Åse kunne fortsatt ikke fatte hva som hadde skjedd. Hadde de endelig fått sin egen hytte? De hadde drømt om den i ti lange år, men livet kastet stadig hindringer i veien: boliglån, barn med skolegang, nye økonomiske kriser Og så, etter å ha sett på kontoene sine, bestemte de seg: nå eller aldri.
Ole, ektemannen, jobbet i et forsikringsselskap helt vanlig. Åse var barnemassør og tjente bra, men å kjøpe en hytte på landet lå fortsatt langt utenfor rekkevidde. Skjebnen tok en uventet vending da både Åses bestemor og Oles bestemor gikk bort på omtrent samme tid. Begge etterlot seg en leilighet i små byer på Vestlandet den ene i Haugesund, den andre i Lillehammer.
Etter mange lange samtaler bestemte paret seg for å selge begge leilighetene, legge til sparepengene og realisere drømmen: å kjøpe en tomt.
Et tilbud dukket opp raskt. Om vinteren er det få som vil kvitte seg med eiendom, de fleste venter på hyttesesongen. Men Ole var sta.
«Vi kan ombestemme oss senere, finne en million grunner og ende opp uten hytte», mumlet han.
Inga som Åse hadde kalt seg selv når hun snakket om familien var helt enig. Alt falt på plass.
Tomten var som skapt for en hytte. Strøm, gass og vann var allerede tilknyttet. Alt som gjensto, var å sette opp et lite sommerhus.
Det ble avtalt at når vårværet kom, skulle Ole ta permisjon og sammen med sin gode venn Nils sette i gang med byggingen.
De jobbet i takt, uten pauser eller helger, og allerede etter en måned feiret den unge familien sitt innflyttingseventyr.
Soverommet var knapp de la ut oppblåsbare madrasser på gulvet og hentet varme pledd fra Oslo. Men det viktigste var at huset hadde komfyr og vann. Resten kunne fikses senere.
«Skål, Ole! Gratulerer!», ropte Nils med et løft av glasset.
De kastet fra seg tallerkenene, tok hver sin pølse, drysset rikelig med løk og ketchup og nøt maten.
«Hvem skulle tro at alt gikk så fort!» utbrøt Inga med beundring. «Jeg drømte ikke om en hytte ved juletiden, men nå står den her, se bare!» hun pekte på det lille huset.
Selv om skumringen sakte senket seg, skyndet de seg ikke bort fra terrassen. De fortsatte pikniken i den friske lufta.
«Hallo, gutten min, hvordan går det?» hørte Åse sin svigermor, Gudrun, i telefonen med en myk stemme.
Hvis hun snakket så søtt, måtte hun ha noe i tankene.
«Mamma, alt er strålende!» svarte Ole.
«Jeg vet. Barnebarna spurte om dere hadde kjøpt hytta?»
«Ja, en hytte en ekte hytte på landet!» erklærte Ole stolt.
Gudrun lo høyt, men stemmen ble plutselig dempet. «Greit, dere har gjort det bra»
«Mamma, hvordan har du det?» spurte Ole brått.
«Å, i min alder er det lite å snakke om Legene sier ro og stil, ingen stress. Så kroppen kan bli bedre Men hvor kan jeg finne sånt? Feriesentre er dyre, jeg har ikke råd», fortsatte hun melankolsk.
«Mamma, kom til oss!» foreslo Ole ivrig.
«Oi, gutten min! Som om dere ikke kan klare dere uten meg! Og Åse vil sikkert protestere», begynte Gudrun å avvise.
«Mamma, stopp. Kom, punktlig!»
«Greit, gutten min, jeg kommer, siden du insisterer. Jeg baker napoleonskake, din favoritt, mamma lager den.»
Da Ole fortalte Åse at svigermoren snart skulle komme, ble hun ikke helt fornøyd.
«Så vi har en hytte, og så vil legene anbefale henne naturopphold?» spurte Åse med en drypp av sarkasme.
«Ja, sånn er det», svarte Ole kort.
«Det er vel ikke rart?»
«Nei, hun har høyt blodtrykk.»
«Ole, du forstår ikke. Hun reiser ikke for å bli frisk, men for å se den nye hytta med egne øyne!»
«Slutt å snakke sånn. Hun ser den, nyter en uke, og drar tilbake.»
«Har du glemt hva som skjedde under hennes forrige besøk?»
Ole hadde faktisk glemt, men Åse husket alt. Gudrun hadde den gangen prøvd å ødelegge ekteskapet deres: spre rykter, såre med ord, insinuere at den eldste sønnen var av feil slægt. Hun hadde også kastet seg inn i små uhell for mye salt i suppa, soda i stedet for melis. Åse hadde mistet tålmodigheten og sendt svigermoren hjem på første fly.
Åse var sikker på at Gudrun nå ville skape enda mer kaos. Men hun ville ikke provosere Ole mot sin mor. Kanskje denne gangen ville skjebnen være snillere?
«Oi, for en vakker plass, gutter! Som en liten himmel på jord! Så frisk luft, trær, et koselig lite hus», jublet Gudrun da hun fikk se den nye tomten. «Det er sikkert Åse som har tenkt på dette! Hun er så klok! Ole, du har virkelig funnet deg en gullbrud!»
«Hva er dette for noe, Gudrun? Hvorfor denne plutselige forandringen?» spurte Åse.
«Du har alltid vært min favoritt. Sønnen er kanskje en klovn, men svigerdatteren er en perle. Vi har hatt vanskeligheter, men vi har kommet gjennom dem. De som husker fortiden»
«Så jeg er en klovn?» lo Ole.
«Ja, men du er elsket», smilte Gudrun. «Forresten, hva er til middag?»
«Vi har grill hver dag!», svarte Inga med et smil. «Håper dere ikke har noe imot det? Vi kan ikke få nok av å lage mat ute i friluft.»
«Gjerne, jeg elsker grillmat. Sist gang jeg spiste grill i Gøteborg, var det så langt tilbake at Ole fortsatt gikk på skolen. Kan du tenke deg?,» lo Inga.
«Kom igjen, Nils, ta hånd om grillen. Jeg går og henter kjøttet fra kjøleskapet.»
«Kan jeg bli med? Vil gjerne se hytta en gang til.»
«Selvfølgelig, kom inn!»
Den gangen hadde Gudrun endret seg. Hun lo, spøkte og var varm mot Åse. Åse tenkte at tiden hadde gjort henne mykere. Kanskje de gamle konfliktene hadde lært Gudrun å revurdere sine handlinger. Hvorfor skulle hun ødelegge forholdet til Ole? De hadde vært sammen i mange år, hadde voksne barn, nå en hytte. Åse var en god svigerdatter: flittig, lojal, en god kokk.
Mens Ole og hans mor hentet tallerkener, ringte telefonen og lå med skjermen opp. Åses blikk falt på en melding, og hun klarte ikke å vende blikket bort.
«Når kommer du tilbake til byen? Har du fortalt henne om oss? Jeg venter nyheter. Klem.»
Inga mistet telefonen, som falt mykt ned på gresset. Tankene snurret en tanke verre enn den andre.
«Hvordan skal jeg fortelle barna? Hvordan dele leiligheten? Hvem er denne kvinnen? Og viktigst hvordan kunne Ole gjøre sånt?»
«Her er servise!», ropte Ole mens han satte tallerkener på bordet.
«Jeg må bare gå kort tid, jeg må skylle ansiktet med kaldt vann og få pusten,» sa Inga, som slet med å holde seg rolig.
Hun sprang inn i hytta og kastet seg på vasken.
«Hva har skjedd?» ropte Gudrun, som nesten mistet en flaske ketchup.
Inga skylte seg febrilsk, blandet tårer med vann. Etter et minutt stod hun stille, ansiktet fuglet i et håndkle.
«Ole har en annen.»
«Kom hit, kjære,» omfavnet Gudrun svigerdatteren.
Inga følte at svigermoren ikke var overrasket i det hele tatt.
«Hvorfor holdt du dette skjult?»
«Jeg visste det, men håpet han skulle innse det. Dere har vært sammen siden studietiden, har barn og hytte. Jeg sier bare: en liten klovn.»
Inga brast i gråt igjen. Hvis han hadde fortalt moren, var det alvorlig, og ekteskapet kunne kanskje ikke reddes.
«Hør på meg. Ro deg ned, tørk tårene. Du vil vel ikke lage en scene?»
Inga nikket og tørket ansiktet med håndkleet.
«Vi finner ut av det senere. Vi kan ikke bare gi ham bort til den andre kvinnen.»
Ordene lettet Åses hjerte noe.
Neste dag pakket Ole sekken for byen. «Jeg må hente varme klær», sa han, etter å ha hørt værmeldingen om en mulig kuldefront.
Men Åse visste den egentlige grunnen. Som avtalt ga hun ingen svar.
Da bilen forsvant rundt krysset, satte Gudrun seg på trappen ved Åses dør og la fram sin plan.
«Du må finne en mann.»
«Hva?!»
«Ikke nødvendigvis på alvor. Hovedpoenget er at Ole skal bli sjalu. Noen ganger blir følelsene kalde, kona blir en vane, og mannen ser etter andre. Men hvis han ser at du også kan være attraktiv, kan han kanskje endre mening og se deg som en kvinne igjen.»
Til tross for den absurde ideen, var det en viss logikk i Gudruns ord.
«Og hvem har du i tankene?»
«Kanskje Kåre? Han er ugift. Han hjalp dere med å bygge hytta.»
«Ring ham, inviter ham. Grill, drikke, kort kjole. Så ser Ole at hans plass er opptatt!» lo Gudrun ondt.
Til overraskelse sa Nils ja til invitasjonen, selv om de sjelden hadde snakket sammen. Da han kom, spurte han straks:
«Hvor er Ole?»
«Han kommer først på kvelden. Jeg kan ikke grille uten menn, så jeg trenger hjelp,» svarte Inga beskjedent.
Gudrun så på dem gjennom vinduet.
«Skal vi ha mer vin?» spurte Kåre og rakte etter flasken.
«Gjerne, men spis mer, ellers blir jeg for full,» flørte Åse.
«Du er vakker, Åse,» sa Kåre og ga henne en skål med frukt. «Jeg har ingen kvinne selv, men ikke si det til Ole jeg bare tenker høyt.»
Åse rødmet. Hun hadde ikke forventet en slik vending. Hva om han begynte å nærme seg? Ole kom snart tilbake. Hva hadde hun nå til ham?
Tankene hennes raste. Hun tok en slurk til da lyden av en bil som nærmet seg brøt stillheten.
Ole brettet opp og bremset hardt, nesten mot gjerdet sitt.
«Hva skjer her i mitt fravær?!» ropte han da han hoppet ut av bilen.
«Ole, hvorfor kom du så tidlig?» spurte Åse overrasket.
«Moren ringte og sa at en beundrer hadde kommet rett etter at jeg dro! Det er Nils!»
«Hva har du å si til det? Jeg skal snart være en fri kvinne.»
«En beundrer?»
«Den du jaget til byen i dag! Jeg så meldingen din.»
«Jeg så også meldingen, men trodde det var en feil. Jeg har ingen,» prøvde Ole å roe seg, men forvirringen var stor.
Åse kom seg på beina først, og så på vinduet. Gudrun rev raskt til gardinene.
«Mamma! Kom ut med en gang!»
«Å, jeg tuller bare!» lo svigermoren, tørket tårene med en lommetørkle. «Dere skulle ha sett ansiktene deres!»
«Tror du at å ødelegge en familie er en spøk?» brøt Åse ut.
«Greit, jeg går, så får vi ordne opp,» hastet Nils bort, men ingen ga ham mer oppmerksomhet.
«Er dette alt du har planlagt? Og meldingen?»
«Ja, den er min. Jeg har to telefoner,» innrømmet Gudrun uten skam.
«Mamma, dette er ikke morsomt. Jeg mistet nesten både familie og venn,» sa Ole alvorlig.
«Men jeg mistet ikke! Jeg styrker bare ekteskapet deres! Jeg trenger bare litt underholdning på pensjonisttilværelsen.»
«Fortsett å underholde dere, men ikke her. Ole vil ta med seg tingene du har med deg, og om morgenen vil han sette deg på togstasjonen,» erklærte Åse bestemt.
Hun tok svigermoren under armen og førte henne mot porten.
«Skal du virkelig kaste meg ut?» spurte Gudrun, nå med klar forståelse av situasjonen.
«Mamma, du har lekt nok på hytta vår. Gå nå,» sa svigerdatteren uten nøling.
«Hvor skal jeg sove?»
«I bilen. Det er ikke vinter, du fryser ikke.»
Neste morgen kjørte Ole svigermoren til togstasjonen og satte henne på toget. Hele reisen gikk i stillhet.
