Du forstår vel at pappa har ryggproblemer? Han kan ikke ligge på sovesofaen, ryggen hans låser seg helt. Og mamma får ikke sove hvis det er støy eller lys, og i stua skinner gatelyset rett inn vinduet. Vi klarer oss vel i en uke, vi er da ikke så bortskjemte?
Ingrid sto frossen med øsen i hånden, og glemte at hun var i ferd med å helle opp suppe. Suppen rant rolig ned i gryta igjen, mens meningen bak ektemannens ord sank inn som seig grøt. Hun snudde seg sakte mot Bjørnar, som satt ved kjøkkenbordet og unngikk blikket hennes ved å studere duken nøye.
Vent litt, Bjørnar. Nå vil jeg bare sjekke at jeg har oppfattet deg rett. Foreldrene dine kommer hit for hele juleferien, fra 23. desember til 2. januar det har vi avtalt. Men nå foreslår du at vi gir dem vårt soverom, med madrassen vi brukte to måneder på å velge ut og brukte masse penger på, mens vi selv sover i stua?
Ja, sa Bjørnar, med dårlig samvittighet og stahet i blikket. Men hva er så farlig med det? Det er foreldrene mine. Gjestfrihet, respekt for de eldre. Jeg kan ikke la pappa sove på den gamle sofaen med den ødelagte fjæra.
Jeg vet godt at man ikke kan sove på den sofaen det er jo derfor vi ikke gjør det, svarte Ingrid. Men du har glemt én ting: Jeg har også vond rygg, etter bilulykken, husker du? Og til forskjell fra dine foreldre skal jeg rett på jobb igjen etter nyttår med årsregnskap og alt som følger med.
Ingrid, kan vi ikke bare være litt greie denne ene gangen? sukket Bjørnar. Jeg har allerede fikset alternativet. Vi dropper å slå ut sofaen. Jeg har lånt en stor, oppblåsbar madrass fra Martin nesten som en seng! Vi legger den på gulvet, blir supert. Litt romantikk, som i gamledager på telttur!
Romantikk? På gulvet? Jeg er trettiseks, Bjørnar, ikke seksten. Dette er hjemmet mitt. Soverommet vårt er det eneste stedet jeg virkelig kan slappe av. Dessuten står stua åpen mot kjøkkenet mammaen din står opp ved seks-tiden og bråker med kjelene, vi får ikke sove i fred der.
Jeg kan si fra at hun må være stille, forsøkte Bjørnar. Ingrid, vær litt medfølende. De har allerede kjøpt billetter. Det er barnebarna de kommer for. Skal vi være egoister? Jeg har allerede lovet mamma at de skulle få gode forhold. Jeg sa: «Ikke bekymre deg, mamma, hos oss sover dere som kongelige.»
Så du har allerede lovet det, altså. Mitt syn er ikke interessant? Vår seng, mitt komfort, bestemmer du over uten å spørre?
Jeg mente det bare godt! protesterte Bjørnar. Hva slags monster tror du jeg er? Jeg vil jo bare at foreldrene mine skal ha det behagelig. De begynner å bli gamle!
Diskusjonen endte i en krangel. Ingrid gikk på badet, satt lenge på badekarkanten og så på seg selv i speilet. Hun elsket mannen, elsket leiligheten selv om de satt med boliglån oppover ørene. Men det å ha svigerforeldrene på besøk var alltid en prøve. Anne-Lise var høyrøstet, aktiv, aldri i tvil om sin egen mening. Svein var stille, men veldig ømfintlig og krevende på sin egen måte.
Ingrid skjønte at denne kampen var tapt. Satte hun seg på bakbeina, ble hun syndebukk ikke bare for svigermor, men også for Bjørnar, som ville gå rundt og sukke over sin iskalde kone.
Forberedelsen føltes som en storstilt evakuering. Ingrid ryddet ut klær fra garderoben i soverommet, hang kjoler og drakter på knagger i gangen. Hun pakket bort alle dyre kremer og sminketing, for Anne-Lise elsket å «teste» det hun fant, og kom alltid med spydige kommentarer om lukter og konsistens.
Se her, alt fikk plass, utbrøt Bjørnar optimistisk, mens pumpen brummet og den store blå madrassen tok form midt i stua. Se så spenstig! Lå på den i går selv helt gull!
Ingrid så skeptisk på det blå, gummiaktige beistet som fylte halve stua og blokkerte utgangen til verandaen. Lukten av plast var intens.
Dynetrekket kommer til å skli av, og det blir iskaldt fra gulvet, svarte hun tørt.
Da legger vi ullteppe under, ler Bjørnar.
23. desember klokken sju på morgenen ringte det på døren. Svigerforeldrene stod der. Anne-Lise, med sin digre pelslue, fylte hele gangen med energi.
Endelig fremme! For en forferdelig kjøretur, sjåføren var grinete, og kaffen var elendig! utbrøt hun, mens hun hektisk kledde av seg. Ingrid, du ser blek ut. Har du sovet dårlig, eller er du syk? Svein, pass på syltetøyglassene i kofferten!
Svein tauet i to kolossale bager og speidet etter tøfler.
Kom inn, ta av dere, frokosten står klar, sa Ingrid, litt anstrengt, hodet dundret etter timesvis med ekstra jobbing for å bli ferdig til jul.
Første etappe: Sjekk av soverommet.
Jaja, rent og pent, konkluderte Anne-Lise, strøk med fingeren over sengen. Men gardinene er da altfor mørke, jeg hadde valgt noen lysere. Madrassen ser fryktelig hard ut for ryggen. Svein, prøv å legg deg ned og kjenn på ryggen!
Svein, i bukser og alt, la seg på ekteparets seng. Ingrid bet tenna sammen, men sa ingenting.
Helt greit, mumlet han. Men hva slags puter er dette? Er det ikke dunputer her?
Nei, Svein, bare ergonomiske, det er bra for nakken, svarte Ingrid.
Ja ja, vi har jo overlevd dun i alle år, sa Anne-Lise, og vinket det bort. Vi finner nok ut av det. Hvor skal dere sove? I stua?
Ja, mamma, på luftmadrass. Den er flott! forsikret Bjørnar.
Dagen gikk i ett: Forberedelser, matlaging, svigermors oppramsing av sykdommer, naboer og politikk. Ingrid følte seg som hushjelp i eget hjem. Hver gang hun satte seg med en kaffekopp, var det: Ingrid, kan du skifte kjøkkenhåndkleet? Ingrid, kjøpte du grovbrød? Svein tåler ikke loff.
Natten ble et mareritt.
Madrassen som Bjørnar kalte «komfortkongen», minnet mest om et torturinstrument. Når den ene snudde seg, spratt den andre i været. Gummien knirket for hvert minste pust, lakenet krøllet seg, og kulden fra gulvet krøp inn selv med ullteppe under.
Der lå Ingrid og så på blinkende julelys i taket mens ryggen brant. Kroppen svevde i en hengekøye av plast.
Klokken tre på natten gikk Svein subbende over gulvet til toalettet. Halvannen time senere var det Anne-Lise, som skulle ha vann. De slo på lyset i gangen hver gang, som blendet dem på madrassen i stua.
31. desember sto Ingrid opp, stiv og mørbanket. Nakken var stiv, korsryggen verket.
God morgen! utbrøt svigermor, svinsende ut av soverommet i silkemorgenkåpen (Ingrids gave fra i fjor). Så deilig å sove uten bråk! Bare ett minus madrassen deres er altfor hard, Svein har vondt i hofta. Dere burde valgt noe mykere.
Ingrid helte kaffe i koppen, med klump i halsen.
Dere ser uopplagte ut? undret Anne-Lise. Ubehagelig å sove på gulvet?
Vi venner oss til det, svarte Bjørnar og gned armen.
Dere er jo unge, dere kan sove hvor som helst, lo svigermor. Ingrid, har du sylteagurk i salaten? Jeg pleier alltid å bruke fersk agurk, det blir mye mildere. Og majonesen din er altfor fet…
Ingrid snudde seg sakte, med skjelvende skje i hånden.
Anne-Lise, svarte hun lavt. Jeg lager salaten slik familien min liker den. Vil du ha fersk agurk, skjær gjerne opp i en egen bolle. De ligger i kjøleskapet.
Det ble stille. Svigermor trakk pusten, Bjørnar sendte hustruen et forskrekket blikk.
Må du være så brysk? klaget Anne-Lise. Jeg kommer bare med tips, jeg. Svein, hørte du det? Jeg får ikke engang gi råd i min egen sønns hjem.
Ingrid, kom igjen nå… begynte Bjørnar.
Jeg går og dusjer.
På badet oppdaget Ingrid at hennes favorittsjampo var flyttet bakerst, mens svigermor sine krukker sto fremst. Noens hår satt fast på vaskekluten hennes. Og i mitt i skapet så hun det verste: ansiktskremen hun hadde spart til, brukt godt opp, en stor grop etter et par grådige fingre.
Ingrid kjente tårene presse på, men gikk ut i stua med krukken.
Anne-Lise, har du brukt kremen min?
Å, den der? svarte svigermor over skulderen. Ja, til hælene på Svein, de sprakk opp på reisen. Du har så mange kremer, jeg tok bare en av dem. Den var fet og god. Er det så nøye?
Til hælene? stemmen brast. Du brukte fuktighetskrem til 15 000 kroner på hælene?
Hvor mye?! gispte Anne-Lise. Har du blitt gal? Femten tusen for en krem? Bjørnar, hører du hvor pengene går! Og vi strikker sokker til deg!
De pengene var mine, iskalte Ingrid. Jeg jobbet for dem. Og det var min krem.
Åneida, nå begynner det. For en prippen dame! Hælene til min Svein er ikke verdt så mye som ansiktet ditt altså. Egoist. Jeg har alltid ment det.
Bjørnar sto i døren, rådvill.
Ingrid, hun visste jo ikke prisen… Vi kjøper deg en ny. Det er da tross alt jul!
Da brast det. Kontrollert, som et knappenålshull i madrassen. Hun så på mannen, som nok en gang prøvde å please alle, så bort på madrassen og på svigermor i sin stolte selvsikkerhet.
Du har rett, Bjørnar, svarte hun rolig. Det er høytid, og jeg vil ikke ødelegge stemningen med min smålighet.
Ingrid tok på seg jakken og begynte å pakke klær i en veske.
Hvor skal du? spurte Bjørnar.
Jeg skal straks tilbake.
Hun gikk ut, den kalde vinterluften skar i lungene. Hun åpnet mobilappen for hotellbooking, og fant et rom på det fine spa-hotellet i byen det hun alltid hadde drømt om, men aldri unnet seg. Prisen var stiv, men det brydde hun seg ikke om nå.
Hun booket suiten. Halv månedslønn for noen netter, men det fikk så være.
Ti minutter senere, hjemme, var det stille i stua. Svigermor drakk valerina demonstrativt på kjøkkenet.
Ingrid pakket systematisk tingene sine.
Ingrid, hva gjør du? Bjørnar nærmest hvisket.
Jeg reiser på hotell.
Hva med nyttår, oss, familien?
Dere har det dere ønsket. Soverommet har dere, madrass i stua har du. Jeg vil sove i en ordentlig seng og ha badet i fred. Jeg kommer tilbake tredje januar, når de er bortreist, kanskje senere.
Anne-Lise stakk hodet ut fra kjøkkenet.
Hva skjer nå? Hvor skal hun midt på natten?
Ikke bland deg, mamma, bjeffet Bjørnar for første gang den dagen.
Jeg skal nyte noen dager av ferien, Anne-Lise, sa Ingrid og smilte. Maten er ferdig, salatene står i kjøleskapet, ribba er i ovnen trykk bare på start. Godt nyttår!
Hun trakk på seg jakken, vesken over skulderen, og gikk.
Da hun sto og ventet på heisen, hørte hun svigermors rop og Bjørnars forklaringer gjennom den tynne døra. Det angikk henne ikke lenger.
På hotellet ble hun møtt av lukt av einer og parfyme, og et vennlig smil. Rommet var stort, sengen kritthvit og myk, badekaret klart for skum. Hun bestilte prosecco og frukt til rommet, skrudde av telefonen meldinger og ubesvarte anrop tikket inn.
Nyttårsaften tilbrakte hun alene i badekåpe, med bobler i glasset, mens hun så rakettene lyse himmelen opp gjennom panoramavinduet. Hun hadde aldri hatt en bedre nyttårsfeiring. Ingen styr, ingen mas.
Første januar sov hun ut, fikk massasje, svømte i bassenget. Klokken syv åpnet hun telefonen.
Ti ubesvarte anrop fra Bjørnar, og én lang melding:
*«Ingrid, unnskyld. Jeg har vært en idiot. Madrassen sprakk klokka tre. Jeg sov på gulvet. Mamma maser, pappa sur. Ribba brant seg for ingen kunne steke den. Jeg forstår nå hvor vanskelig du har hatt det. Kom tilbake, vær så snill. Jeg skal sørge for at du får senga. Jeg fikser alt.»*
Ingrid måtte smile. Nei, denne lærepengen måtte få tid til å synke.
Hun kom hjem tredje januar, som hun hadde planlagt.
Leiligheten var kaotisk. Sko og støvler i gangen, skitne tallerkener på kjøkkenet.
Bjørnar satt på saccosekken, ubarbert, sliten. Da han så henne, lyste han opp som om hun var en livredder.
Endelig! utbrøt han med lettelse.
Anne-Lise staplet ut fra soverommet, fortsatt stridsklar, men med slukket gnist.
Vel, har du kost deg nå da? spurte hun, men stoppet da hun så blikket.
Ingrid så uthvilt, glad ut, med farge i kinnene. Hun satte fra seg vesken.
God dag. Hvordan har dere hatt det i ferien?
Forferdelig! ropte svigermor. Bjørnar fikk vondt i ryggen, vi måtte spise takeaway magen min krangler ennå. Du forlot oss i nød!
Nei da, jeg gav dere det beste jeg hadde, svarte Ingrid rolig. Jeg sikret meg selv komfort for ikke å bli fiendtlig og syk.
Mamma, la det ligge, sa Bjørnar rolig, tok henne i hendene. Ingrid, vi snakket sammen pappa er enig, dette var feil. Vi flytter dem ut i stua nå. Jeg har reparert sofaen, lagt sponplate under, det går fint. Du får soverommet tilbake.
Ingrid hevet vantro et øyebryn. Bjørnar hadde reparert sofaen selv? To netter på gulvet var tydeligvis lærepenge nok.
Hva med ryggplagene til pappa da? spurte hun.
Merkelig nok gjør det ikke vondt når han sover ordentlig, murret Svein fra kjøkkenet. Og vi drar kanskje den femte. Svigers må også få besøk.
Anne-Lise åpnet munnen, men møtte blikket til både sønn og svigerdatter og ga opp.
Gjør som dere vil. Oppdratt en skikkelig tøffelhelt, du.
Den kvelden gikk Bjørnar og Ingrid til ro i egen seng.
Brukte du virkelig så mye penger på hotellet? hvisket Bjørnar.
Ja. Angrer ingenting.
Jeg betaler det tilbake.
Trenger ikke. Se det som investering i personlig utvikling for deg.
Bjørnar var stille, så la han seg tett inntil henne.
Jeg ber deg aldri mer sove på gulvet. Og jeg kjøper en ny krem til deg. Den dyre.
Da holder jeg deg til det, smilte Ingrid. Og madrassen? Kast den, eller gi den til noen du ikke liker.
Jeg har allerede kuttet den opp, ved et uhell første nyttårsdag, innrømmet han.
Ingrid lo, og det siste spenningen forsvant fra kroppen. Hun var hjemme igjen, i eget rike.
Og da skjønte hun en sannhet: Selvrespekt koster, men den er alltid verdt prisen. Noen ganger må man betale kontant, for å minne andre på grensene og seg selv på sin egen verdi.
