Mandag 13. mai
Jeg stikker, så kanskje du forstår hva du mister! Prøv å leve alene en uke, hyl mot månen uten en mann i huset kanskje du da lærer å sette pris på litt omsorg! ropte Morten teatralsk idet han slang en pakke sokker oppi treningsbagen sin, og var så nære å rive ned min yndlingsvase fra hylla.
Jeg sto lent mot dørkarmen og observerte dette opptrinnet med en følelse som vekslet mellom harme og latterkrampe. Morten, en tretti år gammel «guttunge», sto midt i min ja, MIN! ettroms leilighet, som jeg hadde kjøpt lenge før vi giftet oss, og truet meg med sitt fravær. Han var virkelig overbevist om at veggene ville falle sammen uten hans edle nærvær og at jeg ville visne som en glemt potteplante.
Som vanlig hadde alt startet etter søndagsbesøket hos svigermor. Gerd Sigridsdatter er en helt spesiell dame hun kan gi et «kompliment» så syrlig at det svir i sjela, og hun deler ut råd med stemmen til en general som kjefter på rekrutter for skitne støvler.
Morten kom alltid hjem fra moren sin fulladet. Man så det med én gang: stramme lepper, blikket som scannet hver krik og krok, nesebor som vibrerte i jakten på støv.
Ingrid, hvorfor henger håndklærne i badet feil igjen? begynte han fra gangen, uten å ta av skoene. Mamma sier det blir visuelt kaos og ødelegger harmonien i huset.
Jeg trakk pusten dypt.
Morten, moren din har sett harmoni på «God morgen Norge» på slutten av 90-tallet. Håndklærne henger slik at de er lett å bruke. Ferdig snakka, svarte jeg mens jeg rørte i gryta.
Morten rynket på nesen, gikk ut på kjøkkenet og pekte på lokket til kaserollen.
Du har fortsatt kuttet grønnsakene i store biter? Mamma mener en ekte kone skal mose alt, det er lettere å fordøye for menn! Du gidder bare ikke.
Morten, jeg la sleiva fra meg. Moren din har ikke tenner fordi hun kjøpte sitt tredje glasservise istedenfor å gå til tannlegen. Du har tenner. Tygg.
Han ble rød, trakk pusten for en ny ladning «mors visdom», men fant ikke ordene.
Du du er så utakknemlig! pustet han ut. Mamma har nesten mellomfag i husstell, forresten!
Morten, hun har jobbet i portnerbua på studenthjem i tretti år. Hun kaller seg kandidat bare fordi hun liker lyden av det, sa jeg med iskaldt smil.
Han sto der, målløs, med åpen munn. Så blunket han og fektet avvisende mot meg han så faktisk ut som en forvirret pingvin.
Da bestemte han seg for å «lære meg en lekse».
Nå holder jeg ikke ut mer av frekkheten din! proklamerte han, dro igjen bagen og smalt døren bak seg. Jeg drar til mamma. En uke. Forvent perfekt orden og en unnskyldning når jeg kommer tilbake!
Så ble det stille.
Først føltes det tomt, så kom plutselig lettelsen. Litt sårhet brant i brystet han forlot mitt hjem for å «straffe» meg med komfort og ro? For en strateg.
Men livet hadde andre planer.
Tidlig mandag ringte sjefen min:
Ingrid Solberg, vi har en krise i Tromsø-kontoret. Du må dit i morgen tre måneder. Dobbelt reisegodtgjørelse og ekstra bonus, det holder til en splitter ny bil. Er du med?
Vingene vokste bak ryggen min. Tre måneder uten Morten, uten Gerd Sigridsdatter på telefonen, ved fjorden (kald, men dog), med raus lønn.
Jeg er klar! svarte jeg.
På vei ut av kontoret slo det meg: Leiligheten blir stående tom i tre måneder strømregninga løper likevel. Da ringte min venninne Lene.
Ingrid! Krise! Søstra mi, mannen og tre unger har ingen sted å bo. Det pusses opp hjemme, hotell er for dyrt. Noe bråkete er de, men de betaler hele summen cash!
Jeg fikk en djevelsk plan.
Lene, la dem flytte inn. Jeg legger nøkler til dem hos vaktmesteren. Én betingelse hvis en fyr dukker opp og lager bråk, kast han ut uden diskusjon.
Samme kveld pakket jeg sakene mine, låste de verdifulle tingene i en eske hos mamma, vasket leiligheten og ga beskjed til Lene. Morten svarte ikke på telefon han skulle «oppdra» meg. Ja vel.
Neste morgen dro jeg nordover, og familien Haugen Arne, Synnøve, tre livlige unger og deres store, godmodige men svært bråkete labrador Bajas overtok mitt hjem.
Uken gikk.
Morten holdt ut én uke hos mamma. Det han ikke hadde skjønt, var at Gerd Sigridsdatters omsorg kvelte mer enn alle verdens boa-constrictorer til sammen.
Morten, ikke slurp! smalt det under frokosten.
Ikke trekk ned to ganger, vet du hva vann koster?!
Rygg opp! Du blir jo som onkel Kjell, krumbøyd.
Innen fredag var Morten ferdig. Han var sikker på at jeg hadde grått meg tom, innsett mitt savn og ventet spent på hans kongelige tilbakekomst. Så han kjøpte tre slappe nelliker og satte kursen.
Fri for å glede seg til min undskyldning, puttet han nøkkelen i låsen. Den rørte seg ikke. Morten dro hardere. Låst.
Han ringte på.
Fra innsiden kom lyden av elefanter på flukt og så et rungende bjeff som vibrerte i veggene.
Hvem der? ropte en mannsrøst med bred bygdedialekt.
Morten skvatt.
Eh det er Morten Jeg bor her. Åpne da!
Døra åpnet seg. Der sto Arne en voksen mann med grillspyd i hånden (de lagde grillmat på kontaktgrill denne kvelden), og ved siden av ham sto Bajas, logrende, stor og blid.
Hvilken Morten? svarte Arne forfjamset. Ingrid er ikke her. Hun har reist. Vi leier av henne, har kontrakt. Betalt og alt. Hvem er du?
Jeg jeg bor her! Det er mitt hjem! Altså, konas Vi eier her!
Hør nå, kamerat, sa Arne og klappet ham vennlig på skulderen, og etterlot et fett merke på skjorta. Ingrid sa: Mannen borte, bor hos mor. Leiligheten fri. Flytt hjem til moren din, så ikke forstyrr oss. Synnøve, hent mer ketchup!
Døra smalt.
Telefonen min klikka kort etter. Jeg satt på restaurant med utsikt over Tromsøysundet, nøt kamskjell og et glass hvitvin.
Hallo? svarte jeg.
Hva i helvete har du gjort?! brølte Morten så høyt at jeg måtte holde telefonen bort fra øret Hvilke folk bor i leiligheten vår?! Hvorfor slipper de meg ikke inn?! Jeg har kommet hjem til et sirkus!
Du ropte så flott da du dro, avbrøt jeg ham kaldt, nå får du nyte valget ditt. Du dro en uke, gjerne for godt, for at jeg skulle innse min feil. Nå fikk jeg leid ut for å dekke utgifter. Kontrakt på tre måneder.
Tre måneder?! Hvor skal JEG bo da?!
Hos mamma, vel! Der får du most suppe og harmoniske håndklær hele uka. Jeg er i Tromsø borte lenge.
Jeg krever skilsmisse! Ringer politiet!
Gjør som du vil. Leiligheten står i mitt navn, alt er gjort etter boka. Du står ikke oppført her. Du er en gjest som har misbrukt gjestfriheten.
Klikk.
Ti minutter senere ringte Gerd Sigridsdatter.
Ingrid! stemmen hennes var like skjærende som is på fjorden. Hvordan våger du å sette mannen din på gata?! Det står i ekteskapsloven at kvinnen skal holde hjemmet varmt for mannen sin!
Gerd, smilte jeg, Plan- og bygningsloven sier at eieren bestemmer. I skjøtet står bare mitt navn. Sønnen din skulle «lære meg» men det endte kanskje motsatt.
Du er så kald og materialistisk! hikstet hun. En mann trenger rom, du ødelegger familien! Jeg går til foreningen med dette!
Skriv gjerne til «Norge Rundt», lo jeg. Du har jo alltid skrytt av sønnen din. Nå får du nyte han på nært hold. Husk å mose gulroten hans!
Hun ble taus, kvelte nesten seg selv av frustrasjon, så la hun på. Det hørtes ut som den gamle faksmaskinen på jobb da skrivet satte seg fast.
Tre måneder gikk som én dag. Jeg kom hjem, fornøyd, nystelt, med bedre økonomi og klar for nytt liv.
Leiligheten skinte Arne og Synnøve hadde gjort rent, fikset den dryppende kranen ingen av mine tidligere menn hadde orket ta i løpet av årene, og latt alt være på stell.
To timer senere sto Morten i døra. Han så ut som han hadde gått gjennom ei mølle: tynn, grå og sammenkrøpet, skjorta krøllete, ansiktet slitent.
Ingrid, mumlet han og stirret ned. Kan vi prøve på nytt? Jeg har skjønt en del. Mamma også Ja, vi gikk for langt. Skal vi starte på scratch?
Han prøvde å gå inn. Jeg stanset ham med kofferten.
Morten, vi har ingenting å begynne på. Du ville jeg skulle lære å verdsette en mann. Jeg har gjort nettopp det. Arne fikset kranen på en halvtime du unnskyldte deg et år.
Men jeg er jo mannen din!
Du VAR. Nå er du bare ekstra bagasje, svarte jeg. Sakene dine ligger hos vaktmesteren i første. Og nøklene?
Du tør ikke! Jeg skal ha halve oppussinga!
Pappa gjorde hele oppussinga med kvitteringene her. Du har bare bidratt med å tapetsere veggene med klager.
Jeg smilte, la hånda på dørhåndtaket. Forestillingen er over, pause underveis, publikum har gått hjem.
Han bare sto der og blunket, skjønte ikke hvor planen glapp og hvordan oppdragelsen av kona endte med hans eget tap.
Jeg lukket døra. Lyden av låsen var startskuddet til resten av mitt liv.
Det sies at Morten fortsatt bor hos mamma. Ryktene går om at Gerd nå bestemmer nøyaktig når han skal legge seg og hvem han snakker med på telefon. Han går lut, stille og ser alltid ned, som om han er redd for å tråkke på en mine i mammas hus.
Livet lærer: Når noen prøver å oppdra deg, kan det hende det er de selv som ender opp med å lære mest.
