Mamma, vil du gi leiligheten vår til brorens sønn? Og så flytte inn hos meg? Jeg lar deg ikke!
Ikke tenk på det! Mamma, er du sprø? Hører du deg selv? Han vil sparke deg ut med én gang, skjønner du ikke?
Solveig, slutt å krangle med meg! Jeg har bestemt meg!
Først prøvde moren å holde fast på sin selvstendighet og tro på egne ord. Så brast hun i gråt, for dypt inne visste hun at hun behandlet sin egen datter urettferdig.
Saken var den at Mats, den yngre broren til Solveig, alltid hadde vært hennes favoritt. Det hadde blitt slik at Elin Sørensen hadde fått ham da hun var over tretti år. Solveig hadde fått barnet som ung, på en stunds lodd.
Derfor behandlet hun datteren slik: «Ja, sånn er det». Hun oppdro henne stort sett alene, for Elin hadde i de årene lovet å fullføre universitetet. Når Mats ble planlagt, var det allerede etter at hun hadde giftet seg på ny og koste seg i morrollen.
Solveig så alt dette tydelig, men forsto ikke hvorfor moren så så åpent på broren. Vanligvis er foreldre mer tilbaketrukne, men Elin skjulte ingenting om at Mats var nærere henne.
Hun undret seg også over hvorfor broren og søsteren aldri hadde hatt et varmt forhold. Det var merkelig kanskje det fantes en grunn?
Mats hadde fra barndommen fått all den beste behandlingen. Mens Solveig måtte nøye seg med det som var, og ikke engang turde klage. Penger ble alltid gitt mer til ham. Han var mann, så det var sånn. At han var noen år yngre enn Solveig, spilte ingen rolle.
Husk dette! Når Mats blir voksen, skal han tjene til livet og forsørge sin familie. Inntil da er jeg forpliktet til å hjelpe ham.
Mamma, hva med meg?
Hva da? Din oppgave er å finne en god ektemann og holde ham fast, erklærte mor mens hun dekket bordet.
Solveig protesterte og sa at hun ikke ville være avhengig av en mann, men vokse som individ, både personlig og profesjonelt.
Hva slags tull taler du, med ære! Er du ikke lei av deg selv?
Hva er så morsomt med det jeg sa?
Minst sånn at ingen i vår slekt har tenkt så.
Da blir jeg den første.
Solveig skjønte ikke morens logikk og ønsket ikke å følge den. På grunn av dette flyttet hun snart inn i en leid leilighet. Det var som et pust av frisk luft; å bo under samme tak som bror og mor hadde blitt uutholdelig, særlig jo eldre hun ble.
Etter fem år hadde hun betalt ned boliglånet på sin egen leilighet, mens Mats fortsatt bodde hos mor og hadde tatt med seg sin kone inn i den samme leiligheten. Noen måneder senere fikk de barn.
Elin var av naturen en som nølte med å kreve mer enn det hun hadde. Hun holdt fast ved dette så lenge hun kunne.
Vet du, datter, vår nabo har kjøpt en oppvaskmaskin. Ikke selv, selvsagt barna gav den.
Så bra.
Jeg skulle også ha en, men jeg er redd for å bli pålagt å betale.
Hvorfor?
For Mats har det strammet inn på jobben. De tenker å kutte hans stilling, og Alfhild, kona hans, er i foreldrepermisjon med en sparsom lønn.
Mats var også en som ikke likte å dele pengene sine. Han var fornøyd med å leve på mors støtte, som om maten i kjøleskapet dukket opp av seg selv.
Mats, når får du endelig dårlig samvittighet? ropte Solveig da hun tilfeldig møtte ham i supermarkedet. Han sto og kjøpte chips før fotballkampen.
Hvorfor dette anklaget?
Hjelp mor med penger! Pensjonen hennes er ikke ubegrenset. Vet du at hun kjøper alle matvarer på egen hånd?
Mats så bort, for han forsto at søsteren hadde rett.
Hva får du av det? Du bor jo ikke med oss.
Jeg er lei for mor!
Du må ha med deg selv. Ingen familie, ingen mann. Andre hun gjør, gjør hun for seg selv!
Etter dette snudde han seg og gikk, mens Solveig sto målløs. Mats visste nøyaktig hvor han skulle slå til for å såre best, og utnyttet det.
I en alder av femogtretti var Solveig fortsatt ugift. Den tidligere kjæresten hadde sviktet henne, og hun var ikke klar for nye forhold.
Kan jeg hjelpe deg, frøken? spurte butikkansatte.
Nei, takk.
Solveig forsto at hun gjorde riktig. Mats var ikke lenger tenåring; han var en mann, far til et nyfødt barn, og måtte ta ansvar i stedet for å hvile på mors skuldre.
Solveig, hvordan våget du å si sånt til ham? begynte Elin med å kritisere.
Mamma, jeg sa bare sannheten og stod opp for deg.
Spurte du meg om dette? Dessuten, på grunn av deg har Mats begynt å rope i hele leiligheten. Vi har et lite barn, forstår du ikke?
På grunn av meg? Hva har jeg med dette å gjøre?
Solveig visste ikke hvordan hun skulle svare på morens ord. Hun hadde aldri tenkt på at hun skulle såre Mats, som allerede var sårbar.
Et halvt år etter denne krisen unngikk Solveig all kontakt med dem, men moren ringte plutselig og ba henne komme hjem. Ingenting i leiligheten hadde endret seg, og oppvaskmaskinen var fortsatt ubesvart.
Hvor er Mats med sin kone?
De er invitert til bryllupsjubileum. Jeg sitter her med Sondre. Vil du ha te?
Nei, mamma, jeg vil ikke. Du ville vel snakke med meg om noe?
Ja, jeg har tatt en veldig viktig beslutning. Jeg vil gi leiligheten til Sondre.
Solveig trodde først moren spøkte, eller var det en test av reaksjonen hennes.
Så du vil gi den felles leiligheten til brorens sønn? Mamma, er du gal? Hører du deg selv?
Solveig, slutt å krangle! Jeg har bestemt meg!
Selvfølgelig prøvde datteren å forklare at dette kunne få alvorlige følger, men Elin holdt fast.
Så du betjener dem alle, og nå vil du også overføre leiligheten?
Jeg hjelper bare.
Hva gjør Alfhild nå?
Hun passer barnet. Det blir vanskeligere enn noen jobb.
Har hun sagt det til deg? Jeg ser henne bare poste på sosiale medier.
Du forstår ingenting, Solveig! Du har ingen egne barn, så du tenker så lett.
Solveig innså at hun ikke skulle ha kommet. Et halvt år hadde gått uten kontakt, og ingenting hadde endret seg.
Jeg ser du har en ny bil. På lån? spurte moren.
Nei, kjøpte den selv.
Selv om du ikke hjalp broren, vet du at han har mistet jobben, og han sliter med pengene.
Solveig ble stadig overrasket over morens resonnering. Til slutt måtte Mats ta ansvar for sin egen familie.
Hva antyder du?
Jeg antyder ikke, jeg sier rett ut. Jeg kunne ha kjøpt en ny seng til barnet, men vi måtte bruke en gammel. Jeg trenger virkelig en oppvaskmaskin, armene mine gjør vondt av å vaske opp.
Jeg har ikke tid, mamma.
Solveig reiste mot døren, men moren fortsatte å protestere.
Før hun gikk, stilte hun det eneste spørsmålet:
Mamma, hvis du overfører leiligheten til deres barn, vil de lett kaste deg ut. Hvor skal du da bo?
Elin avviste datterens bekymring.
Å, Solveig, så sta du er! Sondre er min eneste barnebarn! Du får aldri barnebarn, og du kommer aldri til å gifte deg. Jeg er ikke overrasket; du er jo så egoistisk, bare tenker på deg selv!
Etter dette mistet Solveig all lyst til å bevise noe for moren. Hun tenkte at når alle andre er så perfekte, kan de jo bare kjøpe en oppvaskmaskin til seg selv. Hun ville takle livet på egen hånd. Det hadde vært vanskelig, men hun hadde ingen annen vei. Elin hadde tatt sitt valg for lenge siden.
Livets visdom er enkel: den som alltid ser seg selv først, mister de som kan hjelpe ham. Å vise omtanke og rettferdighet gir ro i sjelen, mens stahet kun fører til ensomhet.
