Du, hør nå, jeg må fortelle deg om noe som skjedde dette kunne nesten vært en scene i et norsk hjem!
Alt startet foran porten til et flott hus på Vinderen her i Oslo. Solveig, en eldre dame med grått skjerf og et pent, men slitt kåpe, hadde tatt toget helt fra Tønsberg for å besøke datteren sin. Hun hadde med seg en enkel pose med grønnsaker hun hadde dratt opp fra hagen samme morgen.
Men i døra sto ikke en varm velkomst og ventet. Det var svigersønnen, Morten, som møtte henne. Typen med dyr dress, dyre solbriller han trodde han var kongen på haugen, liksom.
Jeg sa det i går! glefset Morten, og børstet henne nesten vekk som om hun var plagsom. Vi trenger ikke det bondegreiene dine her. Gå hjem igjen!
Akkurat da kom datteren, Ingrid, stormende ut på trappa. Hun så at mannen prøvde å dytte moren hennes ut porten.
Mamma! Ikke bry deg om ham! ropte Ingrid og dyttet Morten bort.
Morten flirte hånlig mens han fikset på jakken:
Hun drar ned inntrykket vårt, kjære. Si til den tiggeren at hun får gå, før naboene legger merke til henne.
Plutselig forandret blikket til Ingrid seg. Hun gikk fra å være smånervøs til å bli beintøff. Hun gikk nært innpå mannen og sa lavt, men sånn at man fikk frysninger:
Den tiggeren du snakker om, hadde tre jobber så jeg kunne kjøpe dette huset. Du har bare vært heldig og gifta deg inn.
Så stakk Ingrid hånda rett i jakkelomma til Morten, dro ut nøkkelen til den splitter nye elbilen hans og slang dem med all styrke rett over gjerdet, ut på fortauet.
Hent! sa hun kaldt.
Morten sto igjen med åpen munn. Ingrid snudde seg bare, tok moren i armkroken, og ga henne en ordentlig klem.
Det ble musestille. Morten, helt rød i trynet og stresset, sto der og stirret på kona si og gjerdet hvor nøklene nettopp hadde flydd over. Ironisk nok ble det akkurat slik han hadde fryktet naboene begynte faktisk å komme ut på verandaene sine for å se hvordan den vellykkede karen skulle løse dette.
Hva holder du på med?! glefset Morten, nå mindre selvsikker enn noen gang. Det er bilen min, jo!
Ingrid snudde seg, fortsatt med moren i armen:
Din? Morten, bilen står på firmaet mitt. Huset er mitt. Til og med dressen du har på er kjøpt på mitt kort. Du spiller rik på andres regning og har helt glemt hvem du egentlig er.
Ingrid, ikke krangle om dette på grunn av meg, sa Solveig stille, bestemt på å roe ned stemningen. Kanskje jeg bare skal dra…
Du skal ingen steder, mamma, sa Ingrid og smilte. Nå går vi inn og koser oss med kaffe og kake. Morten…
Hun så strengt på ham, og du kunne se panikken i øynene hans.
Du har et valg. Enten begynner du å lete etter nøklene og finner deg et hotell i natt til du har lært deg å oppføre deg, eller så fortsetter du dette showet og i morgen er det skilsmisse, og alle kontoene dine er sperret. Klokka går.
Da skjønte Morten at han hadde gått for langt. Naboene sto og fulgte spent med. Så han måtte da krype sammen, krabbe over gjerdet og lete gjennom det våte gresset langs fortauet etter bilnøkkelen. Dyrt skotøy var det bare å glemme for resten av dagen, og fasaden hans raste sammen like fort som stoltheten.
Inni huset fylte Ingrid opp kopper med varm te og fant frem grønnsakene fra mammas hage.
Unnskyld, mamma, sa hun og tok de gamle, rynkete hendene hennes i sine. Jeg har jobbet så hardt at jeg har latt han glemme hvor vi kommer fra. Det skal aldri skje igjen.
Slapp av, Ingrid, smilte Solveig og blunket lurt. Agurkene er skikkelig sprø, du må smake. Tippe Morten også hadde likt dem… om han bare smakte.
Etter en stund kom Morten ruslende tilbake. Skitten og sliten, men med nøkkelknippet i hånda. Stille kom han inn på kjøkkenet hvor middagen var klar laget av de samme bøndete grønnsakene han hadde rynket på nesa av.
Sett deg, sa Ingrid kort.
Morten satte seg for første gang på lenge uten å mukke. Så kikket han bort på svigermor og mumlet:
Unnskyld, Solveig.
Jeg kan love deg at alt var ikke tilgitt på sekundet altså. Han fikk ikke tilgang på noen konto neste dag. Morten måtte ut i jobb, tjene egne penger og vise at han faktisk kunne være noe mer enn en såkalt kjekk kar.
Poenget er så enkelt, men så viktig:
* Aldri vær flau over foreldrene dine.
* Penger kan kjøpe et hus, men aldri klasse.
* Og noen ganger må man få seg en ordentlig lærepenge for å åpne øynene!
