Til jeg var 38 år hadde ikke moren og faren min fått barn. Legene sto rådville og kunne ikke forklare hva som var galt. Til slutt mistet moren min håpet og innfant seg med tanken på et liv uten barn. Faren min brydde seg lite om det, han sa bare: “Ikke tenk på det, det er ikke så viktig.” Det virket som om han egentlig ikke trengte barn.
Moren min var desperat, men ba Gud om å gi henne ett barn. Om det var Gud eller bare en tilfeldighet, ble jeg født, og moren min ble overlykkelig. Men på det tidspunktet hadde faren min allerede blitt svært distansert, og han fikk panikk hver gang jeg gråt om natten. Et år senere kom mine to tvillingbrødre til verden. Moren min takket Gud med hele sitt hjerte hun følte endelig at hun var verdens heldigste: hun var blitt mor. Faren min, derimot, hadde ikke noe utbytte av oss barn. Han bestemte seg for å svindle.
Han ba om lov til å selge leiligheten. Sa at vi trengte noe større, og at han skulle selge og kjøpe en større leilighet, hvor noe skulle tas opp på lån. Moren min stolte på ham. Men så snart faren min fikk pengene, forsvant han. Vi har aldri sett ham igjen.
Dermed sto moren min plutselig med tre barn og ingen sted å bo. Hva skulle hun gjøre? Hun flyttet inn hos sine foreldre. Da bodde vi alle sammen, fire stykker pluss mormor og morfar, i to rom. Moren min mistet troen på både forhold og menn, og måtte jobbe hardt for å forsørge oss. Å mate og kle tre barn var ingen liten oppgave.
Sånn levde vi i flere år. Etter hvert døde mormor, og så morfar, og det ble mer plass i leiligheten. En sommerdag gikk moren min med oss i parken. Der var det en lekeplass, og solen skinte. Da kom en mann på hennes alder bort og hilste. Han prøvde å bli kjent med henne, men moren min avslo flere ganger. Vi kom ofte tilbake til parken, og til slutt ga moren min ham telefonnummeret sitt, og de begynte å treffes.
To måneder senere flyttet vi til en stor leilighet med tre rom sammen med Adam. Han ble vår stefar. Fra det øyeblikket forandret barndommen min seg vi fikk et ordentlig hjem og ble lykkelige. Adam var ikke bare stefar, han ble far. Sammen feiret vi små og store seire, og gråt over nederlag. Nå, som voksne, kaller vi Adam for pappa. Moren min lærte oss at det ikke alltid betyr at en kvinne med barn er en byrde. Det er alltid en mulighet for å bli lykkelig. Far vår forlot oss, men Adam kom inn og gjorde familien vår hel igjen.
Jeg har forstått at håp finnes, og lykke kan dukke opp når man minst venter det.
