Man må vel si ifra, jeg har da ikke lagd noe! Vet du egentlig hvor mye det koster å ta imot gjester?! ropte svigermor.
Jeg er svigerdatteren her: helt vanlig, jobber og sliter, og har definitivt ingen krone på hodet. Mannen min og jeg bor i vår egen leilighet i Oslo, som vi betaler på selv boliglån, strømregninger og jobbing fra før soloppgang til sent på kveld.
Svigermor bor på bygda, sammen med svigerinnen min. Alt hadde vel vært greit, om de ikke hadde funnet ut at vår leilighet skulle bli helgeresort for familie. I starten var de ganske søte:
Vi tar turen innom på lørdag.
Blir ikke lenge.
Vi er jo familie.
Ja, ikke lenge betyr med overnatting; tar turen innom involverer bæreposer, tomme gryter og blikk som forventer tre-retters middag.
Hver eneste helg det samme: Jeg løper forbi Rema etter jobb, lager mat, vasker, dekker bord, smiler (så du tror det), og når de har dratt hjem, vasker jeg opp til langt på natt. Fru Valborg Hansen sitter i sofaen og kommer med innspill:
Hvorfor har du ikke mais i salaten?
Jeg liker egentlig suppen mer kraftig.
Hos oss på bygda gjør vi ikke sånn.
Og svigerinna, Synnøve, følger opp:
Oi, jeg er så sliten etter reisen.
Har dere ikke dessert?
Skal vi snakke om takk eller skal jeg hjelpe til? Nei da.
Til slutt orket jeg ikke mer og sa til mannen min:
Jeg er ikke hushjelpen deres, og jeg vil ikke bruke hver helg på å servere familien din.
Kanskje det er på tide å gjøre noe med det.
Da fikk jeg en idé.
Neste gang ringer svigermor:
Vi kommer til dere på lørdag.
Oi, vi har visst planer i helgen, sier jeg rolig.
Hva slags planer da?
Våre egne, bare sånn.
Og gjett hva? Vi dro faktisk, men ikke på planer vi dro til Valborg Hansen. På lørdagsmorgen sto vi to i hagen hennes. Svigermor åpner døra og fryser fast.
Hva er dette for noe?!
Vi er bare innom. Blir ikke lenge.
Herlighet, man må vel si ifra, jeg har jo ikke lagd noe! Vet dere hvor mye det koster å ta imot gjester?!
Jeg smilte mildt og sa:
Ser du, sånn har jeg det hver helg.
Så du skulle lære meg en lekse?! Ufordragelig!
Skjellsordene var så høye at nabolaget lurte på om det var brann. Så pakket vi sammen og dro hjem.
Det beste? Siden da har det ikke vært et eneste besøk uten invitasjon. Ikke noe vi tar turen innom og fredagskaos på mitt kjøkken. Av og til må man bare vise folk hvordan det er å gå i ens sko for å bli hørt.
Synes du jeg gjorde det rette? Hva ville du gjort i en sånn situasjon?
