Frem til mamma fylte 38 år, klarte hun og pappa ikke å få barn. Legene sto rådløse; de kunne ikke forklare hvorfor. Etter hvert gav mamma opp og bestemte seg for å akseptere livet uten barn. Pappa var ikke så bekymret. Han pleide å si: Slapp av, det ordner seg. Det virket som om han ikke hadde noe sterkt ønske om å bli far.
Mamma mistet håpet, men hun ba likevel til Gud om å få én eneste unge. Og, enten det var Guds vilje eller bare tilfeldigheter, ble jeg født.
Mamma ble overveldet av glede. Men pappa hadde allerede begynt å irritere seg over henne, og han ble stresset de gangene jeg gråt om natten. Ett år senere kom tvillingbrødrene mine til verden. Nå ropte mamma ut sin takknemlighet til Gud. Endelig hadde hun oppnådd det hun ønsket aller mest hun ble mamma. Hva med pappa? Som dere allerede kanskje har gjettet, betydde barn ikke noe særlig for ham. Han bestemte seg for å lure oss.
Han fikk mamma til å gå med på å selge leiligheten. Han sa vi trengte større plass. Vi skulle selge denne lille leiligheten, kjøpe en større, og ta opp litt lån på resten. Mamma stolte på ham. Men så snart pappa fikk pengene, forsvant han. Vi vet fortsatt ikke hvor han er.
Slik satt mamma igjen med tre barn på gata. Hvor skulle hun gå? Hun tok oss med hjem til sine foreldre. Så bodde vi, fire stykker pluss bestemor og bestefar, sammen i to rom. På dette tidspunktet hadde mamma mistet all tillit til menn og forhold. Hun måtte jobbe hardt. Det var slett ikke enkelt å forsørge og kle tre barn.
Sånn levde vi. Noen år senere døde bestemor, og litt etterpå bestefar. Det ble selvfølgelig mer plass. En dag gikk mamma med oss til parken. Det var sommer, og på lekeplassen kom en mann på hennes egen alder bort til henne. Han forsøkte å snakke med henne, men mamma avslo flere ganger. Vi besøkte ofte den parken, og til slutt ga mamma etter, ga ham telefonnummeret sitt, og de begynte å treffes.
To måneder senere flyttet vi inn i en stor treroms leilighet, sammen med mannen som heter Eirik. Han ble vår stefar. Fra det øyeblikket forandret barndommen vår seg vi fikk en lykkelig oppvekst, og Eirik tok på seg pappa-rollen. Sammen feiret vi oppturer og trøstet hverandre på nedturene. Nå er vi alle voksne, og vi kaller fortsatt Eirik for pappa. Så, en kvinne med barn er ikke en byrde. Det finnes alltid håp om å bli lykkelig. Den biologiske faren vår forlot mamma og oss, men vår stefar, som en ekte mann, tok oss til seg og ga oss det livet vi aldri trodde vi skulle få.
Livets vei viser oss at selv etter motgang, finnes det nye muligheter. Det viktigste er å aldri miste håpet for lykken kan komme når du minst venter det.
