6. juni 2024
I dag har vært en av de tyngste dagene i mitt liv. Det er rart hvordan et menneske, uansett hvor hardt eller kaldt det måtte fremstå for verden, kan bryte fullstendig sammen når det gjelder de vi er glade i. Jeg har alltid blitt sett på som en tøffingmed tatoveringer, mørke klær og skjegget langt, men ingenting kunne forberedt meg på dette farvel.
I fjorten år har jeg hatt min firbeinte venn ved min side. Hun het Frøya, en hvit og trofast staffordshire bull terrier, og hun har vært med meg gjennom altoppturer og nedturer, ensomme kvelder og gleder med gode venner. Det kjennes som om hun alltid har vært der; hun var mitt faste støttepunkt når resten av livet vaklet.
Men i dag måtte jeg ta det valget ingen dyreeier ønsker å ta. Frøya hadde vært syk en stund, og veterinæren på Majorstua dyreklinikk i Oslo sa at det mest humane var å la henne slippe. Jeg satt der på den grønne benken i det sterilt duftende rommet, med henne pustende tungt på teppet sitt, drypp koblet fast i labben og sprøytene gjort klare. Jeg har aldri følt meg så liten og hjelpeløs før. Jeg hvisket til henne, strøk henne over hodet og holdt henne nær. Tårene trillet stille nedover kinnet mitt, og jeg begravde ansiktet i pelsen hennes, som om jeg kunne hindre henne i å dra bare ved å være nær nok.
Den siste gangen hun så på meg, med de store, brune øynene fulle av tillit og ro, måtte jeg gi henne et siste kyss på nesen. Jeg klarte ikke mer, og knakk sammen der og da. Det er fortsatt vondt å skrive dette, men jeg vet innerst inne at det var riktig.
Et døgn har gått, og jeg har fått mange meldinger fra folk jeg knapt kjennerfolk som har sett videoen som venninna mi Tiril la ut, og som forstår hva det vil si å miste en ekte venn. Ikke alle forstår hvilken plass en hund kan få i hjertet og livet vårt, stod det i en kommentar. Det er sant. Frøya var familie, og smellen sitter hardt både i hodet og hjertet.
Alle de gode minnene er der fortsatt: de sene kveldene turene rundt Sognsvann, campingturene til Hemsedal og rutinen med at hun alltid la seg på matten min i stua på kveldstid. Det er det jeg klamrer meg til nå.
Dette har lært meg at kjærlighet, uansett hvem den er rettet mot, sitter dypt. Vi skal ikke glemme den sorgen det er å si farvel, men vi må også huske på å finne trøst i minnene og livsgleden de har gitt oss. Kanskje går det an å åpne hjertet sitt for en ny venn en daggi et hjem til en hund som enda ikke har fått sjansen til å bety alt for noen. Vi skylder Frøya og oss selv å fylle tomrommet med kjærlighet igjen, selv om det aldri blir helt det samme.
Hvil i fred, Frøya. Takk for alt.
