Mamma sto plutselig på gata med tre barn! Pappa tok alle pengene fra salget av leiligheten og forsvant.
Helt til hun var 38 år, hadde mamma og pappa problemer med å få barn. Legene kunne ikke finne ut hva som var galt, og til slutt ga mamma nesten opp og vendte seg mot et liv uten barn. Pappa brydde seg tilsynelatende ikke noe særlig og sa bare: “Ikke bekymre deg, det blir som det blir.” Det virket som han ikke hadde noe behov for barn.
Mamma var fortvilet, men ba om og om igjen til Gud om å få i hvert fall ett barn. Om det var Guds vilje eller bare flaks, så ble jeg født.
Mammas lykke visste ingen grenser, men pappa hadde allerede blitt kald og irritert på henne. Han ble stresset hver gang jeg gråt om natten. Et år senere fikk hun tvillinger, to små brødre. Da takket mamma Gud av hele sitt hjerte, for endelig var hun den lykkeligste kvinnen: en mor. Men pappa fant fortsatt ingen glede i oss barna. I stedet bestemte han seg for å lure mamma.
Han overtalte henne til å selge leiligheten og sa at vi trengte noe større. Han lovte at vi skulle kjøpe en større leilighet og ta resten på lån. Mamma trodde på ham, men med en gang pappa fikk pengene, forsvant han. Ingen vet hvor han ble av.
Slik sto mamma igjen på gata med oss tre barna. Hvor skulle hun gå? Hun dro hjem til foreldrene sine, og vi bodde seks stykker sammen i en liten blokk oss fire, mormor og morfar i to rom. Mamma mistet helt troen på forhold og på menn. Hun måtte jobbe hardt; det var ingen spøk å mette og kle tre unger alene.
Slik gikk årene. Etter hvert døde både mormor og morfar, og vi fikk mer plass. En sommerdag tok mamma oss med i parken. Der var det en lekeplass hvor vi ofte var. Da kom det en mann, omtrent på hennes alder, bort til henne og forsøkte å bli kjent. Mamma avviste ham først flere ganger, men han ga ikke opp. Vi så ham ofte i parken, og til slutt ga mamma ham telefonnummeret sitt, og de begynte å treffes.
Etter to måneder flyttet vi inn i en stor treroms leilighet sammen med mannen, som het Einar. Han ble vår stefar. Fra det øyeblikket fikk vi en barndom vi aldri hadde drømt om. Einar tok oss til seg som sine egne barn; sammen delte vi gleder og sorger. Nå er vi voksne og kaller Einar for pappa.
Det viser at en kvinne med barn slett ikke er noen byrde. Livet er fullt av nye muligheter for lykke, selv når alt virker håpløst. Vår egen far valgte å flykte fra ansvar, men vår stefar, som en ekte mann, valgte kjærlighet, og ga oss et bedre liv. Slik lærer vi at ekte familie ikke alltid handler om blodsbånd, men om kjærlighet, vilje og omsorg.
