Datteren vår giftet seg nylig, med en kar som kanskje ikke har millionærer til foreldre, men han har i alle fall vettet i behold. Jeg og mannen min var ikke akkurat fra oss av begeistring, men det var hennes valg.
Mannen min ga datteren vår en koselig leilighet i gave, så det unge paret slapp å bruke halve lønna på leie. Gaven falt selvfølgelig i smak spesielt hos brudgommens foreldre.
De benyttet enhver anledning til å skryte av leiligheten og dukket mer enn gjerne opp på besøk. Etter hvert begynte datteren vår å klage til meg på at svigermoren nærmest hadde flyttet inn for godt, og at hun så vidt fikk ringt en venninne i fred og ro. Og her om dagen dro svigermora det hele opp et knepp hun foreslo at hun og hele familien hennes burde folkeregistreres på leiligheten, så hun kunne si opp og selge sin egen bolig. Med pengene fra salget mente hun at de kunne kjøpe noe større som selvfølgelig skulle deles rettferdig på hele storfamilien, for familie deler jo alt!
Datteren vår takket pent nei, for forslaget hørtes rett og slett snodig ut. Men svigermor ga seg ikke så lett først ringte hun daglig for å mase, så klinket hun til med skikkelig dramaserier og nærmest truet med både skilsmisse og å ta leiligheten fra datteren vår. Sønnen, altså datterens mann, forsøkte å roe ned mamman, men hun var ikke spesielt mottakelig.
Vi la oss ikke opp i det med én gang unge folk får ordne opp selv, tenkte vi. Men da datteren vår begynte å ringe hjem i gråt, fikk vi nok og bestemte oss for å ta samtalen selv.
Mannen min, en sindig og bestemt type, dro bort til svigermor og ba henne gi seg, og gjorde det tydelig at vi gjerne tok en prat med lensmannen hvis hun ikke roet seg. Da ble det straks stilt på den kanten, og svigermor insisterte på at vi bare hadde misforstått henne hun ville jo bare datteren vår alt vel.
Siden har datteren vår hatt det mye bedre og vi kan endelig drikke kaffen vår i fred uten å vente på neste episode av Svigermor slår til.Nå er leiligheten fylt med latter og gode måltider igjen, og datteren vår har lært at det går an å sette grenser selv for en påtrengende svigermor. Vi har også lært at kjærlighet noen ganger betyr å gripe inn, selv når barna våre er voksne. Livet ruller videre, med hverdagsslit og små gleder, og vi kjenner oss egentlig ganske heldige. For selv om det ble noen runder med drama, fikk familien vår en ny styrke og en historie vi trolig kommer til å humre av på søndagsmiddager i mange år fremover.
