Mannen min reiste til syke foreldre, jeg bestemte meg for å overraske og dra uten å gi beskjed
Hver morgen våknet jeg til lyden av regndråper mot vinduet, og jeg så tunge grå skyer utenfor. Været speilet følelsen inni meg urolig, uklar og fylt av vage mistanker.
For tredje uke på rad pakket Øyvind sportsbagen og sa:
Foreldrene mine er ikke i form, jeg drar til dem noen dager.
Første gang tok jeg det på alvor. Randi, svigermor, hadde nylig hatt en operasjon i magen. Even, svigerfar, klaget over høyt blodtrykk. I midten av sekstiårene er det ikke unormalt.
Klart du skal reise, sa jeg. Hils fra meg og si jeg tenker på dem.
Øyvind dro fredagskvelden og kom tilbake mandag morgen. Han virket sliten, ordknapp, som om han kom fra tung skiftarbeid. Når jeg spurte om hvordan det sto til med foreldrene hans, svarte han kort:
Det går bedre. Men de er fortsatt svake.
Hva feiler det egentlig moren din? spurte jeg nysgjerrig.
Alt mulig. Det er alderen, svarte Øyvind og viftet bort spørsmålet.
Andre gang gjentok det seg uken etter.
Er det så ille igjen? sa jeg, litt overrasket.
Mor falt, fikk et blåmerke. Far er nervøs. Jeg må dra, forklarte Øyvind mens han la skjorter i baggen.
Skal jeg bli med? Kanskje jeg kan hjelpe til?
Nei, det er trangt nok der. Du bør heller bli hjemme.
Jeg godtok det. Jeg har alltid holdt avstand til mannens foreldre. Ikke presset meg på, holdt meg til høflig samtale. Randi er reservert, ikke særlig varm. Vi har høflig kontakt, aldri nære samtaler.
Tredje gang reiste Øyvind på nytt samme helg.
Hva skjer nå? spurte jeg, mens han la jeans og genser i baggen.
Far er veldig dårlig. Blodtrykket går opp og ned. Mor klarer ikke å håndtere det alene.
Har dere ringt legen?
Ja, men du vet hvordan fastlegene er. Han skrev ut noen tabletter og dro igjen.
Øyvind snakket overbevisende, men noe i stemmen hans fikk meg til å stusse det hørtes nesten innøvd ut, uten ekte følelser.
Øyvind, kanskje de bør legges inn på sykehus hvis det er så alvorlig?
De vil ikke. De er redd for sykehus. Det er roligere hjemme.
Han lukket baggen og kysset meg på kinnet.
Ikke vær lei deg. Jeg kommer hjem fortest mulig.
Da han dro, satt jeg alene med en voksende uro. Jeg prøvde å huske når jeg sist snakket med svigermor på telefon. Det måtte være en måned siden. Da ringte Randi for å gratulere en venninne.
Hun var frisk på stemmen, spurte om jobben min, fortalte om hageprosjekter. Ingen klager på sykdom. Tvert imot hun skrøt av tomatavlingen og hadde store planer for vinteren.
Merkelig, mumlet jeg ved vinduet med høstregn utenfor. Hvis hun er så syk, hvorfor ringer hun ikke? Hun pleide alltid å si fra om sykdom.
Mandag kom Øyvind hjem enda mer dyster.
Hvordan går det med foreldrene dine? spurte jeg.
Far er bedre. Mor er fortsatt svak.
Hva sa legen?
Hvilken lege? sa han, forvirret.
Fastlegen. Du sa jo han var på besøk?
Åh, ja. Sa vi skulle følge med, legge inn hvis det ble verre.
Øyvind skiftet og satte seg ved PC-en. Det var tydelig han ikke ønsket å snakke mer.
Senere, mens han dusjet, tok jeg mobiltelefonen hans. Jeg har aldri sjekket Øyvind før, men denne gangen sa intuisjonen meg at jeg burde.
Ingen samtaler til foreldrene. Ikke én eneste de siste to ukene. Ingen kontakt med Randi eller Even.
Hvordan kan det være? hvis hvisket jeg for meg selv. Hvis han bor hos dem, hvorfor ringe?
Men vanligvis, når Øyvind reiste bort, pleide de i det minste å ringe meg. Høre om det var noe jeg ville hilse til sønnen. Men nå ingen lyd.
Den fjerde turen kom fredagen etter.
Skal du til foreldrene dine igjen? spurte jeg.
Ja. Mor har feber. Tror hun har blitt forkjølet.
Øyvind, kanskje jeg likevel skal bli med? Jeg kan hjelpe til.
Hvorfor ta på seg ekstra stress? svarte han brått. Du har nok med jobb.
Det gjør meg ingenting. De er jo dine foreldre og dermed mine.
Ingrid, det er trangt nok. Du blir bare syk.
Øyvind snakket overbevisende, men unngikk blikket mitt. Han pakket tingene raskt, som om han hadde dårlig tid.
Hvilket tog tar du? spurte jeg.
Vanlig lokaltog. Klokken sju.
Vil du jeg skal følge deg til Oslo S?
Nei, jeg klarer meg selv.
Han ga meg et kjapt kyss og dro. Jeg ble igjen i leiligheten, full av tause spørsmål og underlige tilfeldigheter.
Lørdagen gikk til grubling. Tankene surrer rundt. På den ene siden føles det urimelig å mistenke ham for løgn uten bevis. På den andre siden det er for mange merkelige ting denne måneden.
Er jeg en typisk mistenksom kone? klandret jeg meg selv. Kanskje foreldrene faktisk er syke, og jeg gjør det verre med fantasier?
Til slutt bestemte jeg meg. Hvis svigerfar og svigermor er dårlige, blir de sikkert glad for omsorg. Jeg baker en kake, kjøper frukt, pakker litt mat og drar for å besøke dem.
Jeg skal overraske dem, tenkte jeg. Og Øyvind skal få se at jeg faktisk bryr meg.
Kjøkkenet ble fylt av deilig lukt. Jeg lagde mammas spesialitet eplekake. Mens den sto i ovnen, gikk jeg til butikken og kjøpte appelsiner, bananer, og eplejuice.
Klokken tre var alt klart. Den varme kaken kjølte på bordet, frukten ventet ved døren. Jeg byttet til kjolen, litt sminke, og satte kursen mot Oslo S.
På toget smilte jeg for meg selv tenkte på hvordan Øyvind blir overrasket. Han åpner døren, ser meg med matposer, blir først forvirret, så smiler stort.
Ingrid? Hvor kommer du fra? sier han.
Ville besøke dere, sier jeg. Se til de syke.
Turen til foreldrenes hus tok halvannen time. Randi og Even bor i en liten by ved Drammen, i et hvitt toetasjes hus med hage. Øyvind vokste opp der og vet alle kroker.
Jeg kom til porten, ringte på. Etter et minutt åpnet svigermor.
Ingrid? Du, hva gjør du her? spurte Randi overrasket.
Hun så strålende ut. Roser i kinnene, klare øyne, ingen tegn til sykdom. Hun hadde på hjemmebukse, håret i hestehale.
Hei Randi, sa jeg litt forvirret. Jeg ville besøke dere. Øyvind sa du var syk.
Syk? lo hun smittende. Jeg har ikke vært syk på flere uker! Hvor har du fått det fra?
Blodet steg til hodet. Hjertet slo raskere, og posene begynte å føles tunge.
Men Øyvind Han sa han var her for å passe på dere, fordi dere var dårlige.
Passe på oss? Ristet på hodet. Ingrid, vi har ikke sett Øyvind på over en uke! Kanskje mer!
Fra huset hørte jeg Even ropte:
Randi, hvem er det?
Ingrid har kommet på besøk! svarte hun.
Even kom til gangen. En eldre, men frisk mann i ruter og arbeidsbukser. Han hadde tydelig jobbet ute.
Se der ja, svigerdatteren! Utrolig hyggelig! Det er lenge siden sist.
Even, hvor er Øyvind? spurte jeg rett ut.
Det aner jeg ikke! Kanskje hjemme hos dere? Han er ikke her.
Han sa han skulle til dere. Sa dere var syke, trengte omsorg.
Even og Randi vekslet blikk.
Ingrid, vi er friske. Øyvind har ikke vært her siden når var det, Randi?
På St. Hans, tenker jeg. På bursdagen din.
Stemmer. Han har ikke ringt siden da, bekreftet Even.
Det kjentes som alt raknet inni meg. Hver forklaring, hver tur til syke svigerforeldre var løgn. Ren, direkte løgn.
Ingrid, du ser blek ut. Kom inn på te, sa Randi omsorgsfullt.
Takk, men jeg bør dra, mumlet jeg.
Skal du gå? Du har jo med kake og frukt! insisterte Randi.
Dere får det, sa jeg og ga dem posene.
Men hvor er Øyvind? spurte Even. Hvorfor er dere ikke sammen?
Jeg vet ikke, svarte jeg ærlig.
Randi og Even fulgte meg til porten, så på hverandre uforståelig. Jeg gikk til bussholdeplassen uten å føle beina under meg.
Hodet kvernet: Hvor har Øyvind vært? Med hvem? Hvor lenge har dette pågått?
Bussen til stasjonen tok en halvtime. Jeg stirret ut på grå septemberlandskap og prøvde å samle tankene. Hver tur til syke foreldre føltes nå som en fornærmelse. Hver forklaring kynisk manipulasjon.
Mens jeg har vært bekymret for hans foreldre, så har han kunne ikke fullføre tanken.
På toget tok jeg opp mobilen og vurderte å ringe ham. Men hva skulle jeg si? Hvor er du? Med hvem? Hvorfor lyver du?
Det er best å vente til han er hjemme. Se ham i øynene mens han finner på ny løgn.
Jeg kom hjem klokken åtte. Leiligheten var stille og tom. Jeg satte meg på sofaen og ventet.
Øyvind kom mandag morgen, som alltid. Nøklene klirret i låsen, døren gikk opp. Han kom inn sliten, bustet, med samme sportsbag.
Hei, sa han og gikk rett til soverommet. Hvordan har helgen vært?
Helt ok, svarte jeg rolig. Og du?
Slitsom. Foreldrene mine er virkelig dårlige.
Å? Hva har skjedd konkret?
Mor har feber, far har målt blodtrykk hele natten. Vi er helt utmattet.
Han snakket uten å løfte blikket. Sorterte skittentøy, tok ut medisiner fra baggen.
Øyvind, sa jeg lavt. Se på meg.
Han løftet blikket og så nervøs ut.
Hvor har du egentlig vært?
Hos foreldrene. Det har jeg jo sagt.
Dine foreldre er friske. De har ikke sett deg på over en uke.
Han stivnet med skjorten i hånden.
Hva mener du?
Jeg var hos dem i går. Ville hjelpe til. Randi lo av at jeg spurte om sykdom.
Han ble hvit i ansiktet.
Du dro til foreldrene mine? Hvorfor?
Fordi jeg trodde på deg. Ville hjelpe.
Ingrid, du skjønner ikke
Hva er det jeg ikke skjønner? At du har løyet en måned? Brukt foreldrene som dekke?
Det er ikke løgn
Hva da? spurte jeg og gikk nærmere. Hvem har du vært med? Hvor var du?
Han så ut av vinduet.
Jeg kan ikke forklare nå.
Kan ikke eller vil ikke?
Ingrid, tro på meg. Det er ikke det du tror.
Og hva tror jeg egentlig? spurte jeg kaldt.
At jeg har vært med en annen. At jeg har en annen kvinne.
Er det ikke sånn det er?
Han tidde. Det var stille lenge, så sukket han tungt.
Ja, sa han lavt.
Jeg nikket. Underlig nok kjente jeg ingen sinne bare tomhet og klarhet.
Greit.
Ingrid, det er ikke alvorlig. Det bare ble slik…
Slik ble det for en måned siden?
Nei, før det. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle si det til deg.
Så du fant på syke foreldre?
Jeg ville finne ut av ting. Hva jeg egentlig ville.
Og fant du det ut?
Han var stille.
Øyvind, har du funnet ut hva du vil?
Nei, svarte han ærlig.
Jeg vet hva jeg vil, sa jeg. Jeg vil ha noen som ikke lyver. Ikke skjuler seg bak syke foreldre for en affære.
Det er ikke bare en affære
Kall det hva du vil. Det er én ting du har løyet hele måneden.
Jeg gikk til soverommet, tok fram en liten koffert.
Hva gjør du? spurte Øyvind nervøst.
Jeg drar til en venninne. Skal rydde opp i tankene.
Rydde opp? Hvordan da?
Du med dine følelser. Jeg med papirer til separasjon.
Ingrid, vent! Kan vi ikke snakke om det?
Hva skal vi snakke om? At du brukte syke foreldre som dekk for løgn? At jeg har bekymret meg for dem?
Jeg ville ikke skade deg…
Nettopp derfor ble det enda verre.
Jeg la dokumentene i vesken, pakket lader og mobil.
Vil du forklare deg, kan du ringe. Men jeg tviler på at noen forklaring duger for så lang løgn.
Hva med hjemmet vårt? Familien vår?
Familie er tillit, svarte jeg. Og hjem deler man via advokater.
Jeg gikk mot døren.
Vent, ba Øyvind. Kanskje vi kan prøve på nytt? Jeg avslutter alt, vi starter på nytt…
Starter med hva? At du igjen lyver om foreldre?
Jeg kommer ikke til å lyve mer. Lover.
Øyvind, du lovet å være trofast. Se hva det ble til.
Jeg lukket døren bak meg. I gangen var det rolig, bare litt musikk et sted.
Ute regnet det smått. Akkurat som det gjorde da alt startet. Jeg løftet kragen på jakken og gikk til T-banestasjonen.
Telefonen ringte ved undergangen. Øyvind sitt navn lyste på skjermen. Jeg trykket avvis og la mobilen i vesken.
Valget var tatt. Jeg vil aldri leve med en som bruker syke foreldre som dekke for en affære. Tilliten er borte, familien også.
Framover venter advokat, deling, en ny start. Men det blir et ærlig liv, uten løgn om syke foreldre eller hemmelige helger.
T-banen rullet inn, og tok meg bort fra alt gammelt og inn i noe ukjent, men ærlig.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
