare blinker.»
«Eirik lurer på hvor vi har ekstra håndklær, han sølte ut pilsen.»
«Vi er tom for vaskepulver og dassrull. Har du ekstra?»
Sissel svarte kun på én melding: «Bruksanvisning på nett, såpe og dasspapir får du kjøpt i butikken. Du hadde da penger til vodka.»
Fjerde dagen ringte Espen. Sissel satt i lobbyen og nippet til urte-te.
Endelig, Sissel! Når kommer du hjem? Det går ikke mer!
Hva skjer, Espen? spurte Sissel rolig, nærmest lystig. Jeg er midt i en behandling.
Her er det fullt kaos! Eirik tok med seg flere fotballkompiser, bråket til langt på natt, og Kåre og Anne-Grethe under oss ringte politiet! Jeg måtte signere på papirer! Fikk bot!
Men du sa jo selv at han er en «hyggelig fyr, som bare trenger en håndsrekning», svarte Sissel. Du får hjelpe vennen din selv. Du er jo hode i husstanden.
Men Sissel, vi har jo ikke noe å spise! Jeg er dau etter jobb, kommer hjem til oppvask og røyk og Eirik skriker etter middag! Han kaller meg en udugelig vert!
Og jeg? Sissel lot som hun tenkte. Jeg er jo bare «byprinsesse» som ikke kan koke mat. Spør Eirik. Kanskje dere kan steke flesk?
Men jeg kan jo ikke be ham gå! Han er jo en kamerat… pep Espen.
Ditt valg. Din venn, ditt hus, dine regler. Eller mangel på regler. Jeg kommer hjem søndag kveld. Om det fortsatt stinker Eirik eller han faktisk er her, drar jeg til mamma. Og søker om skilsmisse. Ikke som trussel, Espen. Bare fakta.
Hun la på og bestilte ansiktsbehandling. For første gang føltes det enkelt. Tidligere hadde hun aldri turt å sette foten ned, redd for å såre. Nå skjønte hun at tålmodighet og utholdenhet ikke alltid er en dyd noen ganger er det selvskading.
Resten av ukas fjellopphold fløy. Sissel sov som en stein, huden glødet, og brynene mistet bekymringsfoldene.
Søndag kveld tok hun taxi hjem. I heisen gruet hun seg litt, men frykten var borte. Hvis Espen ikke var blitt voksen, var det like greit.
Hun låste opp døren.
Det luktet klor, sitron og… grillet kylling. Faktisk en hyggelig lukt.
Gangen var tom. Ingen sekk, ingen fremmede jakker. Espens sko prydelig parkert.
Espen dukket opp fra kjøkkenet. Trøtt, stripete under øynene, men barbert og ren skjorte.
Hei… sa han forsiktig.
Sissel kikket rundt. Alltid rent. Sofa vasket, teppe støvsugd, bordet polert. Vinduene vidåpne, luften frisk.
Kjøkkenet blinket. Kyllingen nærmet seg ferdig.
Hvor er Eirik? spurte hun, tok av seg kåpen.
Espen sukket tungt, støtte hodet mot dørkarmen.
Jeg kasta ham ut. Torsdag.
Hæ? Du klarte det?
Vet du, Sissel… Da han begynte å rope om at jeg skulle løpe ned og kjøpe øl til kampen, mens jeg sto og vasket stekepannen hans og ikke hadde spist, da klikket det. Jeg sa: pakk sekken og gå!
Og?
Han skreik. Kalt meg tøffel helt. At kvinner aldri må ha makta. At jeg forrådte kompiser for et skjørt. Han krevde penger for «moralsk erstatning». Jeg ga ham tusen kroner og heiv ut sekken. Tok nøklene. Så vaska jeg her i to dager. Gikk med sjokolade til Anne-Grethe for å si unnskyld.
Espen grep hånda hennes. Nevene var ru etter kloring med zalo.
Unnskyld, Sissel. Jeg var dum. Jeg så det ikke. Jeg trodde bare ting magisk ble rene og mat kom av seg selv. De siste fire dagene holdt på å gjøre meg gal. Hvordan klarer du det? Og jobber i tillegg?
Sissel møtte blikket. Det lyste ikke bare anger i øynene hans, men også ny respekt. Nå skjønte han hva hjemmekos faktisk kostet.
Jeg gjør det for oss, Espen. Men det er ikke jobben min å pleie snyltere. Nå har vi lært.
Jeg skjønner. Aldri mer venn på overnatting. Eirik får ikke sette foten her igjen. Han sendte stygge meldinger også. Satt ham på svartelista.
Sett deg, før kyllingen svir seg, gliste Sissel.
De spiste i stillhet, og det var faktisk en koselig stillhet. Espen vartet opp, la beste stykkene på hennes tallerken og helte opp te.
Hadde du det fint på høyfjellshotell? spurte han forsiktig.
Fantastisk. Jeg skal reise neste halvår også. Og forresten, du burde lære deg mer avansert matlaging enn speilegg. Hvem vet, plutselig drar jeg igjen.
Jeg skal lære, nikket Espen.
Neste dag fikk Sissel høre via felles kjente at Eirik kravlet tilbake til eks-svigermor, laget bråk, og nå skulle ekskona ta ham til retten for å få ham ut og for å dele et fjell av forbruksgjeld ingen ante han hadde. Jobben? Mistet på grunn av fylla forrige måned. «Kona kasta meg ut» var bare dekk for å skaffe seg gratisopphold og nye ører å syte til.
Espen hørte det, ristet på hodet og klemte Sissel hardt. Leksjonen var lært. Familien var hellig grunn ingen fikk trampe over lenger. Sissel skjønte også at det slett ikke alltid lønner seg å brøle. Det hender det holder å la folk stå i sitt eget rot.
Dette endret dem. Espen ble ikke verdensmester i husstell over natta, men han sluttet å ta alt for gitt. Viktigst av alt han lærte å si «nei». Da tremenningen ringte etter en «natt eller to på veien», ga Espen ham kontant adressen til nærmeste budsjett-hotell.
Sissel hørte det med et smil over suppekjelen. Høyfjellshotell er fint, men hjemme, hvis du er verdsatt, er tross alt best.
Takk for at du leste! Setter stor pris på tommelen opp og følg meg gjerne om du liker flere slike ekte historier!
