Denne situasjonen er ganske typisk. Jeg giftet meg da jeg var 25 år gammel. Et år senere fikk jeg en datter. Alt virket bra mellom oss. Men etter en stund begynte mannen min å kalle meg lat. Han mente visst at jeg bare hadde “slappet av” i mammapermisjon, at jeg ikke hadde gjort stort, og at jeg tjente for lite selv om jeg fikk bare litt mindre enn ham.
Det sies jo at etter ekteskapet ser man bare svigermorens innflytelse på sønnen. Jeg burde kanskje ha forstått tidlig at noe ikke stemte. Men jeg var både blind og døv.
Mannen min snakket stadig om moren sin, som var et forbilde for ham. Hun jobbet i hagen, holdt orden på økonomien, hadde oppdratt to barn hun visste å få alt til å gå rundt. Men hva med meg? Jeg måtte jobbe både i turnus og full stilling.
Jeg prøvde å leve opp til svigermors standarder. Jeg hjalp henne med huset, hjalp til i drivhuset, vasket og ryddet. Da datteren min startet på skolen, brukte jeg fritiden på leksene hennes. Men bekymringene bare økte. På jobben måtte jeg gjøre mer, mens lønna var lav. Jeg tok på meg ekstravakter. Jeg måtte bare holde ut. Jeg var fortsatt økonomisk avhengig av mannen min. Han ertet meg, og jeg lot som jeg ikke hørte. Jeg ville ikke være skilt, eller frata barnet mitt en far.
Alle vet jo egentlig at jo mer man tillater, jo mer tar folk seg til rette. Jeg forklarte mannen min at jeg var sliten etter jobb, og at jeg ikke orket å ta enda ett skift. Han sa da at hvis det var sånn, så skulle han gi meg bare like mye penger som jeg tjente selv resten skulle han spare kun til seg selv. Det var visst rettferdighet, mente han. Forholdet vårt hang allerede i en tynn tråd, og så … da kom bruddet.
Jeg skjønte at det ikke kunne fortsette slik. Jeg var lei av nedlatende kommentarer, moralisering og evig sammenligning med svigermor. Det som fikk begeret til å renne over, var da han sa at hvis jeg ikke fant meg en “ordentlig jobb”, så skulle han dra hjem til moren sin. Jeg grep tak i den tanken. Men det tok tre år før jeg klarte å sende ham tilbake til svigermor. Jeg fant meg en ny jobb, via en venn en som var langt bedre betalt. Jeg vil ikke gå inn på alt jeg måtte gjennom i den perioden. Jeg skilte meg! Så begynte vi å dele på eiendeler. Vi byttet leiligheter. Vi var uenige om alt.
Nå har jeg det rolig. Sammen med datteren min jeg er rolig og lykkelig uten mannen min.
Jeg har min egen leilighet, en jobb jeg liker. Det er kanskje ikke drømmen, men det gir meg alt jeg trenger. Bare familien min fortsetter å ville matche meg med noen. Noen syns synd på meg fordi jeg er skilt. De tror visst at bare en ny mann kan gjøre meg lykkelig. Men hvorfor skulle jeg ønske det? Jeg har allerede hatt en mann… Kanskje jeg burde gå med et skilt i panna: “Ung, pen, ikke interessert i dating. Jeg er lykkelig med datteren min. Vil ikke rote til alt med et nytt ekteskap. Og mannen min? Han er visst like lykkelig hjemme hos mamma.”
