Vet du hva, jeg må bare fortelle deg hva som skjedde med meg det føles så utrolig, men også bare sårt typisk. Mannen min forlot meg for søsteren min. Jep. Han flyttet rett inn til henne. Og tre år senere? Da stakk han fra henne også denne gangen for søsterens beste venninne.
Vi hadde vært gift i sju år. Det var ikke verdens beste ekteskap, men heller ikke dårlig vi hadde det helt vanlig, liksom. Jobb, leilighet på St. Hanshaugen, familie, søndagsmiddager hos foreldrene hans og alt sånt. Søsteren min, Ingrid, var ofte innom oss. Hun var nesten alltid en del av livet vårt. Jeg ante virkelig ingenting mistenkelig. Jeg syntes bare det var hyggelig at de gikk overens. Noen ganger spiste hun middag hos oss, andre ganger hjalp hun meg med småting jeg jobbet jo lange dager, så det var greit med litt søsterhjelp. Aldri, aldri slo det meg at noe kunne være på gang.
Så, en helt vanlig torsdag jeg tror det var i april eller noe dro han tidlig på jobb. Men han dukket ikke opp til lunsj. Eller til middag. Og heller ikke etterpå. På dag tre svarte han endelig da jeg ringte, men sa ikke unnskyld eller forklarte noen ting. Han bare sa: “Jeg kommer ikke hjem igjen. Jeg trenger avstand.” Jeg tenkte først det var en slags midtlivskrise, kanskje han bare bodde hos en kompis? Men allerede samme uke fikk jeg høre via familien at han hadde flyttet inn hos Ingrid.
Det gikk ikke lang tid før ryktet ble bekreftet. Foreldrene våre fikk vite det, tante Kari, naboene du vet hvordan det er, alt sprer seg så fort. Ingrid sluttet å svare på meldinger, han holdt seg unna gamle leiligheten. Hun kom en gang mens jeg ikke var hjemme og hentet klærne sine. Ingen sa et ord, liksom. Det var bare helt tyst, alle aksepterte at det ikke var noe å diskutere.
De flyttet sammen til en annen bydel, Majorstua. Etter hvert begynte de å dukke opp på familiesammenkomster som jeg selvfølgelig holdt meg langt unna. Ingrid sa ting som “man kan ikke styre kjærligheten” og at «sånt bare skjer». Han sa han ikke var lykkelig med meg lenger. Jeg ble stående igjen alene, og følte meg både skamfull og knust. Heldigvis hadde vi aldri barn, for det hadde vært uutholdelig vondt å dra barna inn i alt dette.
Tre år gikk. Jeg prøvde å komme meg videre, levde livet mitt best jeg kunne. De var fortsatt sammen trodde vi. Helt til jeg, via felles bekjente, fikk høre at de hadde gått fra hverandre. Han hadde dratt. Og han var ikke alene nå bodde han sammen med Ingrids aller beste venninne, Kari! Ja, Kari hadde kjent til alt fra starten av, vært støtte og fortrolig og plutselig var hun altså kjæresten hans.
Ingrid var helt knust. Han hadde ny forklaring, ny bolig, og la skylden på henne denne gangen hun var forvirret, hun var årsaken til alt. Men nå var det ingen som trodde på ham lenger.
I dag er familien vår fortsatt splitta. Jeg snakker ikke med Ingrid lenger. Hun har ikke kontakt med Kari heller. Og han han har aldri sagt unnskyld, aldri tatt noe ansvar.
Er det dette folk kaller karma? Jeg vet ikke, men noen ganger føles det bare som livet virkelig er ekstra vanskelig for enkelte av oss.
